mandag 28. februar 2011

Laks i det grønne

Jeg har annonsert at jeg vil ha fastfoodoppskrifter av og til. Her kommer en som er utrolig kjapp og enkel, og jeg har den ofte når kokken i huset er på farten. Altså ikke hjemme.

Jeg bruker vanligvis fryst laks, fordi det er enklest, og fordi det er så ekstremt vanskelig å få tak i fersk fisk her i fiskenasjonen. Og når det er sagt, skal jeg ha fryst fisk, skal den ikke ha vært i Kina. Er dere klar over det, folkens, at fiskerne fisker opp fisk, fryser den ned, sender den til Kina der den blir tint, filetert og hva de nå gjør med den, og kommer tilbake til oss i firkanta pakker kalt Findus eller Frionor? Jeg finleser alltid på pakken. Aldrialdri fisk som har vært en tur til Kina. På ICA har de økologisk fryst laks, den er ikke så rød som den vanlige, og heller ikke så fet, og jeg synes den er mye bedre, hvis jeg altså ikke får tak i fersk.

 Oppskriften er for to personer

2 stk laks, ca 140 gr hver (det er det de pleier å veie)
-I beger reker i lake, dess dyrere, dess bedre, vanligvis. Og har du ferske reker, er det jo enda bedre, selvfølgelig, men ikke så raskt.
-Saft av minst en halv sitron.
-En liten pose fryste selskapserter (300 gr)
-Et beger ruccola

Og slik gjør du det:
Tøm laken av rekene, og erstatt den med sitronsaften over rekene. Rekene skal altså marinere litt i sitronsaft.
-Salte og pepre laksen , og ha gjerne litt sitronsaft over også, og sett inn i stekeovn i hht angitt steketid
-Når laksen er nesten ferdig, koker du vann opp, og tiner/varmer ertene. NB: ikke salt i vannet

Anretning: Legg laksen på en gressbakke av ruccola, fordel rekene over laksen sammen med sitronsaften, og ertene rundt. Alle ertene. Ikke brød, ris eller noe annet.

Dette blir en perfekt kombinasjon av salt (reker, laks), surt (sitron), bittert (ruccola) og søtt (ertene) . Det er MER enn et kinderegg

søndag 27. februar 2011

Handa til oldefar

Oldefar på Brekken hadde så mjuk og glatt hand. En gang hadde den nok vært full av træler, av furer som aldri ble helt rene selv om han vasket og vasket. Men da jeg var liten var han en gammel mann, med ei glatt og mjuk hand. Som jeg strøk på. Blodårene stod litt ut, jeg kjente med fingeren over dem. Også hadde han en stor kul på handa.Oldefar, hvorfor har du en stor kul på handa? De e no bærre slek.  Nede i stua satt han i gyngestolen sin, eller han gikk rundt omkring med hverdagsstokken sin til hverdags, og med søndagsstokken til søndags. Og fortalte. Ja, "I huse no godt hainn Bjørnsjerne, i", kunne han fortelle. Eller: Einn gong i å'n far kom ne frå fjellå, va de einn stor ulveflokk nepå atlegen her".


Oldefar og Lise

Oldefar hadde et langt liv, han ble 96 år og døde i 1967, da jeg var 9 år. I sine unge år var han en staselig mann. Og oldemor, som døde før jeg ble født, var utrolig vakker hun også. Se dette flotte bildet:

onsdag 23. februar 2011

Harens år IV, Anne Siems

Det er så mange fantastiske kunstnere ! Stadig vekk snubler jeg over nye, som jeg faller for på et eller annet vis. Anne Siems er en av dem. Jeg kommer til å vise noen bilder av henne fremover. Mye av inspirasjonen har hun hentet fra botaniske og medisinske arbeider  fra eldre tider.Og hvorfor jeg liker dem? Jeg liker det lett absurde, jeg liker det vakre, jeg liker harer, jeg liker allusjonene til tidligere tider, med moderne tvist, jeg liker det tilsynelatende idylliske, som hentyder til noe ikke fullt så idyllisk. Anne Siems har alt av dette. Og samtidig som jeg liker det enkel, minimalistiske, liker jeg det som er nokså langt i den andre retningen. Denne gangen blir det harene.

