Tilstede nå

Jeg hadde en interessant samtale fredag kveld. Etter teater (Mistero Buffo, bor du i Trondheim, anbefaler jeg deg å gå og se, og ikke minst høre). I alle fall, temaet var, for samtalen etterpå, mener jeg, å leve i nuet. Nået. Hvorfor sier vi å leve i nuet? Det er nok fordi vi henger igjen i det gamle, da dansk var vårt skriftsprog. I alle fall, det var snakk om en som levde heftig, og kort, og døde rundt 40, akkurat som han ville, ble det hevdet, for for ham var bare nuet/nået viktig.

Noe så rart. Hvordan går det an? Jeg har jo alle mine tider i meg på en gang, og svitsjer mellom dem hele tiden; dette gjorde jeg da, om en stund skal jeg gjøre dette. Noe som skjer nå, blir en katalysator for minnereiser, kanskje helt ned til småbarnsalder, en lukt, en lyd, en setning, et bilde. Og så planlegger jeg framover, i morgen skal jeg, til helga, til høsten, jeg skal reise på tur, høre opera, lese bøker , snakke med folk, jobbe. Når er jeg bare? I nå (-et)?

Jeg tror faktisk at jeg er mest i det jeg er når jeg går. Da er jeg mest tilstede der jeg er, riktignok skifter det hele tiden, men jeg er med, oppmerksomt; se der er lyset så fint, et ekorn kanskje, trekken biter meg i panna, litt fortere nå, og så flyter tankene inn og ut, men mer uforstyrret fra mimring og planlegging. (Hvis jeg ikke skriver blogginnlegg, da, i hodet.)Og det er utrolig avslappende, og nedstressende.

Se tidligere blogginlegg der jeg skriver litt om det samme, jeg gjentar meg selv: her og her og her

Her er noen bilder tatt til og fra jobb i forrige uke:

Alle bildene er min eiendom, og hvis du vil bruke dem, er det fint om du spør først. Og forresten er de så uklare, at det er vel ingen fare