Gjengangere, Trøndelag teater

Det er mange år siden jeg leste Gjengangere,  jeg tror faktisk ikke jeg har sett det på teater før, kanskje Fjernsynsteateret? I alle fall, jeg var ganske spent på oppsettingen av Gjengangere ved Trøndelag teater som vi altså så i går ettermiddag.

Jeg var spesielt spent på hvordan  de hadde greid å få det til å virke aktuelt? Heldigvis, både språkbruk, scenografi og regi gjorde at dette ikke var musealt i det hele tatt. Det ville ikke passe med en museal krinolineversjon, siden dette hører til et av Ibsens sammfunnskritiske verk.   Ibsen ville dobbeltheten og forstillelsen i samfunnet til livs, for å si det med hans språkbruk. Men er tematikken noe vi sliter med? I vår tid? Er fortielse om et utsvevende liv et problem, når til og med vår egen kronprinsesse kom helskinnet, kanskje til og med styrket, ut av skapet da hun fortalte om sitt utsvevandes liv. Nei, slik sett er stykket helt utdatert. Det er sagt om stykket at det handler om hun som ble i eksteskapet, i motsetning til i Et dukkehjem. I vår tid ville så godt som ingen overtalt Fru Alving til å bli i et slikt ødeleggende ekteskap, heller ikke en prest, om hun skulle finne på å gå og spørre en om råd. Det at hun ble, danner grunnlaget for handlingen. Hun ble, men sendte gutten sin bort, så han ikke skulle bli ødelagt. Så ble han likevel det.

Og det er her stykket har sin styrke, som gjør at det fremdeles har noe å si oss. Fortielsen overfor hverandre, og oss selv, er fremdeles ødeleggende. De skaper fremdeles gjengangere, spøkelser, som om de ikke blir tatt fram, kan ødelegge ikke bare for deg selv, men for barn, og barnebarn. Fedrenes misgjerninger, og mødrenes.  Må ikke barna i stor grad fremdeles bøte for dem? Her er det sønnen Osvald som må sone farens misgjerninger.

Fru Alving har levd i løgn, og nå skal hun skape et monument, et barnehjem over mannen hun forakter, og led under. Men så blir det nødvendig å få fram sannheten.  Her hadde sannheten fått store konsekvenser om den ble holdt skjult, et seksuelt forhold mellom søsken måtte avverges. Men sannheten når den ble avslørt, spøkelset manet bort; var det utvetydig godt? Slett ikke, den var ødeleggende. Avslutningsscenen var gåsehudfremkallende, med Fru Alving og Osvald sammen i en  Pieta.

Hildegunn Eggen gjorde en virkelgi  god og intens tolking av Fru Alving, men jeg er spesielt imponert over nykommeren på Trøndelag Teater; Espen Klouman Høiner. Dette var hans debut på teateret, han er helt fersk, men for en tilstedeværelse. For en innlevelse! Scenografi, lyd, regi, alt var så førsteklasses som vi etter hvert er vant til på Trøndelag teater. En litt morsom ting var at vi var en gruppe på 13 personer som gikk sammen, to var bergensere. Gjett hvem som reagerte på at replikkene var på dialekt? (i stor grad trøndersk)

Konklusjon: Trøndere, kjenn deres besøkelsestid!

Foto: Lena Knutli

Kritikk: Anmeldelse, NRK
I have been to the teatre, watching Ibsen's Ghosts.
I liked it very, very much