Jenta med røde sko minner meg om  mummihistorien om Ninni som var usynlig fordi hun hadde bodd hos en slem tante. Ikke før mummifamilien viser henne at hun er noe verdt, blir hun synlig igjen. Her har Ninni begynt på veien tilbake.













To Anne Siems: Thank you for letting me feature your work!



tirsdag 22. februar 2011

Liten ekorn

Denne sangen er nesten den tristeste jeg vet. Ikke fordi jeg synes det nå, men når jeg hører den, blir jeg sju år og hører hele teksten for første gang, og det er ikke til å holde ut. Vanligvis gikk ting godt. Det kunne være trist først, men så ordnet det seg. Så ble det bra. Men i denne sangen var det så forferdelig mye som var så vanskelig så lenge, så det var vanskelig å holde ut helt til slutt.

Jeg mener jeg så teksten i ei bok, eller et blad. Og med veldig triste illustrasjoner til. Med ørner og trasigheter, nifst og og kaldt, og jeg gråt og gråt...




Liten ekorn satt

Kom Elisa hit,
nå mens mor har tid.
Jørgen tier still,
og jeg synge vil.
Det skal nok gå an,
bare Pettermann
og den vesle "Perla" tie kan.

Liten ekorn satt
på en gren så glad,
pusset snuten sin
med en labb så fin.
Dens små unger tre
hadde ly og le
i det store gamle furutre.

Men så hendte det
at en ørn fikk se
dette vesle knøtt
og fikk lyst på kjøtt.
Han flyr ned og får
tak i vennen vår
stakkar, som blir slukt med hud og hår.

Fortere enn fort
var det hele gjort.
Men de arme små
hvordan skal det gå?
Hvem skal hjelpe dem,
hvem skal stelle dem
i det tomme, moderløse hjem?

Hvor ble det av mor?
klynket de i kor.
Vi er sultne! La
oss få nøtter, da!
Akk de stakkars små
som knapt kunne gå
kunne ikke nøttetreet nå.

Hør Elisa, kan
noe slikt gå an?
Må de da forgå
de forlatte små?
Er det ingen her
som de arme ser
nå da moren ikke lever mer?

Gud i Himmerik
hører ravnens skrik,
styrer lyn og storm,
ser den minste orm,
hører barnets bønn,
morens sukk i lønn
og han hørte ekornbarnas bønn.

Stormen blåste opp.
Furutreets topp
brakk og suste ned
mot et nøttetre.
Da de stakkars små
skremt omkring seg så,
var det tusen nøtter der de lå.

Og de vokste opp
gjorde glade hopp
ifra gren til gren,
alle tre som en,
Slik fløt høsten hen.
Så kom vinteren.
Da led ekornbarna nød igjen.

Strenge nordavind
brøt i skogen inn,
og de var for lett
og for dårlig kledt.
Sommerkjoler kan
ikke godt gå an
når det sner og blåser over land.

Ekornbarna har
ingen mor og far
som kan kjøpe klær
imot vintervær.
Folk som går forbi
pleier aldri gi
ekorn klær som de blir varme i.

I et lerketre
satt de skjelvende,
det var kaldt og trist
på den tynne kvist.
Lavt og ynkelig
bad de inderlig
og den eldste hvisket lydelig:

Gud som er så snill,
hjelp oss om du vil.
Sist vi bad til deg,
sa du ikke nei.
Se vi fryser så,
gi oss arme små
noen gode vinterfrakker på!

Gud i himmerik
hører ravnens skrik,
styrer lyn og storm
ser den minste orm,
hører barnets bønn,
morens sukk i lønn,
og han hørte ekornbarnas bønn.

Det er kaldt, men nå
har de frakker på.
Pels er godt å ha.
Kulden ler de av.
Pels i brunt og grått
kler dem like godt
som når far sin nye frakk har fått.

