Opplevelsesferie i Italia -i en sal på hospitalet

Opplevelsesferie kan være så mangt, sykkelferie, kokkekurs, språkkurs, klatring, pilegrimsvandring . I det hele tatt, mulighetene er legio. Mon tro min opplevelse er i det mer spesielle segmentet; jeg har studert det italienske helsevesen fra innsiden.

Ja det var ikke planlagt. Hva vi, mannen min og jeg hadde planlagt, var ei varm uke på slutten av sommeren for å samle nektar til vinteren.  For en gangs skyld dro vi til et badested på den italienske Riviera. Her skulle det slappes av. Og gjett om jeg har gjort ! I ei sykehusseng altså. Jeg var kanskje ikke helt frisk da jeg dro hjemmefra. Men det som viste seg å være et gallesteinsanfall, tolket jeg som luft i magen. Tror ikke det er så uvanlig heller. I løpet av flyturen ble det bare verre og verre, og jeg sov hele lørdag kveld. Men lørdags natt, da var det ikke mulig å sove lenger, det var så hylende vondt, at jeg ikke greide å ligge, ikke stå, ikke gå, det var forferdelig.

Det var da det viste seg at lykken står den kjekke bi, ja for når det først er så galt, så hadde vi sånn flaks at vi bodde i gangavstand til det største sykehuset i hele området, etter Genova. Jeg ble lagt inn lørdag natt, i praksis ble jeg innsatt. På søndag, etter store doser antibiotika, var jeg allerede litt friskere, og på mandag planla jeg å bare dra. Men nei, det gikk ikke nei, when in Rome, do as the romans do, du skal være innsatt 48 timer etter siste smerte. Jeg skal love at det var en heller spesiell italiaferie ja.

På rommet var det tre andre damer, eller til samen var det mange flere, for de kom og gikk hele tiden. Ja ei av dem døde faktisk, akkurat som et lys som får for lite oksygen brinner svakere og svakere. Så sluknet hun. Hele tida, i de to døgna vi var der samtidig, var barnebarnet på noen og tjue sammen med henne. Om natta sov hun der i en solstol. I ei anna seng lå ei dame som var i koma. Jeg tror hun kommer seg, det virket slik. Det var i den tredje senga det morsomme skjedde; der kom det inn ei med frisk gange, buonguorno, la seg ned, og var krevende pasient med en gang. Det var ringing etter bekken til en stadighet, jeg tror hun følte seg som ei dronning. Da vaskegjengen kom om morgenen, la hun seg til og skulle ha full spabehandling. Men da ble hun avslørt; avsted med deg, dette greier du selv! Senere på dagen ble hun skrevet ut.

Og så var det løslatelsen da; på tirsdag var jeg frisk nok til å feriere, tenkte jeg. Men den gang ei. Så spurte jeg hun sykepleieren med talefeil, det var faktisk rart å møte en italiener som ikke kan å si r, det var signola og plonto over en lav sko, i alle fall, jeg spurte henne om når neste medisinering var, og hun sa at det var kl 8. (20) Før det hadde jeg spurt legen om det var greit at jeg gikk ut. Jeg tenkte det var greit jeg, så jeg dro. Stakk av med min kjære, vi gikk på restaurant, og så gikk jeg på hotellrommet for å dusje, og satt der og pusta frisk luft. Og var tilbake i god til til medisineringen, trodde jeg. Men signoladamen hadde tatt feil, det var vel i femtida medisineringen skulle være, og da jeg kom tilbake, skal jeg love det ble oppstyr! Where have you beeene, you have beeene away the whole afternoone? It is a terrible thinge that you have donee. Jeg svarte at jeg hadde vært på hotellrommet, What have you donee there???Jeg begynte nesten å fnise, det var som å bo på internatskole, og så rømme med kjæresten for ei stund. En opplevelse! En opplevelsesferie, så absolutt, men jeg skulle nå gjerne ha vært det foruten. Og mannen min, han fikk jo ikke helt den ferien han hadde tenkt han heller.

