Dombjelleklang og fattigmann

Å være fire år i romjula, det må være noe av det beste som finst. Jeg tror ikke det går an å føle sterkere enn da. Muligens når man er fem. Alt er nytt, og sterkt, og godt, og språket er der og hjelper til på hukommelsen. Vi var i Leirvika hos mormor og morfar på Fagerheim. Av julekvelden husker jeg bare at jeg fikk en kjelke, var det onkel Otto som hadde laget den? Jeg og søster fikk den sammen. Og så fikk jeg en fin rød liten ryggsekk, med et kattebilde på.  Men ellers var det helt sikkert gommi attåt namdalslemsa. Og gommin var selvfølgelig ikke kjøpt på butikken, den hadde mormor laga. Det gjorde hun alltid når vi skulle komme, både til jul, påske og sommerferie. 

Men det jeg husker aller best, var da vi skulle i juleselskap på Haugen! Da kom Sigurdmorbror og henta oss med hest og slede. Og hesten hadde dombjeller på. Dette minnet sitter i sjela, det var så fint. Det var kaldt og mørkt, og masse stjerner. Kanskje det er dette minnet som gjør at jeg alltid har vært så glad i Th. Kittelsens bilde Desember.Det knirket under føttene når vi gikk, det var så kaldt, men vi fikk teppe over oss. Og så dombjellene, kling, kling, kling, forbi bedehuset, forbi Gården, forbi moster Sigrid-huset og oppå Haugen. Og der var det sprakende ovnsvarme, og jeg fikk sitte i gyngestolen med spelsauskinn i på kjøkkenet . Og så var det kaffe med julekaker og lems og fattigmann og alt som var godt. Og det var godt å være lita jente !