Gustava Kielland v/Inger Hagerup
Kilde: Kongsberg Kommune
Alle bilder:  Theodor Kittelsen

mandag 21. februar 2011

Tilstede nå

Jeg hadde en interessant samtale fredag kveld. Etter teater (Mistero Buffo, bor du i Trondheim, anbefaler jeg deg å gå og se, og ikke minst høre). I alle fall, temaet var, for samtalen etterpå, mener jeg, å leve i nuet. Nået. Hvorfor sier vi å leve i nuet? Det er nok fordi vi henger igjen i det gamle, da dansk var vårt skriftsprog. I alle fall, det var snakk om en som levde heftig, og kort, og døde rundt 40, akkurat som han ville, ble det hevdet, for for ham var bare nuet/nået viktig.

Noe så rart. Hvordan går det an? Jeg har jo alle mine tider i meg på en gang, og svitsjer mellom dem hele tiden; dette gjorde jeg da, om en stund skal jeg gjøre dette. Noe som skjer nå, blir en katalysator for minnereiser, kanskje helt ned til småbarnsalder, en lukt, en lyd, en setning, et bilde. Og så planlegger jeg framover, i morgen skal jeg, til helga, til høsten, jeg skal reise på tur, høre opera, lese bøker , snakke med folk, jobbe. Når er jeg bare? I nå (-et)?

Jeg tror faktisk at jeg er mest i det jeg er når jeg går. Da er jeg mest tilstede der jeg er, riktignok skifter det hele tiden, men jeg er med, oppmerksomt; se der er lyset så fint, et ekorn kanskje, trekken biter meg i panna, litt fortere nå, og så flyter tankene inn og ut, men mer uforstyrret fra mimring og planlegging. (Hvis jeg ikke skriver blogginnlegg, da, i hodet.)Og det er utrolig avslappende, og nedstressende.

Se tidligere blogginlegg der jeg skriver litt om det samme, jeg gjentar meg selv: her og her og her

Her er noen bilder tatt til og fra jobb i forrige uke:









Alle bildene er min eiendom, og hvis du vil bruke dem, er det fint om du spør først. Og forresten er de så uklare, at det er vel ingen fare

søndag 20. februar 2011

Jeg ønsker meg en rev

Ja bare tenk hva du vil du! Jeg mente en Barbro Tiller-rev jeg. Jeg synes reven er så fin, og Barbro M. Tiller har fanget den så godt i sin strek. For mange år siden var vi på utstilling. Jeg så et revebilde, av før nevnte Barbro, og mannen min så en lampe. Det forundrer meg fremdeles at det var han som vant. Jeg fikk ikke revebildet mitt! Det var virkelig noe som grov meg, så jeg bestemte meg for at en Barbro Tiller-rev, det skal jeg ha!


Omtrent slik var revebildet, bare i andre farger. Hun bruker nesten alltid geometriske figurer, og lager gjerne bilder der trekanter og firkanter omdannes til hus, rever og andre kjente motiver. Tiller er veldig leken, og det er umulig ikke å bli glad når man ser bildene hennes. 

For et par år siden var vi på tur til Åre, og der, like ved veien i ei skråning, stod det en rev, en skikkelig Barbro Tiller-rev, og kikket på trafikken. Da slo det meg hvor godt Barbro har grepet det karakteristiske i reven, men det trekanta hodet. Jeg ble skikkelig glad når jeg så den. 

Da jeg for ikke så veldig lenge siden, i alle fall ikke mer enn et par-tre år fylte et rundt tall, ønsket jeg meg penger så jeg kunne kjøpe et kunstverk.Og da ble det Barbro Tiller-maleri for alle pengene, og ja, for litt mer også. Jeg er så glad for at jeg endelig har fått meg et revebilde, bare se hvor fint det er: 


Vel, kjære leser, nå synes jeg ikke du skal være alt for pirkete og blånøye og påstå at det ikke er noen rev her. Det er nemlig det! Jeg ser stadig vekk det hvite i haletippen bak et av husa, jeg. Den flytter seg til og med, så en dag er den her, og en dag er den der. 

