Godt nytt år!

Bare noen timer igjen! Dette blir innlegg nr 213 i år, og det har vært så moro! Å blogge altså. Jeg har fått brukt ei side av meg selv som har vært i hi alt for lenge, nå har bjørnebinna kommet seg ut, ristet tørre blåbær fra pelsen og skrevet i vei. Ei artig side ved det å skrive, er at jeg også får kontakt med dem som leser, både ved kommentarer i bloggen, på facebook og når jeg har truffet dem. Riktig artig. Jeg kommer ikke til å gi meg med det første, men hver dag blir det ikke nei. Jeg må ha tid til å kope også, eller glo, som Tarjei Vesaas sa. Uten sammenligning forøvrig, det skal jeg ha sagt. Eg sit og glor, sa han. Jeg glor kanskje mer på tv enn sånn ren gloing ut i lufta, og det siste er vel adskillig mer fruktbart enn det første.

Her gås det ut på viddene. Inn igjen. Hva har året vært brukt til, utenom blogging? Det har vært to konfirmasjoner, to italiaturer og en til Skottland, to bryllup og to sekstiårsdager. Og mange uker i huset i skogen, ja i alle fall tre. Når vi etter 10 år i skogen endelig dallet oss til å få dusj, ble det plutselig mer aktuelt å være der lenger i gangen. Vi ble ikke ferdige med kjøkkenet der, men noe må vi gjøre i 2012 også. Ja, og sist og ikke minst, det har vært hverdager. Gode hverdager, slitsomme hverdager, hverdagslige hverdager, og fra august av, hverdager uten barn, det vil sin ungdommer i huset. Det har tatt sin tid å venne seg til akkurat det.

Tro hva vi vet om et år, som vi ikke vet nå? Tro hva som har skjedd, på godt og vondt? Heldigvis vet vi ikke, vanligvis, hva som skal skje. Det er en velsignelse. Det minner meg forresten om Gabriel Scott sin utrolige bok "Det gyldne evangelium". Det er altså Sankt Peter som sitter der oppe og ser ned på oss stakkarer som strever på jorden. Så kommer han på at det må nå vel kunne gjøres en og annen forbedring, så han foreslår det, for Vår Herre. Han blir tatt på ordet, og sammen går de ned på jorden, inkognito. Blant annet mener Sankt Peter  det må være bra å vite i forveien det som skal skje, men får bevist at det er det ikke; han går hele dagen og grur seg for han vet at til kvelden skal han bli bitt av en hund. Men når det kommer til stykket, er hunden uten tenner, og det eneste som gjorde vondt, var timene før han  ble bitt. Vel, jeg anbefaler boka på det varmeste. Og altså, heldigvis vet vi ikke hva som skal vederfares oss. Måtte det bare være godt, for oss alle!

Godt nytt år, alle sammen!

A happy new year to all readers of my blog! I do not have the time to write an english version to day, try google, it may make some sense, or else, it can give you a giggle....

The Queen of Good Intentions, and a Happy New Year

Jeg er vel selveste dronninga av gode forsett. Og temmelig langt fra å være dronning når det gjelder å gjennomføre noenting som helst. Vel, på jobb må jeg vel kunne si at jeg gjør det jeg skal, selv om ikke alle er enige i det heller. Men hjemme: jeg har planer om at alt skal være på stell til en hver tid. Det skal være ryddig, og fint, slik at hjemmet vårt skal kunne vises i interiørblader, kan jeg drømme om. Men kommer det til å skje? Aldri. I alle fall ikke om de skal ha med alle rommene. Det er som å gå fra Sodoma til Gomorra, etter ødeleggelsene, vel å merke. Og andre gode forsetter? I år skal jeg i alle fall skrive julekort til alle vi har lyst til å ha kontakt med. Men skjedde det, sånn før jul. Å nei da. Så skulle jeg gjøre det i romjula da. Har jeg gjort det? Har vi sendt julekort til alle vi kjenner i Stavanger, alle slektninger her og i USA, studievenner og så videre. Nei, det har vi ikke. Selv om de har sendt til oss. Vi får leve med skamma. Men det skal dere vite, vi hadde tenkt.....

