Gull i Trankokeriet

Noen ganger ser jeg ikke helt det jeg ser. Eller kanskje det heller heter at av og til er jeg temmelig treig i oppfattelsen. Jeg så denne utrolige krukka, kostende nesten ingenting, nærmest gitt for pengene, og så lot jeg være å kjøpe den! Jeg så ikke hvor fin den var, og at jeg måtte ha den!At det går an! Og jeg som er så glad i harer også. Jeg var i Ålesund hos min gode venninne, og som vanlig var vi på Trankokeriet, en utrolig fin brukthandel med utsikt rett ut i havet. Og så ser jeg denne utrolige krukka, og kjøper den ikke!

Vel, det varte ikke lenge, før jeg innså mine villfarelser, og kom tilbake til mitt mer handlekraftige jeg. Så jeg ringte til min like handlekraftige venninne og beordret henne til å kjøpe den for meg. Og det gjorde hun, heldigvis. For nesten ingen penger, og nå står den her, og er noe av det fineste jeg har, når man ser bort fra bildene. Fatet ved siden av er et like stort kupp, Det er motiv nr. 5, "Tryllekunstneren" med originaltegning av Kaj Fjeld for Stavangerflint. Gitt for pengene, nærmest gratis. Som å finne gull, nesten!

Bryllupsfeber, en sykdom antakelig.

Hm, ja, det er visst bryllup i dag. På jobb var det ingen telefoner etter klokken 12. Ikke i det hele tatt! Jeg skjønner ikke dette helt jeg. Da jeg var barn, og vi nettopp hadde fått tv, da så vi jo alt av sånt, og alt ellers også, for den del.  En ny og større og mer glitrende verden åpnet seg. Anne Baggetun kommenterte og kommenterte, særlig husker jeg Princess Margareth? og Lord Snowdon. Dronning Margrethe og prins Henrik også, tror jeg, men da hadde vi ikke tv, så vi så det sikkert hos noen andre. Hvorom allting er, jeg greier ikke helt å skjønne hvorfor alle er så helt på tuppa nå?  Er det noen som har en forklaring på dette? Jeg spørger kun, mitt kall er ei at svare.

 For de som er virkelig royalistiske, kan man strikke sitt eget kongelig bryllup, komplett med håndvesker og corgier. Oppskrift får du her.

På Etsy er det sidevis med kongeligbryllupsfeberting å kjøpe, så hvis du fremdeles er i det royalistiske hjørnet, kan du for eksempel kjøpe dette trykket, fra Glyn West design . Det er da i det minste pent. Eller mer humoristisk; The Royal British Gnome Wedding fra You and me go green, også fra Etsy. For min del har jeg nok med å pleie pollenallergien, og jeg ikke skal ha bryllupsfeber også.

Men kjolen var fin!

Huset i skogen

Dette er fra stua vår i huset i skogen. Det er der vi slipper skuldrene ned, selv om det er mye praktisk å gjøre. Fargen på veggene er den originale, men vi har frisket den opp. Nydelig grønnmalt perlestaff fantest bak papp og 60-tallstapet. Grønnfarga kledte stua mye bedre!

Jeg ønsker meg en liten kosebil

Ja, typisk kvinnfolk tenker vel du. Den skal vel være rød også? Hå, nei da, slettes ikke. Jeg ønsker meg på ingen måte en liten rød konebil for å kjøre i, jeg ønsker meg en liten Fiat, bare for å kose med . På vei til jobb i dag så jeg en av de nye Fiat 500, og jeg ble helt varm om hjertet.  Jeg ønsker meg en for klappe på, kanskje kjøre en liten tur bare for å se om den virker, men ellers; bare ha den.

Ja da, jeg vet nok at det er fjollete. Men saken er den at da jeg var liten, hadde vi en hvit Fiat 600. Den var bittelitt større enn 500, men det var vel bare noen millimeter om å gjøre. I denne farkosten kjørte vi fra Romsdal til Namdal hver sommer, 60 mil og vel så det, med opp til tre små jenter i baksetet. Det fantest ikke bagasjeplass inne i bilen, så foreldrene mine fikk sydd en seildukspose for å ha oppe på taket. Jeg husker fremdeles en gang jeg så skyggen av bilen i veikanten. Skyggen av bagasjen var større enn av selve bilen! Vi kjørte også nordover på vinterstid, jeg tror ikke den utmerket seg som vinterbil, for jeg husker lillesøstra mi satt og sa " å veisa å veisa" hver gang bilen fikk sleng, og det var nesten hele tida. Ellers var det kanskje Europas tetteste populasjon av Fiater i den lille bygda vår da jeg vokste opp, ja bortsett fra i Italia, selvsagt. Vi hadde nemlig vår egen Fiatforhandler.