Ellers er reven en populær fyr, og det finnes utrolige mengder med rever i kunst og ellers. Se pinterestsida mi om rever, så får du et lite inntrykk, trykk  her

lørdag 19. februar 2011

I grøfta

Noen ganger blir jeg bare besatt av en ting. Jeg bare må ha.Blir skikkelig havesyk. Grøftekantvasen fra Claydies var en slik en.Den produseres av Normann Copenhagen Den første kjøpte jeg på Norrgavel i Malmø, og de to siste har jeg fått til jul med to julers mellomrom av min mann. Jeg liker at de ser så corny ut, rett og slett. De er frodige, nesten litt vulgære. De er inderlig irrgrønne, og ja, se selv: 













Nå har jeg vaser nok til en liten grøftekant, men jeg bruker dem som tang. Ting og tang. I kjøkkenhylla mi svømmer fiskefatet som jeg en gang har kjøpt på et loppemarket, mellom duvende claydiestang.


fredag 18. februar 2011

Fredagen er en frivillig dag

Fallerallera, fallerallera. Hva i all verden menes med det? Fredagen kommer jo, enten man vil det eller ikke, og alternativet ville jo ha vært verre, som kongen sa, da han fylte 70 år. Ja, dere husker sangen? Vel, faktisk var jeg frivillig på jobb i dag, for å få unna noe arbeid som har hopet seg opp i forbindelse med årsavslutning. Så sånn sett var det en frivillig fredag i dag.




Og der er jeg på sporet av den tapte tid, igjen. Jeg mener selvfølgelig barndommen min. Jeg har funnet ut at jeg knausgårdifiserer mitt liv. Tar utgangspunkt i min egen navle, og så tar jeg bittesmå avstikkere ut fra den.  Det er det jeg gjør i denne bloggen. Men når Knausgård kan, så kan vel jeg. Nå har jeg ikke mye traurig å melde, da. Tvert imot, når jeg dykker ned i den tapte tid, så husker jeg bare en eneste lang glede. Det var da jeg ble eldre, at det kjelket seg til litt mer.

Og nå vaser jeg meg bort igjen. Det som dukket opp av barndomsminner nå, var sangbøkene. Det var i den blå, Syng med oss, at "Fredagen er en frivillig dag", stod. Min venninne Åshild hadde den. Det var veldig kjekt å være hos henne, og synge gjennom boka fra perm til perm. Ellers hadde vi Sangbok for skolen.  Fast aktivitet å synge alle vi kunne; til og med "Dold mellom furorna" . I mitt voksne liv har jeg ikke truffet på et eneste menneske som kan akkurat den, og jeg har spurt ofte. Det slår meg at jeg tror ikke dette er vanlig aktivitet blant barn lenger, å strekksynge sangbøker.

I alle fall; Ha en god fredag!

onsdag 16. februar 2011

Harens år III

I år er det harens år i kinesisk astrologi. På engelsk The Year of the Rabbit. Og ikke nok med det, i år er det metallharen sin tur. Det som kjennetegner en hare er at han er rolig og behagelig, men gir seg ikke. Hva menes med det: En skikkelig stabeis i pen innpakning? Smilende jernkvinne/mann? Ja, ja, jeg bryr meg egentlig ikke om astrologi i det hele tatt, jeg. Men synes likevel det er artig å nevne dette med harens år, siden jeg er så opptatt av harer. Se forøvrig Harens år, Harens år I, og Harens år II


Forrige helg, da jeg gikk på ski i Meråker, bestemte jeg meg for at jeg ville ta bilde av harespor, hvis jeg fant noen. Jeg har aldri i hele mitt liv sett så mange på en gang! Enten var det for at jeg aktivt så etter dem, eller så er det fordi det er harens år i år. Hadde jeg vært harehund, hadde jeg vel fått hjerteattakk av ren opphisselse.

tirsdag 15. februar 2011

Pest og ulv

Jeg ble ferdig med to bøker i helga, den ene er Camus klassiker "Pesten", den andre  Kristin Floods "Jakten på en annen rikdom, i Frans av Assisis fotspor". For å ta den første først, Pesten. Jeg har brukt lang tid, den er ikke så enkel å lese, og jeg tror filosofimusklene mine har kommet helt ut av trening. Derfor måtte jeg lese dialogene opp igjen flere ganger. Dialoger er det mange av. Når det kommer til de dramatiske hendelsene, blir de bare raskt nevnt, om de ikke har noe å si på det dypere planet. Det blir litt som i islendingasogene; "Så sat han heime den vinteren". Jeg opplevde boka som gammeldags, selv om det han sier alltid er like aktuelt. Det var måten han sa det på, som var gammeldags. Ingen kvinner var med i handlingen, de var bare med  som savnet og/elsket kone/kjæreste.  Ellers var det menn som hadde dypsindige samtaler om dypsindige ting, på et kronglete språk. Fransk i oversettelse blir ofte i overkant kronglete.