Årets julekort til dere som ikke har fått, er faktisk to. Det ene har dattera mi laget, vi fikk det fra henne i fjor. Finurlig i sine dybder, dere får ingen forklaring fra meg nei. Som om den skulle finnes. Det andre kortet er kopi av et kort som ble gitt ut under, eller rundt forrige krig. Ingen Coca Cola-nisse akkurat.

Og så ønsker jeg dere ei riktig god jul, for de dagene som er igjen, og et godt  nytt år! 

I am the Queen of Good Intentions. It would have suited me well to have a corps of servants to do what I thought should be done. But as I have not, there are for example no christmas greetings card from me this year. Oh yes, I had the intentions, I really had. I was to start early, and write to God and everyman, as we say in Norway. Well, at least to all those who are writing to us, even thou they have not received a single response for thirty years. They still carry on, what a wonder. What a wonder you are, all our old friends and relatives. And every year I think; well, I did not have enough time before Christmas. I will do it between Christmas and New Years eve. As if this will ever happen. Oh no. Well, what can be easier to do than post a christmas card or two here in my blog! That I will do! 


The first one is the one we got from our daughter last Christmas, she has made it herself (and she has the copyright to it, please do not copy without asking) . The other is a christmas card sent to one of my relatives during World War II.

To all of you; A Merry Christmas, for the few hours that are left, and a Happy New Year!

Copyright Ingrid B.M, please notice that what seems brown here, is rather golden. For example under Honey...
and also the small brown patch at nr 79...

Dombjelleklang og jul på Fagerheim

Å være fire år i romjula, det må være noe av det beste som finst. Jeg tror ikke det går an å føle sterkere enn da. Muligens når man er fem. Alt er nytt, og sterkt, og godt, og språket er der og hjelper til på hukommelsen. Vi var i Leirvika hos mormor og morfar på Fagerheim. Av julekvelden husker jeg bare at jeg fikk en kjelke, var det onkel Otto som hadde laget den? Jeg og søster fikk den sammen. Og så fikk jeg en fin rød liten ryggsekk, med et kattebilde på.  Men ellers var det helt sikkert gommi attåt namdalslemsa. Og gommin var selvfølgelig ikke kjøpt på butikken, den hadde mormor laga. Det gjorde hun alltid når vi skulle komme, både til jul, påske og sommerferie. 

Men det jeg husker aller best, var da vi skulle i juleselskap på Haugen! Da kom Sigurdmorbror og henta oss med hest og slede. Og hesten hadde dombjeller på. Dette minnet sitter i sjela, det var så fint. Det var kaldt og mørkt, og masse stjerner. Kanskje det er dette minnet som gjør at jeg alltid har vært så glad i Th. Kittelsens bilde Desember.Det knirket under føttene når vi gikk, det var så kaldt, men vi fikk teppe over oss. Og så dombjellene, kling, kling, kling, forbi bedehuset, forbi Gården, forbi moster Sigrid-huset og oppå Haugen. Og der var det sprakende ovnsvarme, og jeg fikk sitte i gyngestolen med spelsauskinn i på kjøkkenet . Og så var det kaffe med julekaker og lems og fattigmann og alt som var godt. Og det var godt å være lita jente !



Seinere samme jula var vi på juletrefest på Kvam bedehus utenfor Molde. Vi bodde på Kringstad, og det var ikke lengre enn at vi gikk, og vi var flere naboer sammen. Min store helt i livet, Håkon, som kanskje var rundt ti år den gangen, drog meg på kjelke. Og det snødde, sånn lett som det gjør når det er kaldt, og jeg var så glad! På bedehuset var det mye folk, og vi sang "Så går vi rundt om en enebærbusk", og hver gang jeg hører denne sangen, tenker jeg på denne dagen, da Håkon drog meg på kjelken.


