Kyrne på toppen av Monte Tezio- The cows at Monte Tezio

Da vi var i Italia i fjor sommer, gikk vi en del turer, også fjellturer. Problemet var at det var så varmt, så vi stod opp før sju og kjørte avsted for å gå på Monte Tezio. Turen var fin, og vi kom opp så tidlig at det ikke var varmere enn en gjennomsnitts norsk sommerdag. Vi traff faktisk en gjeng gamle gubber med hunder som var på trøffelsanking. I år greide vi å treffe den eneste dagen i hele sommer det regnet i Italia, det var godt gjort. Det var så surt på toppen at vi ikke orket å gå bort til det store jernkorset som står på kanten. Og så traff vi disse livsfarlige kyrne da, de var der i fjor også, så vi fant vel forsåvidt ut at de ikke var farlige. Men en liten kjepp hver var godt å ha, i tilfelle de viste seg å være mannevonde likevel. Men fine, det var de!

When we were in Italy, we went up to Monte Tezio (Umbria, not far from Asissi), we chose to walk there the only day it was raining in Italy this summer. We were not alone, a lot of possible aggresive and dangerous cows were there too. They were not interested in us, thou..

Og fargestifter til../colouring books

Jeg er av og til på Bruktbo, med denne bloggen på Sutterøleiret. Der kan man finne skatter av mange slag, for ikke så lenge siden fant jeg ei fargebok. Det var Jenny fra Forrådal som hadde hatt den, i 1950. Hun har farget flittig, men svakt. Var det for å spare fargene tro?  Jeg ser at hun hadde rødblåblyant, slik vi også hadde da vi gikk på skolen. Det var blått i ene enden, rødt i den andre. For å få ekstra fin rødfarge, for eksempel når man skulle tengne jåledame, var det lurt å putte blyanten inn i munnen og suge litt på den (jeg kjenner smaken i munnen når jeg tenker på det). Det ser jeg at Jenny også har gjort, bare se på de røde munnene! Og krokodilletennene! Ellers hadde nok ikke denne boka vært gangbar i dag nei. Bare se hvordan det lille svarte barnet er framstilt, splitter nakent, men uten å vite om det. Og nødrimene, hjelpe meg!

Scroll down under the pictures for english text

Do you want to colour together with the cat? Even thou the cat are colouring with its eyes closed, it will be better than you (which nonsense!)

You cannot be nervous, because the lion can be terribly angry ( and will feel it when you are afraid??)

A tigers leap can be very nice, and this one is doing it well (it is very well tamed)

The neck and the legs of the giraf is very long, and many think thet are beautiful)

There are many wild animals, but not so many as dagerous as the crocodile

I am now and then visiting a second hand shop called Bruktbo, with this blog. There you can find treasures of many kinds, almost for free. I found this colouring book there not long ago;Jenny, who was a little girl in 1950, was the owner and colourist. The colouring is very weak, may be it was because she wanted to use as little of her crayons as possible, in order to let the last for a long time? I can see that she has used a redbluepencil; we also had pencils like that at school, they were red in one end, and blue in the other, and if you put say the red end into your mouth, and sucked a little on it, the red became more intense, and would be perfect when you were drawing ladies with lipstickmouths.  I can see that Jenny used the same tecnique, becase the lips, and the teeth of the crocodile,  are all very, very red (and dagerous). Some of the picture could not have been presented in a book for children to day; I am especially thinking of the picture with the little black child, stark naked, but oblivious of the fact. 

Castle inn Hotel, en harrypotteraktig opplevelse/ Castle inn Hotel, a harrypotterish experience

Det var en gang, for mange år siden, på den tiden vi alltid dro til Scotland på ferie, og på den måten påførte våre barn varige ferietraumer; ikke Syden, å nei, måtte gudene forbyde, Scotland! Jeg tror vi startet ut fra Newcastle, for jeg husker vi stort sett var i Border district denne gangen jeg skal fortelle om her. Vi hadde ligget på et B&B nær Kelso, tror jeg. Om formiddagen var vi innom et glassblåseri, som gutten vår ble meget fasinert av. Han satt og blåste glass i baksetet av bilen resten av ferien. Vel, vi fikk det for oss at vi skulle kjøre til Edinburgh. Det tar nå sin tid det, fra Kelso, eller hvor det var, det tar sin tid å besøke Edinburg også, selv om det bare var et dagsbesøk.

