Hurra for han som innstifta dagen, hette ei bok jeg leste som barn. Den var om Henrik Wergeland, urokråka som ifølge den vedtatte sannhet innstifta syttendemaifeiringa. Det skal være feil, for lenge før, i alle fall noen få år, gikk det faktisk et borgertog i Trondhjem. Men samme Henrik innstifta fyllefesten på 16. mai, han skal til og med ha havna i arresten. Rent bortsett fra det, all ære til Henrik! For syttende mai altså.
Alle skriver om søttende mai i dag, alle de norske i alle fall, så da må jeg vel gjøre det jeg også da? Mine tanker går til mine søttendemaier da jeg var ca en alen lang. Jeg skrev om den første jeg husker, i fjor, se
her
Men ellers; minnene strømmer på: hjemmesydde bunader, som mamma var en mester i å komponere, og sy. Eller den gangen vi, det vil si jeg og midtisøstra, hadde flotte tyske kjoler som Karen G hadde kjøpt til oss i Hamburg, min var lyseblå, men kankje B sin var gul? Og vi gikk i tog, og lærerne gikk i sine studenterluer, og fru Lyster så veldig høytidleig ut, fra barneskolen til gamleheimen, der koret stilte opp og sang. Jeg kunne godt kjenne igjen stemmene til de forskjellige, og alltid pappa sin tenor, den var den fineste. Av og til var det en og annen stemme som stakk avsted lukt inn i bjørkalauvet også. Og så spilte hormusikken, jeg trodde jo det var det det hette. Husker treblåserne, som peip litt ukontrollert av og til, men ellers var det veldig fint. Og høytidelig, og nesten alltid litt for kaldt. En gang hagla det til og med, da vi gikk forbi shellstasjonene til Ole. Og den søttende formann i maikomiteen holdt tale. Det var en av dem som sa det, en gang, og pappa minte oss på det, hver søttende mai.
Og så gikk vi tilbake, og det var gudstjeneste i kirka, og så hjemom en tur, etter at vi hadde fått den første isen, uansett hvor kaldt det var, og så hjem til pølse og stappe, som var helt forferdelig, og eggedosis, som var veldig godt, før vi var på skoleplassen og hadde leiker. Og aller best husker jeg da jeg var seks år, og hadde skadet handa mi stygt i ei treskemaskin da vi fant det for godt å treske torv i den, den torva som var på gammelhuset som vi reiv. Og det rusta tannhjulet gikk så treigt, at de seks år gamle fingrene skulle liksom dra etter, og de holdt faktisk på å ikke bli eldre, hadde det ikke vært for Karsten som dro tannhjulet andre veien igjen. Men heldigvis fikk legene sydd dem sammen igjen, så jeg har fremdeles fem, og ikke tre på venstrehanda som det lå an til ei stund. Det gjorde merkelig nok ikke vondt. Det var 3. mai, tror jeg, og den søttende var jeg en slags celebritet, og alle kom og spurte hvordan det gikk, og jeg følte meg litt betydningfull. Dessuten hadde jeg hvite hansker, det hjalp på, det også.
Og så var det tog igjen, til ungdomshuset, sjølvaste Bergtun. På scena var det underholdning, som skoleelevene stod for, og vi var to små fine damer, hatt og kjole har vi på... Og diktlesing, med mer eller mindre patos, og heldigvis var jeg syk den ene gangen da jeg skulle spille Für Elise på piano. Jeg sa jo at jeg ikke kunne den godt nok, faktisk fikk jeg aldri til del to, der det begynner å bli vanskelig. Jeg simulerte ikke heller, jeg bare grudde meg så jeg ble syk. Jeg lå hjemme med feber og riktig stortrivdes! Søttende mai var stas! Og er stas!
Gratulerer med den 17.mai alle sammen!
17th of may is our National day in Norway. The celebrations are almost as big as Christmas. Childeren get new clothes for the day, and we eat a lot of icecream even if it is raining, which unfortunately is rather normal in may. The text I have written above is about my children memories, about how we celebreated the day in our small community in Eidsvåg.
My mother used to sew us national costumes, which she herself designed. Me and my older sister, which is younger than me, were alway dressed similarly. I still can remember the smell in the air of the ironing spray my mother used the 16th of may, to get everyting ready. As the years went, the house became crowded with five children, and a lot to iron! As for the celebrations of the day; we started with a procession from the school to the home for the elderly people, I think it was about 1500 meters. We went together with our scholl, starting with the youngest children . The teachers always went together with us, and we were waving our flags all the way, and sang national songs, and shouted Hurra! Hurra! all the way. At the home there were singing by the choir, and my father had the best tenor, I used to think! And then there were speaches, and the big music band (wind instruments), which performed their best of national hymns and marches.
And then we went back to the church for a sermon, and after the first icecream which we ate however cold it was, we went home for mashed potatoes and sausages, which I hated, and eggedosis (whipped raw eggs with sugar until yellow, creamy and heavenly). Then back to school again, where we had competitions at the school yard, and then, a new procession to the community hall. And the birch were about to spring its buds, and the smell of it were everywhere, I remember the 17th of may when I was 6 very well, I had hurt my hand badly some ten days before, I almost lost three fingers, and I was a kind of a celebrity this day, everybody came and asked me how I was doing, or rather, they asked my parents, and I thought it great! I also wore white gloves this day to hide the scars, and felt like a lady! Well,at the community hall, there were singing, and reading of poems and more music, and we were happy and slept like stones after an exciting day when we went to bed. As I am writing this, I am looking at the telly, we are to see friends later to day, and we are going to have a nice dinner.
For english readers, I will translate this tomorrow... try at least
.JPG)
.JPG)
.JPG)