(Jeg skrev dette innlegget forrige jul, men jeg bruker det opp igjen; ombruk er omtanke, som de sier i Fremtiden i våre hender. Jeg har dessuten lagt til de to bildene nederst nå)


I have good and rich memories from about three years and a half. I remember the christmas then quite well. We were at my grandparents (mothers parents) in North Trøndelag, and I got a small sleigh together with my sister for Christmas. My uncle had made it! Look at the picture, it is of me and my cousin. The most golden memory is when my mother's uncle came for us with his horsedrawn sleigh. A fantastic memory. The horse had bells around its neck, and it was already dark, and it brought us to a family party with a lot of relatives. The Picture above reminds me of this memory, it is by the Norwegian painter Kittelsen.  ( I wrote this blog post last year, but I did not have many readers then, so I use it again.

My cousin (with dark hair) and me

My mother, myself, my grandfather, my sister and my grandmother

God jul i heimen!

Jeg har kommet helt utav det, har ikke skrevet et innlegg på mange, mange dager. Jeg rakk bare ikke å være på jobb, og så komme hjem og  lage pakker og tenke på alt jeg skulle gjøre til jul som var helt nødvendig. Når det kom til stykket, gjorde jeg jo på langt nær alt jeg hadde tenkt, tenkingen tok jo ganske mye tid, men tenk, så ble det jul likevel. Selv om det så stygt ut en stund, vi hadde så forfeeeerdelig god tid. Huset var en jungel av pakkebånd og papir, så man nærmest måtte ha kompass for å navigere seg rundt i landskapet, og melstøvet gjorde at det til tider var dårlig sikt.  Jo da, det ble jul likevel. Da var det antakelig ikke nødvendig alt likevel da? Det man ikke rekker til julekvelden, kan man jo alltids gjøre ut gjennom romjula? Bare det at da skal man lese i bøkene man fikk, hvis man rekker det. Hadde det ikke vært for alle de trivelige folkene man skulle ha truffet. I går for eksempel, hadde vi slekta på besøk, de kom alle sammen, de som bor i nærheten, og husbonden serverte and og rødkål. Den beste rødkålen jeg har smakt i hele mitt liv, tror jeg.

Jeg tenkte forøvrig at jeg skulle vise dere bilde av juletreet. Et utrolig perfekt uperfekt tre. Vi har i et par år kjøpt edelgran, men det funker bare ikke. Den er alt for perfekt.I  år ble det derfor furu igjen, men vi var så sent ute, at det bare var noen få igjen å velge i. Vi tok den med greiner hele veien rundt! Furu er perfekt til gammel juletrepynt! Det er så glissent at kulene har mye plass til å skinne på  for oss som er til stede! God romjul!

I have not been blogging for days, or more than a week, may be. Thinking of all I had to do before christmas, took too much time.I did not do much, though. Under are some pictures of our perfectly unperfect Christmas tree, it is a pine tree, and it is very good for showing off vintage christmas ornaments!

Noe er kjøpt i Polen og Tyskland, noe på antikvitetsforretninger og hos Finn

Noe har vi hatt i nærmere tredve år, det første juletreet var med
røde kuler og røde treperler på en tråd

Something old, something new, something vintage, something antique

This little boy are an antique market find from Berlin, the bell is also vintage

This bird is german, and a real art piece, handpainted and beautiful

Finn finner fine kuler

Finn er en fin fyr. Han kan brukes til utrolig mye, og særlig til å få tak i ting du trenger, og særlig,ikke trenger. Enda flere julekuler, for eksempel. Jeg får liksom aldri nok. Eller kanskje er det ikke det. Men kulene er slike skatter, og skattejakt er alltid så kjekt, og å finne nye, fine gamle julekuler er nesten som å finne et stort kantarellsted som ingen har sett før deg. Du (les jeg) bare må skynde meg å kjøpe dem før noen andre får sjansen.

