fredag 6. desember 2013

Berlin, immer Berlin

Siste dagene i november var vi på en utrolig flott tur til Berlin. Jeg liker tåketurisme, jeg. Fint å være på andre steder uten at sola skinner hele tiden og forgyller alt. Kanskje man mer ser det mer slik det er? Eller kanskje ikke? Berlin i adventstida er i alle fall ei reise verdt. Det er tredje gang jeg har vært i Berlin, og alle gangene har vært i like før jul.

Berlin har utrolig mye, gallerier, operaer, shopping av alle slag, loppemarkeder, og nå før jul er det julemarkeder på nesten hvert gatehjørne, og antakeligner det ikke mulig å få dårlig mat. Denne gangen reiste vi sammen med et annet par. Vi leide leilighet sammen, to store soverom, kjøkken, stue og bad. Genialt, utrolig billig, og dessuten sentralt; fire minutt til Alexanderplatz, ti minutt til Museuminsel. 



The last week in November we went to Berlin. I Like being a fog tourist,  like to see different places when not so shiny. This was the third time in Berlin, and every time has been this time of the year. I love to go around to the different christmas markets, and I like that they are so different. I bought a lot of mercury birds, beautifully painted. They are going to sit in my christmas tree in a couple of days. 

Berlin has it all, galleries, shops, theatres, opera, and oh fleamarkets! This time we were not there on a sundag, but next time I really want to visit the Flohmarkt  am Mauer. 

torsdag 5. desember 2013

Tilbake, tror jeg

Har du lagt ned bloggen din, spurte hun. Lagt ned, nei! Langt ifra. Ja, men du blogger jo ikke. Se, det er noe annet. Å legge ned bloggen krever et aktivt valg. Å ikke blogge, ja det bare blir. Eller blir ikke. Ingenting aktivt der. Mer inaktivt, liksom. Ikke det at jeg har vært inaktiv.

Hva man kan finne på å putte inn i fritiden sin! Jeg som egentlig helst ligger og purker på sofaen, har knapt vært hjemme ei eineste helg siden i april. Vi har fartet hit og dit, til småbruket, til barnebarnet, til slekta, til utlandet. Jeg er heldig, en heldig person som har så mange å være glad i, som jeg kan bruke tid på å være sammen med, sofaen greier seg fint uten meg!

Og nå savner jeg bloggevennene mine! Hvordan går det med Anne-Lise, men Jorun og Liv og alle dere andre? Nå må jeg bare ta en titt inn.

No, I did not decide to stop blogging, I just did. Stopped. Could not find the time for it, I think. I have not been home for a week end since April. We have been at our small farm, or with family, or travelling abroad: to Italy, Lisboa, Iceland, Scotland and  Berlin. It takes some time, and give me a lot of pleasure!
I feel my english has become more rusty since last time, a cause in itself to start blogging again. And I miss you, my blogfriends!


Her er reiseminner fra Island. Jeg tror Skaperen kjørte på med alle effekter da Han laget Island, et fantastisk land. Vi leide bil og kjørte til Nord-Island. Anbefales på det varmeste!
Here are some pictures from Iceland. I think God had fun when He created this country, he used all the effects He had in his sleeve! Go there if you can, you will not regret it. And do not forget your bathing gear, a lot of hot pots to dip yourself in..












mandag 6. mai 2013

Rundetårn

Rundetårn i København; I disse sprialgangene har folk gått, og hester kjørt, siden Kristian IV sin tid. Jeg hører gjenlyd av hundreårene, ser for meg astrologene, vitenskapsmenn, andre,  på vei opp til observatoriet, og ned igjen, opp igjen.

Jeg tok disse bildene fordi  lys og skygge laget så fine kontraster, og så kom jeg til å tenke på to av mine favorittmalere: Wilhelm Hammerhøi og Ida Lorenzen. Begge fanger det levde livet i det forlatte rommet. Det gir dybder man kan bli svimmel av.

Rundetårn in Copenhagen: Since Christian IV's time, people have ascented, and descented Rundetårn (Round Tower). I can hear the ecco of their steps, and it make me think of two of the painters I love most, Wilhelm Hammerhøi and Ida Lorenzen. Both are (and was in Hammerhøi's case) able to capture the life in the ambandoned rooms of before.










