Stupedama

Det er ikke meg. Jeg har prøvd meg noen få ganger, sånn fra bassengkanten, og der jeg har sett for meg et elegant skjær, som et knivblad, ned i vannet, har det vel heller blitt elefant. Siden den sommeren jeg fylte 13, har jeg ikke prøvd en gang, for etter det har jeg hatt drukneangst. Da holdt jeg på å drukne uti Skjæran, heime i Romsdalen. Jeg svømte laaaangt ut, og da jeg var nesten helt inne igjen, tenkte jeg at jeg skulle hvile meg ved å stå på bunnen, og så var den bare alt for langt nede. Jeg fikk panikk, og kava og svelgte vann, og tenkte at nå dør jeg! Men så så jeg noen tangkvaser litt bak meg, som var festa til berget, og svømte litt tilbake for å ta tak i dem. Samtidig hadde farmor hoppa ut i vannet, og skulle redde meg. Og da jeg svømte feil vei, har det vært den store sannheten siden, at jeg var fra sans og samling og prøvde å svømme fra henne. Nå sier jeg det en gang til! Det var ikke slik.  Ja, ja, jeg lever, jeg lever ennu. Men er forferdelig redd for ikke å nå bunnen, så jeg går ut, og svømmer inn igjen. For vannskrekk har jeg ikke, bare drukneskrekk. Upraktisk nok, men... Stupe er det ikke snakk om, jeg har jo høydeskrekk også.Siden jeg har så rikt indre liv,  greier meg helt uten adrenalinkick Jeg trår vannet forsiktig langs land.

Men stupedama, det er hun på dropseska det. Hun  er elegant hun. Og så har hun badehette! Husker dere badehetta, slik den lugga når man skulle ta den på! Og så ble alle lyder halveis borte, akkurat som når man stikker hodet ned i et meierispann. Ja, for hvem har ikke gjort det? Mens jeg mimrer, husker jeg første svømmekurset jeg gikk på. Det var utpå "lærå", når det var fjære sjø, satt vi i sanda og laga svømmebevegelser med føttene. Trekanter. Det lærte jeg ikke å svømme av, men antakelig fikk jeg inn noen upraktiske unoter, for nå kan jeg bevege meg i vann, det er ikke det, men det blir mer elefant. Jeg har ikke framdrift. Da må jeg i tilfelle legge meg på ryggen og svømme, men kan man da kalle det framdrift?

Det jeg skulle ha sagt, er at stupedama er 50 år! Jeg synes det er verdt å feire, god design forblir god, og denne dama blir man bare glad av.

I am not a diver! I tried once, or twice, before the summer I got thirteen, but in stead of elegant, it became more elephant-ish, with a big, big splash, and a very red tummy. The summer I got thirteen, I stopped doing dagerous things in water, I became afraid of drowning after a near-drowning experience; I swam a really long distance out from shore,  then nearly back again, before  I got tired, and tried to rest by putting my feet at the bottom. But I could not, it was too long away, my head got under, I panicked, and swallowed a lot of water. After that, I have been terribly afraid of drowning, but I am not afraid of the water. So I will walk out as far as I can, and then I swim back again. Why I thougt about this to day? Because I saw this little pill box at the grocery's to day, and my memory started swimming back, as it often does, to my childhood days. The design on the box is 50 years, and good design stays good!