Men der leikade fisk nedi kavet

Er det slik sangen er? Millom bakkar og berg er en av de sangene jeg assosierer mest til av alle; Værassosiasjonene har nesten vært påtrengende i det siste: Utpå vetteren stundom han tenkte, gjev eg var i eit varmare land. Her en dag, da det nesten var bart, før vi fikk en meter snø igjen, tenkte jeg: Men når vårsol i bakkane blenkte, fekk han hug til si heimlege strand. Vi passet likevel på å bestille oss en tur til Italia, før vårsola ble for påtrengende. Men assosiasjonene stopper jo ikke der:

Når kjøkkengolvet er skikkelig ruskete, tenker jeg: Han såg ut på det bårute havet, det var ruskut å leggja utpå. Det er når det er så ille at det enten sier knas-knas når vi forserer det, eller mer slik slurp-slurp, og føttene henger fast. Jeg må innrømme at det siste bare skjer når jeg koker appelsinmarmelade.

Vi er så heldige at vi har noen fantastiske malerier, to av Anne-Tove Huse. Og her kommer overskriften inn: Men der leikade fisk nedi kavet, og den leiken den ville han sjå. Det er et fiskestimmaleri. Maleriet er veldig  vakkert, vi er dypt nedi kavet, der lyset bare slipper til som en liten anelse, i grønne, grå- og gråhvite nyanser. Ramma er brodert med tusenvis av tusjstrek. Dette er ikke et maleri som er laget i en håndvending, det er et håndverksmessig storarbeid, med lag på lag av voks, farge,skraping. Og kunstnerlig er det et utrolig flott bilde. Vi er så heldige som har det i stua vår!

For andre innlegg der jeg skriver om Anne-Tove Huses kunst, se  her og her.

Tvillingsjeler

En sjelden gang, sjeldnere enn i blant, kan man treffe på en tvillingsjel; en som deler det samme synet ditt på livet, enten det er skeivt, skrått, blått eller bratt. Ut av øyekroken kan man se at den andre klukker av den samme bittelille skurven . Man trenger bare si en halv setning, så vet den andre hva resten blir. Man kan bli tvillingsjeler av å leve tett, selvfølgelig, eller man kan treffe noen for første gang, som man har kjent hele livet.

I Bloggeland kan man også treffe på tvillingsjeler; noen som tenker likt, liker det samme, forteller om det samme. I tillegg, og det som gjør det så utrolig interessant, kan man treffe alle de andre, de som tenker helt ulikt, som kan gi helt nye impulser. Jeg setter utrolig stor pris på alle dere jeg treffer her.

Jeg må også innrømme at jeg liker at bloggen blir lest, at noen vil følge meg, og at jeg får kommentarer. Derfor gir jeg nå bort denne brosja fra Katrine Kalleklev. Det blir selvfølgelig trekning, og det du  må gjøre er å kommentere dette innlegget, eller et annet innlegg, og/eller legge deg til som følger. Dere som er følgere fra før, er selvfølgelig med i trekningen, som vil være 1. mai.

Og brosja heter   "Tvillinger" , passende ikke sant?

Til eventyrland

Til eventyrland

Giraff, giraff, kan jeg låne din lange hals, fra Loppekatta



Jeg har fortalt om tante Marit før, selvfølgelig. Hun var viktig i mitt liv, sammen med alle de andre gamle som var der da jeg var barn, da jeg levde i eventyre. Tante Marit holdt alltid på med handarbeid, for eksempel sofaputer i aida og mouline- eller perlegarn, eller løpere. Og jeg har også fortalt om Katrine Kalleklev sine bilder, som har minneknappvirkning på meg. For ei stund siden la hun ut til salgs på eplabutikken sin et bilde som heter Til eventyrland. Det minte meg sterkt om de hundene tante Marit laga, av voksduk. Jeg ser for meg lyseblå hunder med litt store polkaprikker. Og lykkelige var de av mine slektinger som fikk slike. Jeg gjorde det ikke, og var veldig misunnelig på dem som hadde fått. Kanskje hun syntes jeg var for stor?

I dag  var jeg inne på Epla og botaniserte litt, da kom jeg over denne giraffen som var til salgs. Det er Loppekatta som selger den, og hun skriver at det fulgte mønster med i ukeblader til slike dyr. Er det noen som vet i hvilke? Det var i alle fall utrolig artig å se igjen et slikt dyr, nærmest i levende live.

Håpet er lysegrønt

 

Bildene til Katrine Kalleklev har en forunderlig virkning på meg, de setter nesten alltid i gang minner, de er som minneknapper. Jeg ser et bilde av henne, og vips, så er jeg tilbake i barndommen. Akkurat dette bildet, som heter Hare på esel, bragte meg rett tilbake til konfirmasjonstiden, eller rettere; til annendagskonfirmasjonsklærne mine. Ja for det hadde vi. Først var det overhøringsklær, da hadde jeg en nydelig rosa kjole som mamma hadde sydd. Så var det bunad til selve konfirmasjonsdagen, og så var det annendagsklær. Da gikk hele konfirmantkullet i kirka, til nattverd for første gang. Jeg vet ikke helt når dette tok slutt, men vi var i alle fall med på det.