Camus sier selv, med et sitat fra Daniel Defoe at boka er en allegori. Utgangspunktet var  å skildre hvordan krigens redsler takles. Hvordan krigen treffer enkeltmennesket, og reaksjonene blir ulike ut fra utgangspunktet. Her skildres hvordan de enkelte takler kjærlighet og adskillelse, massedød, grusomhet, tro og mangel på sådan. Vi møter interessante personer, som astmatikeren som teller tiden ved hjelp av erter, og han som vet at han dømmes når pesten er over, og derfor frykter friheten mer enn noe annet. Pesten blir en slags lakmustest på hva som bor i den enkelte. Camus har tro på mennesket; når alt kommer til alt, "er det mer hos menneskene å beundre enn å forakte". Pesten kan være så mangt, som vi mennesker prøves på.

Den andre boka er altså boka om Frans av Assisi. I to sommerferier har vi vært i Umbria, og har selv sett hvor viktig Frans var for området. Over alt kan man finne små minnesmerker; her la Frans til med båten, her har han hvilt, her har han talt. Kristin Flood går i  Frans sine fotspor, men like mye er det en indre reise som en ytre. Hva er det som er viktig? En av helgenfortellingene etter Frans, er da han befridde byen Gubbio fra ulven som raserte og skapte frykt. Frans temte ulven, og inngikk en pakt med ham. Han skulle få mat, mot å love å ikke ta av buskapen eller skremme folk. Ulven er grådig, men hvorfor er den det? På grunn av frykt, sier Flood (sa Frans?), den er redd for ikke å få nok. Kristin Flood mener vi alle har en ulv i oss, vi må kjenne etter hva den gjør med oss. Den stenger ute kontakten med oss selv, tror jeg hun mener, hemmer intuisjonen, stenger for selvinnsikt. Noe av det beste med Floods bok er at hun greier å fremstille Frans av Assissi som et menneske, ikke bare helgen.  Noe av det jeg ikke likte, var at hun la slik vekt på intuisjon, og at tilfeldigheter ikke er det. Men alt i alt; det var en nydelig liten bok, og jeg må nok til Assissi en gang til, for å få med meg det jeg ikke har sett. Og det er mye.

Og på et merkelig vis, pesten og ulven kan komme på ett ut...


søndag 13. februar 2011

Finvær er heller ikke å forakte

Endelig, årets første skitur! Å gå på ski er en av de få komplette måtene å trimme på, alt blir trimmet, bortsett fra lattermusklene, men jeg tror jeg smilte hele tiden. Og det teller da det, også. Og Meråker må da være noe av det mest perfekte? Her er det milevis med preparerte løyper, og nesten ingen andre i løypa. Likevel er det såpass mange ute, at om jeg skulle ramle og slå meg og brekke bein og andre triste ting, er det alltids noen som vil komme og plukke opp restene. Og så er det passe halvkupert for en fyldig dame i sin nest beste alder.



Jeg går i alle fall hit, det er minstemålet. I dag ble det ikke lengre heller, må starte litt rolig. 

 

torsdag 10. februar 2011

Grimm og gresk kaffe

Sist jeg var hos foreldrene mine, bad jeg om å få hente opp det aller helligste. Ja i alle fall er det det for meg, det er skrinet med det rare i, med gamle kort og pappa si tøydokke og det ene og det andre, men sist, hovedsakelig, og ikke minst, er det pappa si eventyrbok som bor der.

Etter å ha løftet opp alt det rare,  kom jeg endelig fram til skatten. Jeg løfter den forsiktig opp, og så må jeg ta et lite sniff. Og et stort et. Ingenting lukter som pappa si Grimmeventyrbok. Men det er ikke sant, gresk kaffe lukter akkurat likedan. Det er muligens et olfaktorisk sammentreff, noen felles duftmolekyler, som gjør at lukta er prikk lik. Hver gang jeg har vært i Hellas, har jeg luktet på kaffen og sett for meg bilder av Froskekongen og Mor Holle.

