Tyrkisk krim- kriminelt bra

English text under the photo

For noen år siden var jeg i Istanbul, en by det ikke er mulig å glemme. Det er heller ikke mulig å glemme bokhandleren i Istanbul, som jeg har skrevet om her. Jeg kjøpte en god del bøker da jeg var der, og etterhvert har jeg kommet nesten nederst i stabelen. Og hva fant jeg ikke der, nest nederst; Belshazassar's Daughter av Barbara Nadel. Og nå er jeg hekta, virkelig hekta. Er allerede på den femte boka, og heldigvis har hun skrevet 15 så langt! Det er nesten som å ha ei konfekteske framfor seg, med mange, mange sjokoladebiter, der alle er av ypperste klasse.

Hovedpersonen er kjederøykende, brandydrikkende (ja jeg vet, en klisje) etterhvert nibarnsfar (på ingen måte klisje) Cetin Ikmen, sønn av en tyrkisk far og ei albansk, synsk mor. Jo da, dette høres ille ut, men nei, jeg tror hun leker seg litt med klisjeene, for å vise oss det tyrkiske samfunnet Til nå har jeg lest om russiske immigranter, papirløse sådanne i Belshazzar's Daughter, albanske blodfeider, seksuell utnytting av unge gutter  og kurdere som blir kalt satandyrkere og holder sin religion skjult. Jeg har lært utrolig mye, samtidig som jeg har latt meg underholde på storslått vis, skikkelig Turkich Delight! Bøkene er dessverre ikke oversatt til norsk.

Some years ago I was in Istanbul, a town that is a complete world of its own, and unforgettable. I am not able to forget the english bookstore I found, where I went on a book buying spree. I have eaten myself down the stack of books I bought there, and near the bottom, I found a crime novel by Barbara Nadel: Belshazzar's Daughter. I got hooked immediately, and from then on, I have had a new commisarie Cetin Ikmen novel wating for me on my ipad all the time. When I start on a new one, I order the next. 

Barbara Nadel's hero is a gruffy, chainsmoking and brandydrinking commisarie (oh yes, you have heard it before), a father of nine children (not a cliche, no), his parents a turkish scholar and an albanian witch (not at all a cliche). What I love about her writing s is that she describe this wonderful town so vividly it is like I am visiting the town in person when reading her novels. I am now reading my fifth book, Harem. I cannont write more, I have to read! Turkish Delight!

Skaprotte

Du er ei skikkelig skaprotte du, sa pappa. Han sa det ikke når Midtisøstra og jeg hadde dokkestue inni skapet. Det var da vi bodde i Gjermundneshuset.  Nei, det var da jeg var på raid i skuffer og skap etter noe jeg kunne snoke til meg for å putte i munnen. Særlig søtt. Rosiner, korinter, dadler,fiken, kokesjokolade, havrenøtter, puffa ris, alt som var søtt. Jeg glemmer ikke den gangen da jeg skulle ha bursdag, mamma skulle bake kake, og rosinboksen var tom. Det var jeg som var synderen, ja. Eller det året da jeg smakte på småkakene, slik at det nesten var tomt da vi kom til jul, og vi egentlig skulle ha spist dem.

Men det var før det. Nå gjør jeg aldri sånt. Snoker aldri i skapene jeg nei. Å nei da. Nesten ikke i det hele tatt. Eller jo, kanskje litt? Akkurat nå i sted, for eksempel. Noen mandler, i kombinasjon med noen rosiner, det er jo godt. Så godt at jeg kanskje kan ta litt til? Ååå, skrøpelige menneske. Hadde jeg bare kunne latt være, da hadde jeg oppnådd den største lykka på jord; ikke komme til Panama, ikke bli rik, men å bli tynn! Bare tynne folk kan, og fortjener å være lykkelige, det har man da skjønt for lengst. Jeg får trøste meg med noen rosiner til, kanskje?