Time present and time past
Are both perhaps present in time future
And time future contained in time past.
If all time is eternally present
All time is unredeemable"

fredag 26. april 2013

Tyrkisk krim- kriminelt bra

English text under the photo

For noen år siden var jeg i Istanbul, en by det ikke er mulig å glemme. Det er heller ikke mulig å glemme bokhandleren i Istanbul, som jeg har skrevet om her. Jeg kjøpte en god del bøker da jeg var der, og etterhvert har jeg kommet nesten nederst i stabelen. Og hva fant jeg ikke der, nest nederst; Belshazassar's Daughter av Barbara Nadel. Og nå er jeg hekta, virkelig hekta. Er allerede på den femte boka, og heldigvis har hun skrevet 15 så langt! Det er nesten som å ha ei konfekteske framfor seg, med mange, mange sjokoladebiter, der alle er av ypperste klasse.

Hovedpersonen er kjederøykende, brandydrikkende (ja jeg vet, en klisje) etterhvert nibarnsfar (på ingen måte klisje) Cetin Ikmen, sønn av en tyrkisk far og ei albansk, synsk mor. Jo da, dette høres ille ut, men nei, jeg tror hun leker seg litt med klisjeene, for å vise oss det tyrkiske samfunnet Til nå har jeg lest om russiske immigranter, papirløse sådanne i Belshazzar's Daughter, albanske blodfeider, seksuell utnytting av unge gutter  og kurdere som blir kalt satandyrkere og holder sin religion skjult. Jeg har lært utrolig mye, samtidig som jeg har latt meg underholde på storslått vis, skikkelig Turkich Delight! Bøkene er dessverre ikke oversatt til norsk.




Some years ago I was in Istanbul, a town that is a complete world of its own, and unforgettable. I am not able to forget the english bookstore I found, where I went on a book buying spree. I have eaten myself down the stack of books I bought there, and near the bottom, I found a crime novel by Barbara Nadel: Belshazzar's Daughter. I got hooked immediately, and from then on, I have had a new commisarie Cetin Ikmen novel wating for me on my ipad all the time. When I start on a new one, I order the next. 

Barbara Nadel's hero is a gruffy, chainsmoking and brandydrinking commisarie (oh yes, you have heard it before), a father of nine children (not a cliche, no), his parents a turkish scholar and an albanian witch (not at all a cliche). What I love about her writing s is that she describe this wonderful town so vividly it is like I am visiting the town in person when reading her novels. I am now reading my fifth book, Harem. I cannont write more, I have to read! Turkish Delight!

onsdag 17. april 2013

Skaprotte

Du er ei skikkelig skaprotte du, sa pappa. Han sa det ikke når Midtisøstra og jeg hadde dokkestue inni skapet. Det var da vi bodde i Gjermundneshuset.  Nei, det var da jeg var på raid i skuffer og skap etter noe jeg kunne snoke til meg for å putte i munnen. Særlig søtt. Rosiner, korinter, dadler,fiken, kokesjokolade, havrenøtter, puffa ris, alt som var søtt. Jeg glemmer ikke den gangen da jeg skulle ha bursdag, mamma skulle bake kake, og rosinboksen var tom. Det var jeg som var synderen, ja. Eller det året da jeg smakte på småkakene, slik at det nesten var tomt da vi kom til jul, og vi egentlig skulle ha spist dem.

Men det var før det. Nå gjør jeg aldri sånt. Snoker aldri i skapene jeg nei. Å nei da. Nesten ikke i det hele tatt. Eller jo, kanskje litt? Akkurat nå i sted, for eksempel. Noen mandler, i kombinasjon med noen rosiner, det er jo godt. Så godt at jeg kanskje kan ta litt til? Ååå, skrøpelige menneske. Hadde jeg bare kunne latt være, da hadde jeg oppnådd den største lykka på jord; ikke komme til Panama, ikke bli rik, men å bli tynn! Bare tynne folk kan, og fortjener å være lykkelige, det har man da skjønt for lengst. Jeg får trøste meg med noen rosiner til, kanskje?

