Høstens velsignelser

Finnes de, høstens velsignelser?

Nei, det blir så mørkt! Jeg tenker alltid det, det blir så mørkt. Det blir så trist. Vinteren blir så lang. Det blir så glatt, det blir så bratt. Et halvår ligger foran oss der alt bare blir verre og verre. Bare jeg tenker på det, kjenner jeg det knyter seg i magen, jeg greier nesten ikke puste. 
Før svartsynet tar meg helt, må jeg prøve meg på noen Polyannaøvelser:

Høsten kan da være vakker, i alle fall  til nesten slutten av oktober.  Den vakreste av alle årstider nesten. Himmelen er høy her i Trøndelag, lufta klar. Knivskarp. Man kan se lengre en ellers, over fjorden. Hus og fjell vi ikke ser resten av året. Kan da ikke klage på det?
Og så glemmer jeg at allerede før jul snur sola, og da går det fort mot lysere tider. Jeg glemmer hvor glad jeg er i jula, i å planlegge julegaver, kjøpe enda noen gamle julekuler, få gaver, til og med. Være sammen med familien. Hadde det ikke vært for jula, ville nok vinteren ha føltes mye lengre.
Og så er det da mye god mat om høsten, ferskt lam (fårikål), viltkjøtt, sopp og bær. Det kan man jo glede seg til, muligens? Tyttebæris, moltefromasj. Hå, jeg glemte eplekake. Det er absolutt en høstlig velsignelse.

Nå kom jeg på en velsignelse til, jeg har gledet meg hele sommeren; når høsten kommer skal jeg kjøpe hele Twin Peaks, og se den fra ende til annen en gang til! Yess. Den passer virkelig ikke til noen andre årstider. Ok da, jeg skal tåle høsten i år også, kankje.

Men vinteren....

After autumn follows winter

Autumn, are there anything good to be said about this season?
No, it becomes too dark! I am always fearing that, the darkness. I am living in Norway, at midsummer, the light never disappear, at midwinter, it never quite appear. It is depressing. Melancolic. The winter is too long here, it can come already in october, and some winters will last as long as the middle of April. We may have half a year of winter ahead of us at the worst, and the thought of it makes my heart feel heavy. May be there are some good things ahead as well?

The autum can be very beautiful. The air is clear, the sky high. We can actually see longer at this time of the year. And the darkest days are those just before Christmas. But then it is Chrismas, and we have other things to think about! And all the good food during autum; game and fresh lamb, mushrooms, cloudberries. And apple pie! Ok, I will endure the autumn this year too, and even the winter. And I nearly forgot another blessing, the entire summer I have been looking forward to bying Twin Peaks, and have some quality autumnal time with the help of DVDs. 

Bursdag i paradiset

I går hadde jeg storopprydding- i nattbordskuffen. Og det er mye som kjæm fram når snøen forsvinn- eller rasket, eller ja , dere aner ikke hva det var alt som befant seg der. Tre par utgåtte solbriller, for eksempel. Og tre par andre briller, som ikke kan brukes av noen, for så skjevt ser jeg på verden, at de ikke er arvbare.

Men jeg fant skatter også, ved siden av ei dropseske med fullt brukbare drops,  fant bilder, og blant dem, bildet jeg har lett etter siden tidlig i sommer. Det var fra en av mine bursdager i paradisets hage. Mormor og morfars hage. Jeg husker så godt lukta derfra. Det var lukta av peoner og sølvbusk. Av solbærbusker og rips. Og jord. Og gress. Av lykke!

Siden jeg er født midt på sommeren, feiret jeg oftest bursdagen min i  Leirvika. Kanskje dette var femårsdagen min? Disse bursdagene blander seg sammen til en eneste stor fest, med besteforeldre og finvær, nabounger, søskenbarn og fine gaver. På dette bildet er det meg som sitter lengst til høyre, ellers er det Bjørg og, Reidar, Trygve Olav og Per Morten. Ser dere den fine hagestolen ? Morfar laget et helt møblement, de var malt i rødt og blått ig veldig fine.  På dette bildet har mamma laget hatter til oss av kreppapir, de fikk det til før McDonalds også!