Jeg har lest eventyrene hundrevis av ganger, tror jeg. Og nesten det aller beste var eventyret om gutten som ville lære seg å grøsse. For det var så nifst. Du finner det her, men på dansk.  Boka var med og forgylte min barndom, selv om den stort sett var i svart hvitt. Det kan være fargerikt for det!


Fra Mor Holle, eller Mor Hulda

onsdag 9. februar 2011

Velsignelser i grått

Det er en velsignelse å ikke bo lengre fra jobb enn at det er mulig å gå. Jeg har en halvtime å gå, det er omtrent helt perfekt. Det er også en velsignelse å gå når været er grått. Og la meg være ærlig, at det er grått, men at været ikke er for fuktig teller også som en velsignelse. Count your blessings, sier de på engelsk. Det er mye god psykologi i det

På veien til jobb går jeg over en stor åker. Den er det mye himmel over. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg snudde meg helt rundt i dag, for å få med meg alle grånyansene. Innover mot Estenstadmarka var det mer dust grått, over fjorden og Fosen mer dramatiske gråfarger.Snøbygevær kan inneholde de mest fantastiske nyanser, fra mørkegrått, gråblått, skifergrått, skitatrastgrått, havregrautgrått, grålilla, gulgrå, og grårosa, kittgrå, gråsvart, og utallige andre kombinasjoner i grått, alt mot en bunn av snø. Det er så vakkert! Og ja da, jeg er glad i farger også jeg, men når de andre fargene er skarpere, da spiller gråfargene annenfiolin. Det gjorde de ikke i dag!

I bildene nedenfor er det akkurat slike gråfarger jeg setter pris på, og skriver om her.
For andre innlegg der jeg priser gråfargen, trykk  her  og her

Toner i grått, Anne-Tove Huse


Beistadgrenda, Stjørdal. Foto : Gertrude Mulders


tirsdag 8. februar 2011

O salige stund uten like

Nå har de nye skoene kommet i posten fra Lille Vinkel Sko. Etter å ha lett i tre-fire år etter fine, men ikke kjedelige svarte sko, fant jeg dem endelig. Og selvfølgelig, det var fra Chie Mihara:

 Og så kan man jo alltids ønske seg noe fra vårkolleksjonen også. Men nå trenger jeg dessverre ikke noen, det var en trøst så lenge det varte...

Og likte du det du så her, så les gjerne mitt tidligere blogginnlegg om vidunderskoene: Hvor mange sko går det på en jaguar?


Ordet

I begynnelsen var Ordet. Slik begynner Johannesevangeliet.  I begynnelsen var Ordet, slik åpnet teaterverdenen seg for meg. Denne gangen var det Ordet av den danske dramatikeren Kaj Munk.  Teaterstykket handler om tro, i familien Borgen fra  den eldste sønnen , som har «mistet troen på troen selv», til den nest eldste sønnen Johannes, som er erklært gal og tror han er Jesus. Jeg husker at stykket gjorde et umåtelig inntrykk på en meg som 15-åring, jeg var rystet inn til grunnvollene av meg selv. Store ord, men mindre kan ikke brukes.

Og teateret kom til oss! For en fantastisk opplevelse, ikke som Riksteateret, men som Teateret Vårt! Og det var det, vårt! Jeg var forresten ikke helt sannferdig! Det startet med Shakespeares Tvillingene, og oppsettinga var på ungdomsskolen 1972. Men det var en morsom forestilling, ikke grunnvollrystende.