Tynne damer, her på toalettet på Statoilstasjonen i Folldal
Thin ladies, her on  wallpaper in the toilet at a lokal gas station



You are a cupboard rat, my father said. He did not say so to me and my sister when we were playing in our dollhouse in the cupboard, it was so big that we could sit there. Oh no, he said it when I was raiding the cupboard for something sweet for my tooth! I has a really, really sweet tooth, or several, I must say. We seldom had sweets when I was a child, but raisins, dried apricots, currant, figs, and almonds and other nuts. I was always hunting.

But that was before, when I was a child. I never do such things anymore, almost never, ever. Oh no, well, may be some times. Some minutes ago, I may have taken a few, or rather not so few, raisins. Raisins in combination with almonds is a very, very good snack. May be I shall take just a few more? Just a little mint? Oh, if I just could let be, then I would have become the most happy human beeing in the world, I could have been THIN! But yes, but no, but yes, but no....

mandag 15. april 2013

Lesedilla og bloggefri

Jeg bare stoppet å blogge, jeg. Helt plutselig. Vet ikke helt hvorfor, jo, det gjør jeg jo, men det er ikke bare en årsak, det er flere. En er at jeg ikke har kunnet sitte foran skjermen så mye. Og så har jeg lest. Jeg har alltid vært en person for diller. Plustelig bare må jeg lese, eller jeg bare må hekle, eller strikke, eller vifte med tærne, eller et eller annet. I det siste har det vært lesing.

Det er ikke det at jeg ikke har lest før. Jeg leser alltid, har alltid ei eller flere bøker under lesing. Men nå leser jeg så mye mer! Hele tiden, jeg ser nesten ikke tv en gang. Hele kvelder går uten at tv-en er på i det hele tatt. Akkurat nå leser jeg Kate Atkinsons nyeste bok, Life after Life. Da jeg så at hun skulle komme ut med ny bok, kjente jeg det i magen, sånn barnslig åhvorjeggledermeg-kribling i magen. Jeg liker ALT hun skriver. Det føles som hun skriver for akkurat meg. Life after Life handler om Ursula, som får begynne på nytt igjen, gang etter gang, til livet til slutt blir riktig, hver gang hun har tatt dumme valg, får hun sjansen igjen til å gjøre et bedre valg.  Hele boka er et eneste stort tenk om! Kate Atkinson prøver ut alle mulighetene, hva om Ursula fant ballen med en gang, da ville ikke det forferdelige skje. Tenk om hun ikke tok det toget, tenk om hun heller studerte kontorfag, tenk om...

Slike tanker tenker man jo ofte. Jeg har aldri lest ei bok før hvor dette er selve temaet. Uvilkårlig må jeg tenke på eget liv, og på alle tilfeldighetene som gjør at , sorry brødre, det ble meg, for å sitere Jan Erik Vold. For ikke å snakke om tilfeldighetene som gjorde at jeg fikk det livet jeg har hatt, de barna jeg har og så videre. Hadde jeg ikke vært hjemme den lørdagen i juli i 1982....

Hvorom allting er, les Kate Atkinson!

Bildet er fra hjemmesiden til Kate Atkinson


I stopped blogging, I did not decide it, just did. Mainly because I have been suffering from head aces, daily, for a very long time. And also, because I have been reading a lot. This is not new, but the amount of it is rather new. Just now I am reading Kate Atkinson's new novel Life after Life. I love it, in fact I love everything she has written, from Behind the scenes at the Museum and up to this brand new novel. It feels like she is writing just  for me. When I learned about her new book, it made me so happy !

Life after Life is about Ursula, who get the chance to live againg and again, until she finally get it right. Or does she? I love Kate Atkinsons's books, all of them, it is like she is writing for me. What is Lise going to like this year, she may be asking herself. I get it, she wants to read about war history (don't be intimidated by this), she wants to read about strong women, family relations, Kate thinks, and great language and a clever plot will also make her happy! So she did, and I am happy happy happy!