Vi ser så vidt mormor, men ellers er de voksne skjult av greinene. Var det denne sommeren at farmor og farfar kom, og at det underlig nok, i ellers nokså fuktige Leirvika, var tørke? Da de store jentene fra Haugen kom ned i Skalbekkjen (trodde det hadde med skall å gjøre, jeg visste jo ikke at rd går over til tjukk l i enkelte dialekter). Midtisøstra trodde det var Kjerringa med staven som vaska klær i bekken.Sjuårsdagen feiret jeg også i Leirvika, da er jeg sikker på at Hjørdis og Sofie, Reidun og Arnhild var der. Kanskje flere også. Og jeg fikk minnebok og mateske, blant annet.

Morfar, det var han som stod for innkjøpene,  kjøpte fine gaver i krus til meg, ei skål, en mokkakopp, en vase. Fantastiske gaver, han skjønte nok hvem jeg var. Jeg tror det var på seksårsdagen min at jeg fikk penger også, i tillegg, og mamma foreslo at jeg skulle gå på butikken og kjøpe en likedan kopp som den jeg hadde fått av mormor og morfar. Det var en mokkakopp fra Porsgrunn, gull og svart på hvitt. Veldig fin, men da gjorde jeg et selvstendig, og modig valg, til og med: jeg kjøpte meg fiskestang. Tja, kanskje pappa hjalp meg å velge. I alle fall, en tilleggslidelse var født. Jeg elsker fremdeles å fiske.

Minnet er lite å stole på, men så kan man stole på det likevel, tror jeg. Når det kommer til stemninger, opplevelser, glede. Jeg husker faktisk bare to ganger det regnet på alle disse somrene  jeg var i Leirvika. Den ene gangen hadde jeg nye tøysko, som jeg fikk av gammelonkel Olav, Amerikaonkelen, med dollarbelte på magen- helt sant, jeg tøyser ikke. Men du og du så gavmild. Ja, jeg hadde nye tøysko, og da jeg gikk gammelveien fra Fagerheim til Sjølstad, begynte det å regne i Almlia, og da ble jeg klissvåt. Den andre gangen det regnet, lå vi i høyet inne på låven, og hørte at regnet trommet mot bølgeblikktaket. Forresten, det regna en dag til, da satt Reidar og jeg og i fjøsgangen og fingerhekla minst hundre meter med snøre. Kunne være kjekt å ha. Det regnet helt sikkert flere ganger, klart det gjorde! Men jeg husker bare at det var fint vær, et solskinn som varte fra sommer til sommer.  Dette bildet forteller nettopp om det. Det var slik det var for oss barn- for meg som barn i alle fall.

Yesterday I tidied my bedside drawers, and there were a lot to be found. A lot of rubbish, of course, Three pairs of sunglasses, that I cannot use anymore, because they are customized to my eyes, and they have changed so much I have to buy new once every couple of years. And I found treasures! A photo that I have been seeking for the entire summer, among them. It is from one of my birtdays, my fifth or sixth, in my grandparents garden, from my childhoods paradise!

Look at the picture! You can see me, my sister and my cousins. And my grandmother. My mother has made hats for us, paper hats. I was a very happy child, as you can see I had reason to be!

Jeg har lekt litt med det første og det andrebildet, det tredje er slik fargene er på bildet nå

I have altered the first and the second picture a little

Forstoppelse

Forstoppelse kan være så mye, en av dem er bloggeforstoppelse. Det er jeg rammet av nå.  Jeg har hatt det før, men som annen forstoppelse, må det gjerne ha litt hjelp til å løse seg opp, man kan ikke bare vente på det. Så hva gjør jeg da? Setter meg ned og bare skriver litt, litt tøv kanskje, bare lar fingrene fare over tastaturet. Det er igrunnen ganske artig. Jeg greier å skrive ganske fort. Men blir det innhold? Tja, det blir jo ikke det. Jeg har ikke lest blogger heller i det siste. Vet ikke helt hvorfor. Men nå tror jeg at jeg er på vei tilbake. Jeg savner jo både det å lese blogger, å skrive selv, og å holde kontakt med dere som leser bloggen min og dere som skriver de bloggene jeg leser. Jeg synes allerede jeg har fått litt løsere skrivemage. Dette er en liten øvelse, før jeg er i gang igjen. Jeg har lyst til å dele noen skogbilder, inntil jeg får til litt mer innhold.
Bildene er alle tatt i Meråker, der jeg hadde ei utrolig kjekk helg med venninnebesøk!

