En kjele med muligheter

Hver gang når jeg har vært i Italia, har jeg kommet hjem med kofferten full av bønner og linser. Noe av det har vært totalt bortkasta å dra med seg, de har tørka borlettibønner på butikken her også. Men andre bønner og linser er spesielle for området, og blir ikke eksportert. I tillegg botaniserer jeg i bønnehylla på Storlien når jeg er der, eller i butikken til Une; der finner jeg varer fra Saltå kvarn i stort utvalg og utmerket kvalitet. Jeg er  så inderlig glad i slik mat.

Nå er ikke resten av familien like entusiastisk, så det er opp til meg å få laget noe av det. Og da blir det ofte som når jeg kjøper bøker, eller stoffer; det blir med planene. Bøkene blir ikke lest, i alle fall ikke på en god stund, og det er ikke fordi jeg ikke leser, jeg kjøper for mange. Jeg kjøper for mange muligheter. Og stoffene; mange ganger kan jeg ikke gå forbi et fint stoff fra femti- og sekstitallet, tenk jeg kan lage ditt og jeg kan lage datt, så kjøper jeg det og legger det i stabelen for drømmer.   Men planene; jeg koser meg med dem, jeg er ikke laget for å være alt for realistisk. Jeg har likevel sluttet å spille Lotto, det skal jeg ha.

Det er likevel enklere med bønner, I går la jeg en pakke enkle, hvite bønner i bløt. Fredager har jeg fridag, og mens jeg har fotografert snøbygene, og lest To the Lighthouse (utterly bliss), har bønnene kokt sammen med salvie, selleri og hvitløk på ekte italiensk vis. Hva skal jeg så gjøre med dem? Det vet jeg ikke, det er her mulighetene kommer inn, skal de inngå i suppe, eller serveres kalde med dressing? Eller med tomatsaus? Varm eller kald? Egentlig tror jeg det blir kalde, med salt og pepper, litt finhakka rødløk som har marinert en liten stund i sitronsaft, litt olje kanskje. Mulighetene er mange! Og denne gangen ble det ikke bare med planene heller.