Onsdag ble jeg sluppet ut. Jeg brukte retta og vranga av den dagen, litt for hardt. Det gikk heldigvis bra. Og så hadde vi to dager til, før vi måtte hjem igjen. Hadde vært mye enklere å ligge på sykehuset hjemme...

I went to Italy for my vacations together with my husband, but I got ill, and were in hospital in Italy for four days. I am sorry that I do not translate the rest of the text to day. Try translater. May be in a day or two.. I am still a bit tired...

Utsikten til høyre for senga mi

Utsikten til venstre for senga mi. Vinduene sto oppe, men air condition ble ikke brukt. Jeg ble i alle fall varmet opp... Og det var jo det jeg ville

Utsikten rett fram, gallestein rammer først og fremst overvektige kvinner over femti! Jeg som trodde jeg var spesiell, jeg hater å være SÅ statistisk!

Ikke gjør som mora di sier!

Eller som oppskriftene sier. Jeg evner ikke å følge en oppskrift, de prøver bare å bestemme over meg! Og det vil jeg ikke ha noe av!  Det verste er slike som du får i oppskriftshefter på buttikkene, bruk 23 g av Verdensbestemargarin, 18 375 g  av Vårtbestesukker, 4 oliven delt i to, osv. osv. Uten at det er angitt noen grunn til at det skal være den eller den mengden. Jeg skjønner jo at det av og til har noe for seg, når man skal lage deiger og sånt, både kjemiens og fysikkens lover prøver vel av og til å gi sitt besyv med. Men noe såååå kjedelig som å følge en oppskrift! Jeg er evneveik på området, kan man trygt si.

I dag skulle jeg prøve å lage muffins. Inn på den store kokeboka, via google: søkte på blåbærmuffins. Og der fant jeg en med yoghurt, som jeg underoveralleunder hadde i kjøleskapet. Ja, det var jo ikke bare det at jeg ikke evner å følge en oppskrift, men denne var til og med uforståelig. Mengdene var nemlig angitt i kopper, bortsett fra før nevnte yoghurt, som var 11/2dl. Og eggene, de skulle det være to av. Men resten var altså i kopper. Hvor stor er en kopp? Er det noen som vet? Jeg googlet, noen foreslo engelsk cup, andre foreslo 21/2 dl. Angitt koppemengde på mel var 5, altså 1,25 liter mel, til tolv muffins.  Her var det noe muffins, muffens? Oppskrifta ble litt sånn:

2 egg, det var greit. Ikke til å misforstå
smør sånn cirka til passe, kunne det være 40 gram kanskje, smeltet
11/2 dl yoghurt, og litt til, til passe
11/2 dl sukker, vel halvparten var demerarasukker, for vi hadde ikke mer av det vanlige
mel  til det ble ei tjukk røre
og en slump bakepulver, anslagsvis ei teskei
blåbær, så mye jeg syntes jeg kunne avstå, og som deigen kunne ta
inn i ovnen på 200 grader til de så passe stekt ut. Anslagsvis et kvarter eller deromkring.

Hvordan ble resultatet tror du?Jeg kom plutselig til å tenke på den søte lille historien om han mannen som skulle til elva og fiske. Han hadde topp utstyr, både når det gjaldt klær og fiskestang,topp snelle, egenbundne fluer og i det hele tatt. Alt på stell. Men han fikk ikke fisk. Ikke et napp. Så møtte han en gutt som satt der med bambusstanga si, med et snøre knytt fast til tuppen, ei knappenål han hadde bøyd til krok, og en sjølgravd mark til agn. Han fikk ikke noe fisk han heller! Og hvordan gikk det med muffinsene mine?

Faktisk er jeg ikke sikker på at jeg har smakt så mye bedre muffins jeg, ja blåbærmuffins altså. Ikke var de for feite, ikke for søte, og youghurten gav dem en fantastisk, svampaktig konsistens. Men problemet mitt er at jeg greier nok aldri i verden å gjenskape dem! Er det noen som har en oppskrift som ligner? Som jeg på en god dag kan følge, før opprørstrangen blir for sterk?