Her books are human, I can not think of a better way to describe them, and rather weird too. Not too easy. In Life after Life she is trying out the what ifs of Ursula's life; what if she found Teddy's ball at once, then her life be quite different, what if she went to Germany, or on the contrary, married early. We all have a lot of what ifs, I think, all the small things, and bigger , that happened, and made my life. What if I had not been at home and answered the doorbell one satyrday in July in 1982....

Read Kate Atkinson!

mandag 25. februar 2013

Da John reiste til Amerika

English text under the picture

På starten av 1900-tallet var det mange som reiste til Amerika, for å prøve lykken sin der. Av oldefar på Brækken sine søsken, var det tre som drog: John, Ella og Kristian. Hva var det som drev dem? Eventyrlyst? Fattigdom? Brækken var slett ikke den minste av gårdene i bygda, men bare en kunne overta den. De andre måtte finne andre måter å gjøre sin lykke på.

Jeg husker veldig godt at onkel John og familien kom på besøk til Norge i 1963. Da var jeg bare fem år, men Amerikabesøk, det var stort! I forbindelse med at at han skulle komme til Norge, for første gang på seksti år, hadde han nok behov for å oppsummere. Det gjør han i et brev til sin bror Iver og søster Gjertrud:

"Historien er slik, hvis jeg husker ret, reiste  jeg fra Eidsøra i slutten på mai 60 år siden. Jeg var bare 17 eller 18 aar, og svert liten av vekst for alderen. Jeg hadde liten utdannelse, jeg måtte arbeide hardt og tjene penger for å betale billetten hertil. Jeg lånte penger av deg, Gjertrud, så jeg kunne komme til Amerika. Jeg måtte arbeide og tjene penger til at gå på college i 4 år. Å være fattig er ikke en skam, men meget uhendig. Jeg hadde ingen å henvende meg til for anvisning. Jeg måtte styre båten selv.Alt gikk godt, jeg fik en god kone, gode barn og saadant mere."

Se for dere gutten; her hadde han skrapet sammen penger og lånt av ei snill søster, for å dra, helt på lykke og fromme, til den andre siden av kloden, omtrent. Hva hadde han på seg den dagen? Sine beste klær, vil jeg gå ut fra. Kanskje han fikk hestskyss fra Brækken til Eidsøra, jeg vil tro det at noen vinket ham avsted? Dro han alene, eller sammen med andre fra bygda? Det vet jeg ikke noe om, men kanskje andre vet? Jeg har ikke greid å finne ham på noen passasjerlister, men han reiste nok på en passasjerbåt med mange andre norske håpefulle. Noen gikk det bra med, andre gikk til grunne. De greide seg ikke. John, han kjøpte seg en bank han! Likså godt. Det var et stykke fra kaia på Eidsøra, det.


As the 20th century started, many, many Norwegians went to Amerika . Why did they go? Many were poor, but a lot of them were also great adventurers, I think. From Brækken, were my grandfathers father grew up, three of his siblings went; John, Ella and Krisitan. Brækken was not the smallest farm in Eidsvåg, but they were many children, and only one could get the farm. I remember very well when uncle John and Selma, Thora and Caroll, June and Kay came to visit . I was five years then. Just before he went to Norway for the fist time in 60 years, I think John felt the need to summarize his life. This he did in a letter to his brother Iver (my fathers grandfather) and his sister Gjertrud, in Norwegian. I will try to translate:

"The history is like that, if I can remember it right, that I went from Eidsøra at the end of May 60 years ago. I was only 17 or 18 years, and very small for my age. I had very little education, I had to work hard and earn money for the ticket, and I also had to borrow money from you, Gjertrud, so I could go to Amerika. I had to work hard and earn money to go to college for 4 years. To be poor is not a shame, but very unconvinient. I was at my own, and had to stear the boat alone. Everything went well, I got a good wife, good children and everything good."

Try to imagine the boy; a real adventurer, in his best clothes, and not more money that he needed for his travel. Did he go alone? I do not know. May be somebody will know and tell me? I could not find him in any passanger list, do anybody know about the boat he went on? Many of those who went, did not manage to make a life for themselves over there. Many came back. But not John, he bought himself a bank. Nothing less!