Liten ekorn

Denne sangen er nesten den tristeste jeg vet. Ikke fordi jeg synes det nå, men når jeg hører den, blir jeg sju år og hører hele teksten for første gang, og det er ikke til å holde ut. Vanligvis gikk ting godt. Det kunne være trist først, men så ordnet det seg. Så ble det bra. Men i denne sangen var det så forferdelig mye som var så vanskelig så lenge, så det var vanskelig å holde ut helt til slutt.

Jeg mener jeg så teksten i ei bok, eller et blad. Og med veldig triste illustrasjoner til. Med ørner og trasigheter, nifst og og kaldt, og jeg gråt og gråt...




Liten ekorn satt

Kom Elisa hit,
nå mens mor har tid.
Jørgen tier still,
og jeg synge vil.
Det skal nok gå an,
bare Pettermann
og den vesle "Perla" tie kan.

Liten ekorn satt
på en gren så glad,
pusset snuten sin
med en labb så fin.
Dens små unger tre
hadde ly og le
i det store gamle furutre.

Men så hendte det
at en ørn fikk se
dette vesle knøtt
og fikk lyst på kjøtt.

Han flyr ned og får
tak i vennen vår
stakkar, som blir slukt med hud og hår.

Fortere enn fort
var det hele gjort.
Men de arme små
hvordan skal det gå?
Hvem skal hjelpe dem,
hvem skal stelle dem
i det tomme, moderløse hjem?

Hvor ble det av mor?
klynket de i kor.
Vi er sultne! La
oss få nøtter, da!
Akk de stakkars små
som knapt kunne gå
kunne ikke nøttetreet nå.

Hør Elisa, kan
noe slikt gå an?
Må de da forgå
de forlatte små?
Er det ingen her
som de arme ser
nå da moren ikke lever mer?

Gud i Himmerik
hører ravnens skrik,
styrer lyn og storm,
ser den minste orm,
hører barnets bønn,
morens sukk i lønn
og han hørte ekornbarnas bønn.

Stormen blåste opp.
Furutreets topp
brakk og suste ned
mot et nøttetre.
Da de stakkars små
skremt omkring seg så,
var det tusen nøtter der de lå.

Og de vokste opp
gjorde glade hopp
ifra gren til gren,
alle tre som en,
Slik fløt høsten hen.
Så kom vinteren.
Da led ekornbarna nød igjen.

Strenge nordavind
brøt i skogen inn,
og de var for lett
og for dårlig kledt.
Sommerkjoler kan
ikke godt gå an
når det sner og blåser over land.

Ekornbarna har
ingen mor og far
som kan kjøpe klær
imot vintervær.
Folk som går forbi
pleier aldri gi
ekorn klær som de blir varme i.

I et lerketre
satt de skjelvende,
det var kaldt og trist
på den tynne kvist.
Lavt og ynkelig
bad de inderlig
og den eldste hvisket lydelig:

Gud som er så snill,
hjelp oss om du vil.
Sist vi bad til deg,
sa du ikke nei.
Se vi fryser så,
gi oss arme små
noen gode vinterfrakker på!

Gud i himmerik
hører ravnens skrik,
styrer lyn og storm
ser den minste orm,
hører barnets bønn,
morens sukk i lønn,
og han hørte ekornbarnas bønn.

Det er kaldt, men nå
har de frakker på.
Pels er godt å ha.
Kulden ler de av.
Pels i brunt og grått
kler dem like godt
som når far sin nye frakk har fått.

Gustava Kielland v/Inger Hagerup
Kilde: Kongsberg Kommune
Alle bilder:  Theodor Kittelsen