I have been making blueberry muffins today. I had a recipe, but I am not a person thal likes other persons to tell me what to do. I do not like to follow recipies! This time I did not either, just followed one as inspiration. And I made the most delicious blueberry muffins. My problem now is that I can not make them another time, I just took a little of this, and some more of that, of eggs, sugar, flour, youghurt and of course blueberries. Do  you have a good recipe?

Vårt vakre land...

Jeg har fått klager! Nå er jeg lei av den kråka di, sa søstra mi. Kråka mi, det var forrige innlegg, "Crow" til og med. Vel, jeg skriver om det som ligger nærmest, tror jeg- og det var helga, ja vi er ikke helt ferdig en gang. Fredag ettermiddag reiste vi sørover, men livsnødvendighetene, som osthøvel, forsterker, sengetøy og teegg, blant annet, til sønnen vår som flytter sørover for å studere. Heldigvis og takk og pris, vi var velsignet med så utrolig flott vær! Mye fint å se, for den som ser!Og siden jeg bare var passasjer denne gangen, så jeg. Vanligvis, når vi reiser sørover, i alle fall hvis vi skal besøke søstra mi som bor i Gausdal, kjører vi Hjerkinn, Folldal, Venabygdfjellet. Og som  vanlig, vi stopper på Sohlbergs plass. Ja da, jeg har hatt innlegg derfra før, men nå er det nye bilder..

I got complaints, I am tired of this crow of yours, said my sister, it is time for you to update your blog! And she was right, of course. Last post was "Crow" from the drawing challenge, a week ago. But what to write about? This week end we have been driving from Trondheim, to Oslo, and back again. Fortunately we were blessed with excellent weather, and I used my camera all the time. The first place I want to show you, is from Sohlbergs plass. Sohlberg  painted one of Norways most well known paintings; "A Winther Night in Rondane". He must have stood almost where Sohlbergs place now is, a beautiful viewpoint facing the mountains called Rondane. The viewpoint is part of the National Tourist Routes in Norway.

De tre første bildene tok jeg fredag kveld, det siste tok jeg i dag. Jeg har fotografert med telefonen min, de to første med Camera+ app, de to nederste med Hipstamatic/ the three first photos are shot friday night, the last one sunday. I have used my phone, Camere+ and Hipstamatic.

Jeg skal begynne et nytt og bedre liv, har jeg tenkt,  og blogge litt oftere, trimme mer, spise mindre, være mer effektiv på jobb, gå mer på tur, osv. osv. Ja,ja. Høsten er snart her...

Crow

Carole is this weeks host at the drawing challenge, and kindly invited me to partisipate. Instead of drawing, I use my camera. For other crows, look here:

During the week end I wanted to take photos of wild crows at our country house, but when I came to think about it, I have never, ever spottet a crow there. As I sat thinking about it, I heard those strange crowing sounds from our hoarding room. You know the room where you put all the things that you do not have the heart to throw away, cause it can be useful some day, and if not in this life, may be if there is an after life? Well, I heard those rusty, crowinglike sounds from downstairs, and there I found Svartlars. That is Black Lars, our very own crow. It, oh dear, he, was once a very cherished member of our family, and now he is almost forgotten, discarded, dusting away on a shelf together with debris from our last 25 years. Poor Svartlars. When I finally went down to him, and asked him whether he wanted to go away with us for the weekend, he was crowing with utter pleasure. Sure he would! And whether he wanted to be taken for a photoshoot? Kra-kra! He was over the hills, hilarious, rather.

Well off we went, and here you can see the results of our phfotoshoot. When it came the real thing, he was rather scared. It was so many years since  last time he breathed fresh air, it was eh, breathtaking for him. And when it came to sit in trees, looking free as the bird, (ehhmm), it rather scared his wits out. But look for yourself, I think he did rather well. I told him he was a good boy.

Our Steiffcrow wanted to sing along too

The barn