Jeg forteller, derfor er jeg

En lett omskriving av Descartes, dette. Når en historie blir fortalt, er det gjerne kronologisk, fra A til Å. Det var en gang, så skjedde det, så skjedde det, og så endte det slik. Særlig er skreven historie slik.


Men det er ikke slik vi lever, i alle fall ikke jeg. I hodet mitt er det mange historier eller fortellinger på en gang, og de gjør seg gjeldende temmelig hulter til bulter etter assosiasjonsmetoden. Dette får mine stakkars venner og kolleger merke, for opplever jeg noe, så popper alle fortellingene som ligner, opp i hodet mitt, og vips, noen av dem fyker også ut før jeg har fått sagt kake.


Og det er ikke bare mine egne fortellinger som kommer, også de jeg har lest, eller fått meg fortalt, trenger seg frem. Hører jeg ordene "Når teppet går ned etter siste akt", eller noe som ligner, er jeg straks på bedehuset i Leirvika, minst 10 år før jeg ble født, der det ble lest opp en prolog som begynte slik. Til og med tonefallet og trykk på ord popper opp, for dette har blitt hermet i stor stil i familien.Disse historiene beriker livet mitt, men kan kanskje bli litt plagsomme for andre. Den dagen jeg slutter å assosiere slik, tror jeg likevel ikke jeg lever lenger, i alle fall ikke mentalt. 


Anne-Tove Huse forteller litt på samme måte i noen av bildene sine.I det ene;STED, kan vi ane mange fortellinger på en gang, de ligger nærmest i sedimentære lag, som erindringer, noen historier er vage, andre trer tydelig fram fra underliggende lag, men alle er der, på en gang.Dette bildet henger på veggen vår, i all sin historiefortellende stillferdighet..