I am constipated. Oh no, not in the way you think, it is all about blogging. I have a blogging constioation. I have not read, nor written any blogs lately. I don not really know why. While I am waiting for the constipation to go away, I have to do some writing exercicing, just let my fingers dance over the keyboard. I am rather good at it, the letters are adding up at a rather fast space. But do the fingers make any meaning, do I have something to say? I do not know. In the meantime, while I am waiting for the words containing some meaning, I will share some photos with you. They are all taken in Meråker, Norway, where we have our second home

Hakkespetten har hatt fest/ the woodpecker has had a party

''

Opplevelsesferie i Italia -i en sal på hospitalet

Opplevelsesferie kan være så mangt, sykkelferie, kokkekurs, språkkurs, klatring, pilegrimsvandring . I det hele tatt, mulighetene er legio. Mon tro min opplevelse er i det mer spesielle segmentet; jeg har studert det italienske helsevesen fra innsiden.

Ja det var ikke planlagt. Hva vi, mannen min og jeg hadde planlagt, var ei varm uke på slutten av sommeren for å samle nektar til vinteren.  For en gangs skyld dro vi til et badested på den italienske Riviera. Her skulle det slappes av. Og gjett om jeg har gjort ! I ei sykehusseng altså. Jeg var kanskje ikke helt frisk da jeg dro hjemmefra. Men det som viste seg å være et gallesteinsanfall, tolket jeg som luft i magen. Tror ikke det er så uvanlig heller. I løpet av flyturen ble det bare verre og verre, og jeg sov hele lørdag kveld. Men lørdags natt, da var det ikke mulig å sove lenger, det var så hylende vondt, at jeg ikke greide å ligge, ikke stå, ikke gå, det var forferdelig.

Det var da det viste seg at lykken står den kjekke bi, ja for når det først er så galt, så hadde vi sånn flaks at vi bodde i gangavstand til det største sykehuset i hele området, etter Genova. Jeg ble lagt inn lørdag natt, i praksis ble jeg innsatt. På søndag, etter store doser antibiotika, var jeg allerede litt friskere, og på mandag planla jeg å bare dra. Men nei, det gikk ikke nei, when in Rome, do as the romans do, du skal være innsatt 48 timer etter siste smerte. Jeg skal love at det var en heller spesiell italiaferie ja.

På rommet var det tre andre damer, eller til samen var det mange flere, for de kom og gikk hele tiden. Ja ei av dem døde faktisk, akkurat som et lys som får for lite oksygen brinner svakere og svakere. Så sluknet hun. Hele tida, i de to døgna vi var der samtidig, var barnebarnet på noen og tjue sammen med henne. Om natta sov hun der i en solstol. I ei anna seng lå ei dame som var i koma. Jeg tror hun kommer seg, det virket slik. Det var i den tredje senga det morsomme skjedde; der kom det inn ei med frisk gange, buonguorno, la seg ned, og var krevende pasient med en gang. Det var ringing etter bekken til en stadighet, jeg tror hun følte seg som ei dronning. Da vaskegjengen kom om morgenen, la hun seg til og skulle ha full spabehandling. Men da ble hun avslørt; avsted med deg, dette greier du selv! Senere på dagen ble hun skrevet ut.

Og så var det løslatelsen da; på tirsdag var jeg frisk nok til å feriere, tenkte jeg. Men den gang ei. Så spurte jeg hun sykepleieren med talefeil, det var faktisk rart å møte en italiener som ikke kan å si r, det var signola og plonto over en lav sko, i alle fall, jeg spurte henne om når neste medisinering var, og hun sa at det var kl 8. (20) Før det hadde jeg spurt legen om det var greit at jeg gikk ut. Jeg tenkte det var greit jeg, så jeg dro. Stakk av med min kjære, vi gikk på restaurant, og så gikk jeg på hotellrommet for å dusje, og satt der og pusta frisk luft. Og var tilbake i god til til medisineringen, trodde jeg. Men signoladamen hadde tatt feil, det var vel i femtida medisineringen skulle være, og da jeg kom tilbake, skal jeg love det ble oppstyr! Where have you beeene, you have beeene away the whole afternoone? It is a terrible thinge that you have donee. Jeg svarte at jeg hadde vært på hotellrommet, What have you donee there???Jeg begynte nesten å fnise, det var som å bo på internatskole, og så rømme med kjæresten for ei stund. En opplevelse! En opplevelsesferie, så absolutt, men jeg skulle nå gjerne ha vært det foruten. Og mannen min, han fikk jo ikke helt den ferien han hadde tenkt han heller.