F.v. Nils Vogt, Ola B. Johannessen, Knut Walle, Kirsten Hofseth, Rønnaug Alten, Lisbeth Nilssen, Grete Nordrå, Kjetil Bang-Hansen, Marit Grønhaug, Per Gjersøe og Alex Roald i Tvillingene av William Shakespeare.
Foto: Verdens Gang


 Men så ble Ordet satt opp våren 1973. Og som sagt, det gjorde et utrolig inntrykk. Etterpå var det mulig å diskutere stykket med skuespillerne. Og der satt vi, sky og beskjedne. Jeg tror ikke jeg fikk sagt noe, selv om jeg hadde hundrevis av spørsmål. Men noen gjorde nok det. Det var tøft og interessant, og vi var en del av verden! Og så leste jeg for noen år siden at det var ikke bare meg stykket hadde gjort inntrykk på. Ola B. Johannessen, som hadde en sentral rolle i stykket, hadde i løpet av innstuderingen kommet fram til at også for ham var troen viktig, og hans kristne livssyn vokste frem.

I yngre år,og det er akk så lenge siden, gikk jeg mye på teater, også her i Trondheim. Men så ble det barn, og så ble teateret litt traurig, det ble bare ord og trist scenografi, og så ble det teater bare en veldig sjelden gang. Men nå er teaterkortet i hus, det må brukes, og jeg gleder meg til å se Mistero Buffo om vel ei uke. (for andre gang, første gang var i forrige årtusen, med Frode Rasmussen)

søndag 6. februar 2011

Jeg gir bort!

Jeg ønsker meg så veldig kommentarer på selve bloggen min, og ikke bare på facebook, selv om jeg setter overmåte pris på dem også. Jeg synes også det vil være artig hvis du viser at du følger bloggen min. Det gir litt fjær i bloggehatten, og forfengelig er man jo. Derfor har jeg egenhendig importert like over Atlanteren denne lille "kunstdokka" som kan bli din hvis du oppfyller det ene eller det andre av ønskene mine. Og dere som allerede har lagt dere til som følgere, og/eller har skrevet kommentarer, er selvfølgelig med i trekningen.

Og trekningen er 1. mars!

Handpainted Art Doll from GinaBambino, Etsy

torsdag 3. februar 2011

Teksten blir til mens du går

Jeg liker ikke dette været i det hele tatt jeg! Ikke minst har det ført til at jeg skriver mye dårligere tekster. Problemet er at jeg får ikke gått til jobb. Det er alt for glatt, så jeg tør ikke gå. Og når jeg ikke går, surrer ikke hodet. Det  er ikke slik at hodet ikke surrer ellers heller, det er bare at det surrer bedre når jeg går. Surrekvaliteten øker,det surrer  rundt tema og tekster, rundt historier som må fortelles, idéer som må prøves ut, bilder som må formidles, tråder som skal spinnes. Det blir bedre kvalitet på oppspinnet, tror jeg! Uten hodesurr, blir det bare surr.

Bellapuzzles, etsy



Og nå koker jeg suppe på en spiker. Og det fører meg tilbake til godnattregla fra i går. Til tante Marit sin spikarsuppe. Selv etter at oldefar døde, fortsatte tante Marit, som flyttet hjem fra livet sitt i byen for å ta seg av sin gamle far, å lage to-eller treretters middag. Det var enten suppe og hovedrett, eller hovedrett og dessert, eller alt på en gang. På enhver hverdag, til fiskerimeldinga; doggerbank og mussa på stampen, korni med smør.

I alle fall: spikarsuppe. Tante Marit pleide å lage suppe. Hva slags suppe lager du, tante Marit? Jau, det er spikarsuppe det. Og jeg var overbevist om at det var krydderet som lukta så godt, som hette spikar. Jeg måtte bli mye eldre før jeg skjønte at spikar egentlig hette timian. Og den dyrka tante Marit selv, og hengte til tørk på loftgangen.

Og her har jeg fått hjelp til finne teksten til eventyret av Portofritt. Hun fant den her.

Bilde fra Th. Kittelsen



 DET VAR ein gong ei gammal kone som var ganske velberga, men fælande gjerrig og uvillig av seg. Seint ein ruskete haustkveld kom ein vandringsmann til henne og bad om å få låne hus over natta.

"Nei," sa den gamle kona, "dette er ingen gjestgivargard."

"Ja men kjære søte mor," bad vandringsmannen, "Det er så fælt ver ute. Kan eg ikkje få bli likevel og liggje på golvet i stova?"

"Ja, du få vel få det då, sia du er så einvis," sa den gamle kona.

"Skulle du ikkje også kunne gi meg litt mat, kjære mor?"