Denne gangen presenterte Finn ei hel eske, og ei av kulene var ei slik ei vi alltid hadde hjemme hos foreldrene mine, ei sølvkule med hvite prikker på. Jeg måtte jo ha den. Og stakkars meg, så måtte jeg kjøpe alle de andre i eska også. Og dessuten, jeg liker slike esker også jeg, i gulnet papp, med rom der hver enkelt kule kan sove sin tornerosesøvn, helt til neste år de skal vekkes varsomt opp, for noen ukers glitring på treet. Det er ikke bare at de er gamle, tror jeg. Det er noe med at de representerer alle fine juler, barndommens juler, selv om de ikke hang på vårt juletre en gang. Jeg har nå alltid likt det som blenker også, jeg er reneste sjura (skjæra) på den måten. Jeg er ikke alene i vår familie heller, da lillebroren min skulle kjøpe gaver for første gang til resten av familien, han var seks år, tror jeg, kjøpte han ei julekule til hver. Jeg fikk ei grønn kongleforma kule. I fjor ble den knust,  det var så forferdelig trist. Men jeg kan ennå bli glad når jeg tenker på den, så den har ikke forsvunnet helt. Ja hvor vil jeg hen? Jeg elsker julekuler! Det var det jeg ville si!Og helst slike som har historie, enten jeg kjenner den eller ikke. Bare se selv, er de ikke fine?

I love old christmas tree baubles. Every year I add one or four or ten new old items to my collection. They have to be made of glass. I love that they have lasted for many years, even if they are brittle, and cannot take bad handling. I like that they have their history, even if I do not know it, I have my imagination....

Look at those lovely ornaments, aren't they adorable?

Velkommen inn

Endelig vinter, endelig begynner julestemningen å sige innpå. Husbonden er ute og går på ski, jeg hører på radio og hekler! Fikk plutselig ånden, kanskje til og med juleånden, over meg. Tror nok det blir gave, men jeg sier ikke noenting om hva og til hvem altså! Vi har utrolig mye mønsterbøker liggende, og heldigvis fant jeg også den husbonden bragte med seg. Da jeg traff ham, heklet han jevnt og trutt. Gjett om han greide å sjarmere sin senere svigermor, og også hennes vennine, ved å hekle handelnett til dem, i jutegarn. Unge menn, om det skulle være noen av dere som leser bloggen min, dette er et lurt innyndingstriks! Hekle vesker til svigermor!

Jeg har truet med å starte en interiørblogg,  det gjør jeg altså ikke, men siden vi hadde gjester i går kveld, skal dere få se hvordan det en veldig sjelden gang kan være her. Det gjelder å be gjester ofte nok, så vi får rydda litt. Serviettene understreker menyen, eller i alle fall nesten; vi hadde hjortegryte, ikke elg.

It is winter at last, my husband is out skiing (cross country). I am listening at the radio, about fado music, and crocheting. (christmas presents, I will not tell what, or to whom) My husband did a lot of crocheting when we met, and he won his mother-in-law's heart when he crocheted a bag for her. A very smart trick for son-in-laws-to-be. Hereby recommended. Yesterday we had some friends over for a meal, and I want to show our livingroom/kitchen when it is almost tidy. Please  do not see my bag, and a lot of paper on a chair. 

