Jeg ønsker meg en liten kosebil

Ja, typisk kvinnfolk tenker vel du. Den skal vel være rød også? Hå, nei da, slettes ikke. Jeg ønsker meg på ingen måte en liten rød konebil for å kjøre i, jeg ønsker meg en liten Fiat, bare for å kose med . På vei til jobb i dag så jeg en av de nye Fiat 500, og jeg ble helt varm om hjertet.  Jeg ønsker meg en for klappe på, kanskje kjøre en liten tur bare for å se om den virker, men ellers; bare ha den.

Ja da, jeg vet nok at det er fjollete. Men saken er den at da jeg var liten, hadde vi en hvit Fiat 600. Den var bittelitt større enn 500, men det var vel bare noen millimeter om å gjøre. I denne farkosten kjørte vi fra Romsdal til Namdal hver sommer, 60 mil og vel så det, med opp til tre små jenter i baksetet. Det fantest ikke bagasjeplass inne i bilen, så foreldrene mine fikk sydd en seildukspose for å ha oppe på taket. Jeg husker fremdeles en gang jeg så skyggen av bilen i veikanten. Skyggen av bagasjen var større enn av selve bilen! Vi kjørte også nordover på vinterstid, jeg tror ikke den utmerket seg som vinterbil, for jeg husker lillesøstra mi satt og sa " å veisa å veisa" hver gang bilen fikk sleng, og det var nesten hele tida. Ellers var det kanskje Europas tetteste populasjon av Fiater i den lille bygda vår da jeg vokste opp, ja bortsett fra i Italia, selvsagt. Vi hadde nemlig vår egen Fiatforhandler.

Men slike nye Fiater er temmelig dyre. Kanskje jeg bare skal kjøpe meg en liten modell når jeg skal til Italia snart. Slipper i alle fall årsavgift.

NB: Bildet er ikke av vår bil, jeg har lånt det på nettet, og kilden skal være Fiat selv. Vi hadde ikke soltak.