"Nei, det er då heilt uråd," sa ho. "Korleis skal eg kunne dele med andre når eg ikkje har noko å ete sjølv?"

"No, det kan vel vere det same," sa vandringsmannen, "berre eg kan få låne ei gryte. Ein spikar har eg sjølv, og den kan ein koke god suppe på."

"Kva for slag? Koke suppe på ein spikar?"

Slikt hadde den gamle kona aldri hørt om. Sia spikarsuppe måtte vere overlag billig mat, blei ho overlag nyfiken på korleis den skulle lagast. Den kunsten ville ho gjerne lære. Ho fór etter gryte og vatn, og vandringsmannen sette gryta på elden, tok ein vanleg tretomsspikar opp av lomma og la den i vatnet.

"Det her skal bli ei god og nærande suppe," sa han, "men om ein hadde litt mjøl og litt gryn i den, skulle den bli mykje betre. Men når det ikkje finst, får ein klare seg likevel."

"Det finst vel noko i huset einkvan stad," sa den gamle kona, og vandringsmannen fekk det han trengte.

Han rørte skikkeleg om i gryta.

"Det her blir ein prektig suppe som ein kan by herrar på," sa han.

"Ja, sei det!"

"Men med litt mjølk blei den enda betre."

"Jaså, seier du det?"

"Ja då, men når det no ikkje finst noko mjølk, får vi greie oss utan."

"Å, for all del, det finst nok litt mjølk," sa den gamle kona og kom med ei bøtte.

Han slo mjølka i gryta, rørte flittig om og sa: "Om vi no hadde litt salt kjøt og nokre gulrøter og poteter å leggje i og litt smør å frese den av med, så skulle det bli ei suppe å by sjølve kongen."

"Å blå kors," sa den gamle kona, "å by sjølve kongen på suppe!"

"Jojo men, men når det no ikkje finst, så."

"Å jo, for den del finst det vel."

Den gamle kona gav han alt han ville ha, og då suppa var ferdig, tok han opp spikaren, stappa den i lomma og baud den gamle kona å smake.

Ho smaka og smatta.

"Var den ikkje god, kanskje?" spurde han.

"Jo heilt framifrå. Tenk at ein kan koke så god suppe på ein spikar. Det er då underleg."

Den gamle kona kunne ikkje rose kokekunsten hans nok. Og då vandringsmannen ville leggje seg til å kvile på golvet, gav ho han heller den beste senga si. Då han skulle gå neste morgon, fekk han ein blank riksdalar i vennegåve.

"Takk og heider!" sa den gamle kona. "No har eg fått lære meg å koke suppe på ein spikar."

"Ja, men det trengs jo noko meir til enn berre spikar," sa vandringsmannen.

Og slik oppstod ordspråket: "Det er ingen kunst å koke suppe på ein spikar om ein berre har noko å jamne den med."

onsdag 2. februar 2011

God natt

God natt , god natt, i morgå kjæm i att,
mæ skinnbrok å hatt,

sa oldefar, for meg, da jeg skulle legge meg. Og så gikk jeg opp den bratte trappa, forbi det skumle vinduet der det hengte timian til tørk, god natt, god natt, nå går jeg og legger meg..

Mannsbunad fra Nordtrøndelag

tirsdag 1. februar 2011

Ikke akkurat nusselig

Harer og kaniner er stort sett fremstilt som søte eller vakre. Eller som de er i naturen, bare fine. Men nå  har jeg møtt på noen kaniner som ikke bryr seg i det hele tatt med å være nusselige. Tvert imot, de finner seg ikke i det. Disse er mer på skyggesiden, kan du si. Det er godt mulig de er lovløse, rett og slett. Mystiske, kanskje til og med litt ekle?


You can check out, but you can never leave. Welcome to the ward I.
The bunny will be your guide


Being invisible, white rabbit print
"Sometimes, you are the last one to know"


Detour
"Honey, I am home!


System failure
"The bunny has got into the control room. I think we are in trouble"


In through the out door
"Guess who is coming to dinner"

 Alle bilder  Mari Lowery. Tekstene er også hennes. Du finner henne på Etsy, trykk på koplingen.