Händelser vid vatten



Utsikt, av Anne-Tove Huse

 Av og til er det godt å lese opp igjen bøker, selv om livet er kort og det er så alt for mange bøker som venter på å bli lest. Kertin Ekmans "Hendelser ved vann" er en slik bok. Denne gangen leste jeg den på svensk. Rammen er nesten patetisk, sett sånn i ettertid. Det er Annie som ble vervet ut av sitt vante liv, av denne skjønne halvguden av en mann, til å leve  i kollektiv i Jämtland. Hun drar med sin lille seks år gamle datter, til en avsides gård på fjellet, uten veiforbindelse. Det viser seg at Dan, som han heter, ikke møter henne, så hun begynner å gå. På veien finner hun et telt med to drepte personer i. Denne hendelsen kommer til å påvirke alle i den lille bygda i årene framover, og boka dreier seg om det. Sånn sett kan det høres ut som en middels krim.

Men jeg har aldri tenkt på boka som ei krimbok. Den omhandler livet, den omhandler døden, kjærligheten, ja alt, bortsett fra havet! For her er det skogen som gjelder. Måten Kerstin Ekman skriver om skogen på, er helt enestående. Jeg kjenner bare til en til som greier det like godt, og det er Tarjei Vesaas. Hun beskriver skogens lukt, lyd, trær, vann så du nærmest er der.  Hun er også en mester på å beskrive  relasjonene mellom menneskene, hvor vanskelig det kan være, og hvor dramatisk det kan bli når vi ikke snakker sammen; Boka har et stort persongalleri, med fine folk, trauste, trasige, komiske, og ikke minst tragiske. Ingen er helt onde, selv om det av og til går ondt, som hun skriver. Og det er følgene av når det går ondt, boka handler om. Men først og fremst er det likevel om kjærligheten til livet!

Jeg hadde nesten lyst til å begynne på nytt med en gang jeg var ferdig. Språket, bildene, fortellermåten, alt er enestående bra!

Ja, boka heter "Hendelser ved vann", men jeg visste likevel at jeg måtte ha Anne-Tove Huse sitt bilde Utsikt med for å illustrere innlegget mitt. Hennes kunst dreier seg mye om kjærlighet til naturen, og dette bildet er en fin representant for det.