Onsdag ble jeg sluppet ut. Jeg brukte retta og vranga av den dagen, litt for hardt. Det gikk heldigvis bra. Og så hadde vi to dager til, før vi måtte hjem igjen. Hadde vært mye enklere å ligge på sykehuset hjemme...

I went to Italy for my vacations together with my husband, but I got ill, and were in hospital in Italy for four days. I am sorry that I do not translate the rest of the text to day. Try translater. May be in a day or two.. I am still a bit tired...

Utsikten til høyre for senga mi

Utsikten til venstre for senga mi. Vinduene sto oppe, men air condition ble ikke brukt. Jeg ble i alle fall varmet opp... Og det var jo det jeg ville

Utsikten rett fram, gallestein rammer først og fremst overvektige kvinner over femti! Jeg som trodde jeg var spesiell, jeg hater å være SÅ statistisk!

Ikke gjør som mora di sier!

Eller som oppskriftene sier. Jeg evner ikke å følge en oppskrift, de prøver bare å bestemme over meg! Og det vil jeg ikke ha noe av!  Det verste er slike som du får i oppskriftshefter på buttikkene, bruk 23 g av Verdensbestemargarin, 18 375 g  av Vårtbestesukker, 4 oliven delt i to, osv. osv. Uten at det er angitt noen grunn til at det skal være den eller den mengden. Jeg skjønner jo at det av og til har noe for seg, når man skal lage deiger og sånt, både kjemiens og fysikkens lover prøver vel av og til å gi sitt besyv med. Men noe såååå kjedelig som å følge en oppskrift! Jeg er evneveik på området, kan man trygt si.

I dag skulle jeg prøve å lage muffins. Inn på den store kokeboka, via google: søkte på blåbærmuffins. Og der fant jeg en med yoghurt, som jeg underoveralleunder hadde i kjøleskapet. Ja, det var jo ikke bare det at jeg ikke evner å følge en oppskrift, men denne var til og med uforståelig. Mengdene var nemlig angitt i kopper, bortsett fra før nevnte yoghurt, som var 11/2dl. Og eggene, de skulle det være to av. Men resten var altså i kopper. Hvor stor er en kopp? Er det noen som vet? Jeg googlet, noen foreslo engelsk cup, andre foreslo 21/2 dl. Angitt koppemengde på mel var 5, altså 1,25 liter mel, til tolv muffins.  Her var det noe muffins, muffens? Oppskrifta ble litt sånn:

2 egg, det var greit. Ikke til å misforstå
smør sånn cirka til passe, kunne det være 40 gram kanskje, smeltet
11/2 dl yoghurt, og litt til, til passe
11/2 dl sukker, vel halvparten var demerarasukker, for vi hadde ikke mer av det vanlige
mel  til det ble ei tjukk røre
og en slump bakepulver, anslagsvis ei teskei
blåbær, så mye jeg syntes jeg kunne avstå, og som deigen kunne ta
inn i ovnen på 200 grader til de så passe stekt ut. Anslagsvis et kvarter eller deromkring.

Hvordan ble resultatet tror du?Jeg kom plutselig til å tenke på den søte lille historien om han mannen som skulle til elva og fiske. Han hadde topp utstyr, både når det gjaldt klær og fiskestang,topp snelle, egenbundne fluer og i det hele tatt. Alt på stell. Men han fikk ikke fisk. Ikke et napp. Så møtte han en gutt som satt der med bambusstanga si, med et snøre knytt fast til tuppen, ei knappenål han hadde bøyd til krok, og en sjølgravd mark til agn. Han fikk ikke noe fisk han heller! Og hvordan gikk det med muffinsene mine?