Nå vaser jeg meg vekk igjen; hvorfor jeg husket på det, når jeg så bildet at en hare på et esel? Fargene, selvfølgelig. Jeg var meget bestemt på hva jeg likte, og hva jeg ikke likte, og når jeg endelig skulle få det jeg hadde lyst på, kunne det ikke være hva som helst. Jeg ble fornyet fra topp til tå; rosa dongeridress med hvit glidelås og vinger, gressgrønn skjortebluse inni, gressgrønn kort kappe med hvitt glidelås og stikninger, og gressgrønne sko men hvite stikninger og hvit såle. Og jeg følte meg utrolig fin. Dessverre har jeg ikke bilder av antrekket, men bare se på haren, så får dere en ide om fargene i alle fall.

...men når vårsol i bakkane blenkte

Men det er ikke i dag det, nei. Hvor blir den av, våren? Bildene er tatt i løpet av ganske kort tid fra vinduet vårt på fredag. I går og i dag har det vært likedan.

Gjev eg var i eit varmare land! Det positive her må være at utsikten vår er ikke et sekund den samme. Lyset, skyene, været, alt skifter.

En kjele med muligheter

Hver gang når jeg har vært i Italia, har jeg kommet hjem med kofferten full av bønner og linser. Noe av det har vært totalt bortkasta å dra med seg, de har tørka borlettibønner på butikken her også. Men andre bønner og linser er spesielle for området, og blir ikke eksportert. I tillegg botaniserer jeg i bønnehylla på Storlien når jeg er der, eller i butikken til Une; der finner jeg varer fra Saltå kvarn i stort utvalg og utmerket kvalitet. Jeg er  så inderlig glad i slik mat.

Nå er ikke resten av familien like entusiastisk, så det er opp til meg å få laget noe av det. Og da blir det ofte som når jeg kjøper bøker, eller stoffer; det blir med planene. Bøkene blir ikke lest, i alle fall ikke på en god stund, og det er ikke fordi jeg ikke leser, jeg kjøper for mange. Jeg kjøper for mange muligheter. Og stoffene; mange ganger kan jeg ikke gå forbi et fint stoff fra femti- og sekstitallet, tenk jeg kan lage ditt og jeg kan lage datt, så kjøper jeg det og legger det i stabelen for drømmer.   Men planene; jeg koser meg med dem, jeg er ikke laget for å være alt for realistisk. Jeg har likevel sluttet å spille Lotto, det skal jeg ha.

Det er likevel enklere med bønner, I går la jeg en pakke enkle, hvite bønner i bløt. Fredager har jeg fridag, og mens jeg har fotografert snøbygene, og lest To the Lighthouse (utterly bliss), har bønnene kokt sammen med salvie, selleri og hvitløk på ekte italiensk vis. Hva skal jeg så gjøre med dem? Det vet jeg ikke, det er her mulighetene kommer inn, skal de inngå i suppe, eller serveres kalde med dressing? Eller med tomatsaus? Varm eller kald? Egentlig tror jeg det blir kalde, med salt og pepper, litt finhakka rødløk som har marinert en liten stund i sitronsaft, litt olje kanskje. Mulighetene er mange! Og denne gangen ble det ikke bare med planene heller.

For spesielt interesserte

Foto: Thomas Laupstad

Norge må være et land for spesielt interesserte. Nå har vi hatt fem måneder med vinter i Trøndelag, gjev eg var i eit varmare land! Jeg glemmer ikke en gang jeg kom med buss fra Romsdalen, og skulle ta tog fra Oppdal, det var omtrent som i dag værmessig, kanskje bare enda kaldere. Da traff jeg ei venninne som opprinnelig kom fra Setesdal, "Noreg er ikkje for menneskje", hilste ho meg med. Jo da, men for spesielt interesserte, det kan man vel si.

Hver palmesøndag var det søndagsskolefest på bedehuset der jeg vokste opp. Vi var flinke og opptrådte med dikt og sang. En gang var været slik som i dag, og diktet jeg skulle lese startet slik:
"Ser du våren holder inntog i vårt vakre fedreland". Ute var det snøstorm, og fra bilen og inn ble det iskalde strømpebuksebein. Jeg tror nesten ikke jeg har vært så flau i hele mitt liv, som da jeg leste dette diktet  i grusomt vintervær! Men jeg får vel si som de sa, gubbene heime, " e de sleaføre te sankthans, då e de einn sæn vår". Så er det bart da, får vi vel la være å klage.