Gruff gruff gruff

Jeg har vel en eller annen gang sagt at dette skal være en blogg om alt som er kjekt og bra og morsomt og fint. For noe tull, for noen ufordragelige Polyannafakter! Jeg vil ikke være blid og positiv, jeg vil være sur.

Nei, jeg er sur. Egentlig vil jeg være blid, men jeg er sur. Det minner meg forresten om en gang i forrige årtusen, da jeg og mannen min, som ikke var det enda, var på vei til foreldrene mine med buss, for vi hadde ikke bil, og han sa noe som var så teit at jeg ikke ville sitte sammen med ham en gang. Jeg ble så sur, at jeg satt og fantaserte om alt det grusomme og sårende jeg skulle si til ham. I det hele tatt ble jeg i så godt humør av alle de flotte fornærmelsene jeg skulle si ham, at de mørke skyene forsvant som, ja dugg for sola, for eksempel?
Nei, nå glemmer jeg nesten å være sur igjen. Jeg er sur. Sommeren har ikke kommet. Det er regn, og surt, og overskyet , regn ute, regn inne, regn i hjertet, regn i sinne, regn, bare regn. Og fotball på tv, i stedet for teite krimserier som de sender på sommeren, vanligvis. Ja, og så er jeg gressenke. Jeg passer ikke til det. Her sitter jeg i vårt triste, grå hjem, mens mannen min er i Houston og det er over førti grader der. Jeg er så redd at jeg ikke får varmet meg opp denne sommeren. Jeg vil bli så varm at jeg liksom "lausner innmæ bænå". (Hva skrev jeg nå, skjønner du det?) Og ikke nok med det, mens jeg sitter her i evig kulde og overskyethet, kommer B. hjem fra Texas fredag, bare for å snu og dra til Brasil på lørdag. Skjønner dere at jeg er sur? Og som om ikke det er nok, skal vi feriere i Meråker det meste av ferien, og det kommer til å regne og regne, og hvis det ikke regner, blir vi overfalt av milliarder av knott. Jeg vil bli varm! Og blid! Nå er jeg kald, våt og sur, og alene... Kjære noen, kan jeg få litt sympati for min forfrosne sjel?

Åtte grader og nordavind fra alle kanter

Her skulle jeg ha sittet i sola, med godt lesestoff og en lett sommerkjole. I stedet innendørs med genser OG skjerf!

I am grumpy! The summer never came! My husband is warming himself under the texan sun, and after that the brasilian, when I am sitting shivering and cloudy in my couch. Only rubbish at the telly, everyone exept me are on vacation, I am gritting my teeth! And it rather felt good to be overgrumpy, I feel better already!

Om å ta vare på dagene...

Jeg har arvet noen bøker, og av det følger  nødvendigvis at jeg må fundere på både det ene og det andre. Hvem eide gebursdagskalenderen, for eksempel? Var det en av de to (eller tre faktisk) Margrether i slekta, eller var det Gjertrud eller Gudrun?  Fødselsdagene er ikke akkurat i går, mange av dem er fra 1800-tallet, noen kjente jeg fra  min barndom, andre har familienavn jeg kjenner. Jeg kan se dem for meg, Gjertrud på 90-årsdagen med et hav av begoniaer foran seg. Det var Gjertrud som fortalte om at hun gikk seg rett på en bjørn like innom prestgarden, da hun skulle besøke bestemor på Bugge. Hun ble så redd at hun sprang hele veien tilbake til Brækken. Og Margrethe E. som trosset faren sin da han ikke leverte søknaden på lærerskolen som han hadde lovt, men gjemte den, for han ville ikke at hun skulle bli en frigjort, ung kvinne på egne ben. Hun rømte. Først til Trondheim, der hun ble sekretær, så Ålesund, og etterhvert Molde. Sjefen hennes ga henne livslang borett i et hus han eide midt i et veikryss i Molde. Huset ble revet like etter at hun døde. Jeg elsket å besøke henne! For en humor! Eller Gudrun, hennes søster, som var tilbakestående, som det hette, og som bodde årevis på Sletten. Spennende, og litt mystisk å besøke henne. Hun samlet på alt, absolutt alt. Det ligger kanskje i slekta.

Og mens jeg sitter der og blar, finner jeg kalenderlapper stukket inn i boka. Det får meg i alle fall til å fundere; var det en spesiell grunn til at akkurat disse ble lagt der? Var det Gudrun, som var så glad i å samle på alt, som ikke fikk seg til å kaste dagene? Dette var før det stod Carpe Diem over alt, sammen med Keep Calm and Carry on. Men kanskje var det det hun gjorde? Tok vare på dagene sine, på denne måten?  Hun, jeg tror nok det var hun, som tok vare på kalenderdagene sine, av en eller annen grunn, hun var der, midt i livet, eller kanskje det var mer sånn på hell, men i alle fall, hennes hverdager finnes ikke mer.