Men slike nye Fiater er temmelig dyre. Kanskje jeg bare skal kjøpe meg en liten modell når jeg skal til Italia snart. Slipper i alle fall årsavgift.

NB: Bildet er ikke av vår bil, jeg har lånt det på nettet, og kilden skal være Fiat selv. Vi hadde ikke soltak.

Våroffer

Det er mye som kjem fram når snøen forsvinn', men hvorfor skal det være oppe i trærne? Se dere rundt, det henger votter og luer og sigarettetui med bilde inni, rundt omkring og over alt. Hva ville oppdagelsesreisende fra en annen kultur ha funnet ut? At vi ofrer til trærne, for eksempel?

Händelser vid vatten



Utsikt, av Anne-Tove Huse

 Av og til er det godt å lese opp igjen bøker, selv om livet er kort og det er så alt for mange bøker som venter på å bli lest. Kertin Ekmans "Hendelser ved vann" er en slik bok. Denne gangen leste jeg den på svensk. Rammen er nesten patetisk, sett sånn i ettertid. Det er Annie som ble vervet ut av sitt vante liv, av denne skjønne halvguden av en mann, til å leve  i kollektiv i Jämtland. Hun drar med sin lille seks år gamle datter, til en avsides gård på fjellet, uten veiforbindelse. Det viser seg at Dan, som han heter, ikke møter henne, så hun begynner å gå. På veien finner hun et telt med to drepte personer i. Denne hendelsen kommer til å påvirke alle i den lille bygda i årene framover, og boka dreier seg om det. Sånn sett kan det høres ut som en middels krim.

Men jeg har aldri tenkt på boka som ei krimbok. Den omhandler livet, den omhandler døden, kjærligheten, ja alt, bortsett fra havet! For her er det skogen som gjelder. Måten Kerstin Ekman skriver om skogen på, er helt enestående. Jeg kjenner bare til en til som greier det like godt, og det er Tarjei Vesaas. Hun beskriver skogens lukt, lyd, trær, vann så du nærmest er der.  Hun er også en mester på å beskrive  relasjonene mellom menneskene, hvor vanskelig det kan være, og hvor dramatisk det kan bli når vi ikke snakker sammen; Boka har et stort persongalleri, med fine folk, trauste, trasige, komiske, og ikke minst tragiske. Ingen er helt onde, selv om det av og til går ondt, som hun skriver. Og det er følgene av når det går ondt, boka handler om. Men først og fremst er det likevel om kjærligheten til livet!

Jeg hadde nesten lyst til å begynne på nytt med en gang jeg var ferdig. Språket, bildene, fortellermåten, alt er enestående bra!

Ja, boka heter "Hendelser ved vann", men jeg visste likevel at jeg måtte ha Anne-Tove Huse sitt bilde Utsikt med for å illustrere innlegget mitt. Hennes kunst dreier seg mye om kjærlighet til naturen, og dette bildet er en fin representant for det.

Påskepyntet hus i skogen II

Ombruk er omtanke, her er påskepynten fra i fjor....

Vi pynter ikke så veldig mye til påske når vi er i huset i skogen.  Men kyllinger, det har vi. De har sin faste plass på skapet, men i årenes løp har vi, det vil si jeg, her var det pluralis majestatis igjen, kjøpt stadig flere esker med kyllinger. Jeg synes de ser så fine ut når de står nedi pappeska. Så nå ble det noen på bordet også. Og når det gjelder servise, har vi nesten bare med gult. Diverse deler av kopper og kar fra Stavangerflint, det er ikke vanskelig å pynte til påske da!

We do not decorate much for easter when we are at our old farm house. But a lot of chickes are aroudn. They always have their alloted place . I love those boxes with chickens, I buy them because I love the box, but there are always somebody unboxing them for me.  Vintage Norwegina on the table, and homemade orange marmelade (from Sevilla oranges)