Grautgramsen

Hver morgen spiser jeg graut. Det er gammel mat. Det hører vi allerede av navnet, som har sammenheng med grjot, som betyr stein. Av det kan man avlede at det ble kokt i steingryter. Det gjør ikke jeg. 

Dette er Grautgramsen

I stedet koker jeg den i kjeler fra Grete Prytz Kittelsen. Da vi kjøpte induksjonsovn, var det mange av kjelene vi ikke kunne bruke lenger, men disse gikk fint. Kjempeflaks! De er heldigvis greie å 

 få tak i fremdeles, selv om de ikke er like billige som før. De er ikke noe glade i å bli vasket i oppvaskmaskin, da blir emaljen matt. Men er det blitt stygge inni, så går det fint å ha oppvaskmaskinmiddel i og la det stå noen timer. Emaljen inni er matt i utgangspunktet, så de tar ikke skade.

Grete Prytz Kittelsen døde forresten i år, i september 2010. I løpet av sitt lange liv har hun bidratt stort med å gi oss vakre ting, også til hverdagsbruk, som disse kjelene.
 Jeg vil anbefale boka om hennes verk! Eller virke?

   
Dette er en flott bok , utgitt på Gyldendal forlag. Man blir lykkelig av å bla i den, helt sikkert! Bare prøv!

Men graut ja! Det var det jeg begynte å skrive om. Man blir litt lykkelig av det også. Vanlig havregrøt er selvfølgelig godt, og fyller bra i magen til bortimot lunsjtid, selv om magen tja, rommer en del. Det som  virkelig gjør susen en kald og trasig høstmorgen er grøt laget på rugflak, eller rågflingor som det står på posen. Jeg hamstrer på Konsum på Storlien når jeg er der. Men helsekostbutikker har også. Pass bare på at gryna er lettkokte.

Oppskrift til en porsjon: 1 dl rugflak, 2 1/2 dl vann, litt salt. Kokes opp og videre i et par minutt, som havregrøt. Serveres med en oppklippet daddel eller aprikos og skummet melk. Eksta bra er det å strø i ei spiseskei med knuste linfrø og gojibær. Det får du også tak i på Etikken, butikken til Une. Så er det bare å simulere åndsfrisk og gå på med forkrommet hals, som Flettfrid sa.