Pest og ulv

Jeg ble ferdig med to bøker i helga, den ene er Camus klassiker "Pesten", den andre  Kristin Floods "Jakten på en annen rikdom, i Frans av Assisis fotspor". For å ta den første først, Pesten. Jeg har brukt lang tid, den er ikke så enkel å lese, og jeg tror filosofimusklene mine har kommet helt ut av trening. Derfor måtte jeg lese dialogene opp igjen flere ganger. Dialoger er det mange av. Når det kommer til de dramatiske hendelsene, blir de bare raskt nevnt, om de ikke har noe å si på det dypere planet. Det blir litt som i islendingasogene; "Så sat han heime den vinteren". Jeg opplevde boka som gammeldags, selv om det han sier alltid er like aktuelt. Det var måten han sa det på, som var gammeldags. Ingen kvinner var med i handlingen, de var bare med  som savnet og/elsket kone/kjæreste.  Ellers var det menn som hadde dypsindige samtaler om dypsindige ting, på et kronglete språk. Fransk i oversettelse blir ofte i overkant kronglete.

Camus sier selv, med et sitat fra Daniel Defoe at boka er en allegori. Utgangspunktet var  å skildre hvordan krigens redsler takles. Hvordan krigen treffer enkeltmennesket, og reaksjonene blir ulike ut fra utgangspunktet. Her skildres hvordan de enkelte takler kjærlighet og adskillelse, massedød, grusomhet, tro og mangel på sådan. Vi møter interessante personer, som astmatikeren som teller tiden ved hjelp av erter, og han som vet at han dømmes når pesten er over, og derfor frykter friheten mer enn noe annet. Pesten blir en slags lakmustest på hva som bor i den enkelte. Camus har tro på mennesket; når alt kommer til alt, "er det mer hos menneskene å beundre enn å forakte". Pesten kan være så mangt, som vi mennesker prøves på.

Den andre boka er altså boka om Frans av Assisi. I to sommerferier har vi vært i Umbria, og har selv sett hvor viktig Frans var for området. Over alt kan man finne små minnesmerker; her la Frans til med båten, her har han hvilt, her har han talt. Kristin Flood går i  Frans sine fotspor, men like mye er det en indre reise som en ytre. Hva er det som er viktig? En av helgenfortellingene etter Frans, er da han befridde byen Gubbio fra ulven som raserte og skapte frykt. Frans temte ulven, og inngikk en pakt med ham. Han skulle få mat, mot å love å ikke ta av buskapen eller skremme folk. Ulven er grådig, men hvorfor er den det? På grunn av frykt, sier Flood (sa Frans?), den er redd for ikke å få nok. Kristin Flood mener vi alle har en ulv i oss, vi må kjenne etter hva den gjør med oss. Den stenger ute kontakten med oss selv, tror jeg hun mener, hemmer intuisjonen, stenger for selvinnsikt. Noe av det beste med Floods bok er at hun greier å fremstille Frans av Assissi som et menneske, ikke bare helgen.  Noe av det jeg ikke likte, var at hun la slik vekt på intuisjon, og at tilfeldigheter ikke er det. Men alt i alt; det var en nydelig liten bok, og jeg må nok til Assissi en gang til, for å få med meg det jeg ikke har sett. Og det er mye.

Og på et merkelig vis, pesten og ulven kan komme på ett ut...