Faktisk er jeg ikke sikker på at jeg har smakt så mye bedre muffins jeg, ja blåbærmuffins altså. Ikke var de for feite, ikke for søte, og youghurten gav dem en fantastisk, svampaktig konsistens. Men problemet mitt er at jeg greier nok aldri i verden å gjenskape dem! Er det noen som har en oppskrift som ligner? Som jeg på en god dag kan følge, før opprørstrangen blir for sterk?

I have been making blueberry muffins today. I had a recipe, but I am not a person thal likes other persons to tell me what to do. I do not like to follow recipies! This time I did not either, just followed one as inspiration. And I made the most delicious blueberry muffins. My problem now is that I can not make them another time, I just took a little of this, and some more of that, of eggs, sugar, flour, youghurt and of course blueberries. Do  you have a good recipe?

Vårt vakre land...

Jeg har fått klager! Nå er jeg lei av den kråka di, sa søstra mi. Kråka mi, det var forrige innlegg, "Crow" til og med. Vel, jeg skriver om det som ligger nærmest, tror jeg- og det var helga, ja vi er ikke helt ferdig en gang. Fredag ettermiddag reiste vi sørover, men livsnødvendighetene, som osthøvel, forsterker, sengetøy og teegg, blant annet, til sønnen vår som flytter sørover for å studere. Heldigvis og takk og pris, vi var velsignet med så utrolig flott vær! Mye fint å se, for den som ser!Og siden jeg bare var passasjer denne gangen, så jeg. Vanligvis, når vi reiser sørover, i alle fall hvis vi skal besøke søstra mi som bor i Gausdal, kjører vi Hjerkinn, Folldal, Venabygdfjellet. Og som  vanlig, vi stopper på Sohlbergs plass. Ja da, jeg har hatt innlegg derfra før, men nå er det nye bilder..

I got complaints, I am tired of this crow of yours, said my sister, it is time for you to update your blog! And she was right, of course. Last post was "Crow" from the drawing challenge, a week ago. But what to write about? This week end we have been driving from Trondheim, to Oslo, and back again. Fortunately we were blessed with excellent weather, and I used my camera all the time. The first place I want to show you, is from Sohlbergs plass. Sohlberg  painted one of Norways most well known paintings; "A Winther Night in Rondane". He must have stood almost where Sohlbergs place now is, a beautiful viewpoint facing the mountains called Rondane. The viewpoint is part of the National Tourist Routes in Norway.

De tre første bildene tok jeg fredag kveld, det siste tok jeg i dag. Jeg har fotografert med telefonen min, de to første med Camera+ app, de to nederste med Hipstamatic/ the three first photos are shot friday night, the last one sunday. I have used my phone, Camere+ and Hipstamatic.

Jeg skal begynne et nytt og bedre liv, har jeg tenkt,  og blogge litt oftere, trimme mer, spise mindre, være mer effektiv på jobb, gå mer på tur, osv. osv. Ja,ja. Høsten er snart her...

Crow

Carole is this weeks host at the drawing challenge, and kindly invited me to partisipate. Instead of drawing, I use my camera. For other crows, look here:

During the week end I wanted to take photos of wild crows at our country house, but when I came to think about it, I have never, ever spottet a crow there. As I sat thinking about it, I heard those strange crowing sounds from our hoarding room. You know the room where you put all the things that you do not have the heart to throw away, cause it can be useful some day, and if not in this life, may be if there is an after life? Well, I heard those rusty, crowinglike sounds from downstairs, and there I found Svartlars. That is Black Lars, our very own crow. It, oh dear, he, was once a very cherished member of our family, and now he is almost forgotten, discarded, dusting away on a shelf together with debris from our last 25 years. Poor Svartlars. When I finally went down to him, and asked him whether he wanted to go away with us for the weekend, he was crowing with utter pleasure. Sure he would! And whether he wanted to be taken for a photoshoot? Kra-kra! He was over the hills, hilarious, rather.

Well off we went, and here you can see the results of our phfotoshoot. When it came the real thing, he was rather scared. It was so many years since  last time he breathed fresh air, it was eh, breathtaking for him. And when it came to sit in trees, looking free as the bird, (ehhmm), it rather scared his wits out. But look for yourself, I think he did rather well. I told him he was a good boy.

Our Steiffcrow wanted to sing along too

The barn