Avsporing i mørke

Nei da, jeg har ikke sporet av. Selv om det selvfølgelig kan virke slik. Vi har hatt julebesøk av den bortflytta dattera i nesten ei uke, og svigersønnbesøk i helga. Da passer det virkelig ikke å sitte pal å blogge, og heller ikke har jeg lest blogger, så jeg håper dere har meg unnskyldt!
Endelig er snøen kommet også, selv om det bare er fem centimeter, og det er nesten fullmåne i tillegg, så det er tydelig, her går det snart mot lysere tider! Det er virkelig bra vi har jula å se fram mot! Når det er på det mørkeste, trenger vi å feire lyset! Og vi trenger å samle på lyspunkter, samle på det man har å være glad for, for eksempel. Glede seg over familie, gode venner, godt og varmt hus, i det hele tatt. På engelsk har de det litt morsomme ordtaket "Count your blessings, not sheep". Jeg tror de er inne på noe jeg, i stedet for å telle sauer når jeg ikke får sove, teller jeg ting jeg er glad for. Slettes ikke dumt. Og hvis ikke det er nok, teller jeg tall; fra tusen og nedover baklengs. Så sant man ikke lider av alvorlige søvnproblemer, virker det, garantert!

For mange år siden, da vi var mye yngre, og mye blakkere, kjøpte vi et maleri av Eli-Anne Tiller. Vi var så blakke at det egentlig ikke var snakk om å kjøpe originalkunst i det hele tatt, det var ikke penger til mer enn det mest nødvendige. Men mennesket lever jo ikke av brød alene; vi trenger luft og kjærlighet også. Eli-Anne Tiller foreslo selv at vi kunne jo ta det på avbetaling, og så pruta hun det ned for oss også.  Vi fikk det på hjemlån også. Behøvde ikke bestemme oss før det hadde gått et par måneder. På den tida ble det kjærlighet. Dyp kjærlighet.Mange har stusset over at det er så mørkt, hvorfor ville vi ha et bilde der mørket var malt? Men det er ikke mørket som er malt, det er lyset! For meg har maleriet vært nærmest en altertavle, det første jeg tenkte da jeg så det var "Det hev ei rose sprunge". Så heter da også maleriet "Stjerne" (Det som vises i koblingen, er en annen stjerne)


The snow is here at last, and with it some light. And with a nealy full moon, it helps . I am so happy christmas is here really soon. These really dark days are dreadful, it is full dark when I am going to my work, and dark as I am returning home from work as well. But the worst is soon done, the sun will "turn", and soon each day will bring some more light.

Some years ago, when we were younger and did not have money at all, we bought this painting. It is from the Norwegian painter Eli-Anne Tiller, see links above in the norwegian text. Some have remarked that we have bought a very dark picture. But it is not the darkness that is painted, it is the light, and hope. It is named "Star"
Dessverre har jeg ikke noe fint bilde av det, og det er stemoderlig behandlet når det gjelder lyssetting. Har stadig planer om mer egna lys over det;

Adventspynt og helgebesøk

I dag har jeg hatt lang frokost sammen med min datter som kom i går, og i ettermiddag kommer også yndlingssvigersønnen. De kommer ikke hjem til jul, han har jo også foreldre som må få glede av å feire jul sammen med dem. Så nå blir det førjulsbesøk her i stedet. Og i den anledning har jeg gjort det jeg har planlagt å gjøre hver advent, men aldri dallet meg til å gjøre så tidlig, nemlig henge opp Georg Jensen-juleuroene mine. Ja her sier jeg mine, for jeg har fått dem i julegaver av mannen min i 19 år! Han var utrolig kry første gangen! Og jeg synes også at han var flink, enn å komme på slikt helt av seg selv! Han reiser mye, og i mange år har han passet på å kjøpe dem på vei hjem fra utlandet, om han har mellomlandet i København. Hvem trenger julegardiner når man har sånne?

My daughter is came yesterday, and my son-in-law is coming to day, for their pre-christmas visit.  As he also has parents that like to be together with them at christmas, they are not going to celebrate together with us this year. As it is, we are trying to do our best to give them some christmas feeling, and I have hung up my Georg Jensen christmas mobiles in our kitchen window. My husband started to buy them 19 years ago, he was very proud of himself the first time he gave me one for christmas present. They are rather expecive, but beautiful. And I do not need christmas curtains when I have those hanging in the window.