Dråper av Livets vand, en kalender

Et år etter krigen, hvordan var dagene? Var de noe å samle på?

 Fremdeles krig, men nå nærmer slutten seg. Visste de det? Så de fram til freden?

I have inherited some books, they are  interesting in many ways, first; what is actually written in them, and second, what  they can they tell us about the owner, or owners are very interesting.  The photos above shows a calendar, called Drops from the Water of Life. Inside, it is verses from the Bible, and it has been used as a birthday calendar. The owner, or one of them, has, during World War II put calendar "days" into it. Why? Was it to keep them? Did those days mean something special to her, whoever it was? Or was it only that she was one person that collected whatever it was? It may have belonged to one of my collecting relatives, Gudrun E., may be she got it from her mother  Signe. I do not know. It makes me think about life, and dead, those big themes of life. She, who put those "days" into the book, here every day life is not any more...

Kveldtur

Forrige innlegg var det alt for mye tekst, så nå skal jeg balansere med alt for mange bilder. Dette er fra kveldsturen i går kveld. Trenger jeg si mer?

The last post had a lot of text, so I am balancing it to day with too many pictures. This is from my late afternoon stroll yesterday evening.

Stupedama

Det er ikke meg. Jeg har prøvd meg noen få ganger, sånn fra bassengkanten, og der jeg har sett for meg et elegant skjær, som et knivblad, ned i vannet, har det vel heller blitt elefant. Siden den sommeren jeg fylte 13, har jeg ikke prøvd en gang, for etter det har jeg hatt drukneangst. Da holdt jeg på å drukne uti Skjæran, heime i Romsdalen. Jeg svømte laaaangt ut, og da jeg var nesten helt inne igjen, tenkte jeg at jeg skulle hvile meg ved å stå på bunnen, og så var den bare alt for langt nede. Jeg fikk panikk, og kava og svelgte vann, og tenkte at nå dør jeg! Men så så jeg noen tangkvaser litt bak meg, som var festa til berget, og svømte litt tilbake for å ta tak i dem. Samtidig hadde farmor hoppa ut i vannet, og skulle redde meg. Og da jeg svømte feil vei, har det vært den store sannheten siden, at jeg var fra sans og samling og prøvde å svømme fra henne. Nå sier jeg det en gang til! Det var ikke slik.  Ja, ja, jeg lever, jeg lever ennu. Men er forferdelig redd for ikke å nå bunnen, så jeg går ut, og svømmer inn igjen. For vannskrekk har jeg ikke, bare drukneskrekk. Upraktisk nok, men... Stupe er det ikke snakk om, jeg har jo høydeskrekk også.Siden jeg har så rikt indre liv,  greier meg helt uten adrenalinkick Jeg trår vannet forsiktig langs land.

Men stupedama, det er hun på dropseska det. Hun  er elegant hun. Og så har hun badehette! Husker dere badehetta, slik den lugga når man skulle ta den på! Og så ble alle lyder halveis borte, akkurat som når man stikker hodet ned i et meierispann. Ja, for hvem har ikke gjort det? Mens jeg mimrer, husker jeg første svømmekurset jeg gikk på. Det var utpå "lærå", når det var fjære sjø, satt vi i sanda og laga svømmebevegelser med føttene. Trekanter. Det lærte jeg ikke å svømme av, men antakelig fikk jeg inn noen upraktiske unoter, for nå kan jeg bevege meg i vann, det er ikke det, men det blir mer elefant. Jeg har ikke framdrift. Da må jeg i tilfelle legge meg på ryggen og svømme, men kan man da kalle det framdrift?

Det jeg skulle ha sagt, er at stupedama er 50 år! Jeg synes det er verdt å feire, god design forblir god, og denne dama blir man bare glad av.

I am not a diver! I tried once, or twice, before the summer I got thirteen, but in stead of elegant, it became more elephant-ish, with a big, big splash, and a very red tummy. The summer I got thirteen, I stopped doing dagerous things in water, I became afraid of drowning after a near-drowning experience; I swam a really long distance out from shore,  then nearly back again, before  I got tired, and tried to rest by putting my feet at the bottom. But I could not, it was too long away, my head got under, I panicked, and swallowed a lot of water. After that, I have been terribly afraid of drowning, but I am not afraid of the water. So I will walk out as far as I can, and then I swim back again. Why I thougt about this to day? Because I saw this little pill box at the grocery's to day, and my memory started swimming back, as it often does, to my childhood days. The design on the box is 50 years, and good design stays good!