Tynne damer, her på toalettet på Statoilstasjonen i Folldal
Thin ladies, her on  wallpaper in the toilet at a lokal gas station

You are a cupboard rat, my father said. He did not say so to me and my sister when we were playing in our dollhouse in the cupboard, it was so big that we could sit there. Oh no, he said it when I was raiding the cupboard for something sweet for my tooth! I has a really, really sweet tooth, or several, I must say. We seldom had sweets when I was a child, but raisins, dried apricots, currant, figs, and almonds and other nuts. I was always hunting.

But that was before, when I was a child. I never do such things anymore, almost never, ever. Oh no, well, may be some times. Some minutes ago, I may have taken a few, or rather not so few, raisins. Raisins in combination with almonds is a very, very good snack. May be I shall take just a few more? Just a little mint? Oh, if I just could let be, then I would have become the most happy human beeing in the world, I could have been THIN! But yes, but no, but yes, but no....

Lesedilla og bloggefri

Jeg bare stoppet å blogge, jeg. Helt plutselig. Vet ikke helt hvorfor, jo, det gjør jeg jo, men det er ikke bare en årsak, det er flere. En er at jeg ikke har kunnet sitte foran skjermen så mye. Og så har jeg lest. Jeg har alltid vært en person for diller. Plustelig bare må jeg lese, eller jeg bare må hekle, eller strikke, eller vifte med tærne, eller et eller annet. I det siste har det vært lesing.

Det er ikke det at jeg ikke har lest før. Jeg leser alltid, har alltid ei eller flere bøker under lesing. Men nå leser jeg så mye mer! Hele tiden, jeg ser nesten ikke tv en gang. Hele kvelder går uten at tv-en er på i det hele tatt. Akkurat nå leser jeg Kate Atkinsons nyeste bok, Life after Life. Da jeg så at hun skulle komme ut med ny bok, kjente jeg det i magen, sånn barnslig åhvorjeggledermeg-kribling i magen. Jeg liker ALT hun skriver. Det føles som hun skriver for akkurat meg. Life after Life handler om Ursula, som får begynne på nytt igjen, gang etter gang, til livet til slutt blir riktig, hver gang hun har tatt dumme valg, får hun sjansen igjen til å gjøre et bedre valg.  Hele boka er et eneste stort tenk om! Kate Atkinson prøver ut alle mulighetene, hva om Ursula fant ballen med en gang, da ville ikke det forferdelige skje. Tenk om hun ikke tok det toget, tenk om hun heller studerte kontorfag, tenk om...

Slike tanker tenker man jo ofte. Jeg har aldri lest ei bok før hvor dette er selve temaet. Uvilkårlig må jeg tenke på eget liv, og på alle tilfeldighetene som gjør at , sorry brødre, det ble meg, for å sitere Jan Erik Vold. For ikke å snakke om tilfeldighetene som gjorde at jeg fikk det livet jeg har hatt, de barna jeg har og så videre. Hadde jeg ikke vært hjemme den lørdagen i juli i 1982....

Hvorom allting er, les Kate Atkinson!

Bildet er fra hjemmesiden til Kate Atkinson

I stopped blogging, I did not decide it, just did. Mainly because I have been suffering from head aces, daily, for a very long time. And also, because I have been reading a lot. This is not new, but the amount of it is rather new. Just now I am reading Kate Atkinson's new novel Life after Life. I love it, in fact I love everything she has written, from Behind the scenes at the Museum and up to this brand new novel. It feels like she is writing just  for me. When I learned about her new book, it made me so happy !

Life after Life is about Ursula, who get the chance to live againg and again, until she finally get it right. Or does she? I love Kate Atkinsons's books, all of them, it is like she is writing for me. What is Lise going to like this year, she may be asking herself. I get it, she wants to read about war history (don't be intimidated by this), she wants to read about strong women, family relations, Kate thinks, and great language and a clever plot will also make her happy! So she did, and I am happy happy happy!

Her books are human, I can not think of a better way to describe them, and rather weird too. Not too easy. In Life after Life she is trying out the what ifs of Ursula's life; what if she found Teddy's ball at once, then her life be quite different, what if she went to Germany, or on the contrary, married early. We all have a lot of what ifs, I think, all the small things, and bigger , that happened, and made my life. What if I had not been at home and answered the doorbell one satyrday in July in 1982....

Read Kate Atkinson!