 Så når vi endelig skulle ut på veien for å finne oss en plass med å overnatte, var det temmelig sent på dag. Ja, for så uansvarlige var vi, jeg er ikke sikker på at dagens småbarnsforeldre er så uansvarlige egentlig, at vi ikke hadde ordnet med overnatting. Det var litt for pinglete. Vel, her var det at mannen min burde ha hørt på meg, som vanlig, og ikke vært så sta. Han insisterte på at vi skulle kjøre kysten nedover, i stedet for inni landet, som jeg mente var lurere. Og jeg ga meg, underlig nok. Vi kjørte, og stoppet, og kjørte og stoppet, men det var ikke husrom for oss noe sted. For eksempel kjørte vi rundt og runt i Berwick upon Tweed, etter en Jaguar, og inn på alle hoteller og B&B's. Ikke husrom, ikke for ham med Jaguaren heller. Da først, ble jeg hørt på! Vi drog innover i landet igjen, tilbake til  Scotland, og et eller sted nær Coldstream, sent sent på kveld, kom vi fram til The Castle inn Hotel.

Det var en opplevelse. Jeg vet ikke helt om det var på virkelig, kanskje vi bare drømte hele oppholdet? Det var dårlig opplyst, og nesten ikke folk, men etterhvert kom det en gammel gubbe og viste oss rommet vårt. Det var stort, og med diverse sager og hammere i skapet. Lett spooky, det var vel kanskje et spøkelse eller to i skapet også. For ikke å snakke om i gangene, og i trappa! Nok om det, de holdt kjøkkenet åpent, så vi fikk spist. Og maten, en åpenbaring! Det var noe av det beste jeg har spist. Dette er for 15 år siden tror jeg, men jeg husker likevel akkurat hva vi fikk: Lammekoteletter krydret med kanel. Det var så nydelig! Og til dessert var det Sticky toffee pudding. Temmelig hardtslående, så det var nok med en porsjon på fire. Og der satt vi, i en diger hotellrestaurant, der de tydeligvis sparte på lyset, og ja, det var trolsk, nesten.

To-tre år senere ferierte vi i Seahouses i Nord-England, og fikk det for oss at vi skulle kjøre å se om vi fant igjen hotellet. Jo, vi gjorde jo det, men der stod det tomt og forlatt igjen. Det var nok hotelldrift der bare den ene natta, for oss, tror jeg. På gårdsplassen stod et nedgrodd bilvrak, det rusta skiltet knirket stille i vinden, og inne regjerte spøkelsene igjen helt alene.

Hotellet var på ingen måte som dette/ this is NOT a photo of the hotel

About 15 years ago, my family and me went to Scotland, to the Border District. One day, we went to Edinburg, and instead of taking the inland route south, as I wanted, my husband insisted on taking the coastal route, and find somewhere to sleep on our way. But it was completely impossible, there were hundreds and hundreds, ok, many others doing just the same as we did; stopping at each sign for  B&Bs and hotels asking for accomodation for the night. And all were full. We went as far south as Berwick on Tweed, and nothing! And we had two small children with us, sleeping in the car was not an option. From Berick we took the way west into Scotland again, and after a long while, somewhere around Coldstream, we found a harrypotterish hotel; The Castle inn Hotel. It was old, gloomy and shabby. The closet in our room held, in addition to the ghosts, also saws and hammers. We were lucky, they opened the kitchen to make us some food, and this meal was one of the most memorable I ever had; cinnamon spiced lamb cutlets, and for dessert; sticky toffee pudding. And it were all so utmost delicious!

Some year after, we were in Seahouses in Northern England, and drove to Coldstream trying to find the hotel again. Oh, yes, we did! But it was emty now, save the ghosts. A carwreck was barely visable outside the hotel, the grass was trying to hide it. The old rusty hotelsign was swinging in the wind. I think the hotel was there the only night we needed it, as in Harry Potter's world

Hvem var det som gjorde det? /Whodunnit?

 Disse inderne befolker den ene av de 24 montanahyllene våre. Det foregår nok både det ene og det andre der når vi ikke ser, det er ganske tydelig! Politmannen til venstre lurer fælt på hvem som har knertet hodet av vaskemannen bakerst!

Disse figurene tok mannen min med seg fra India, da de flyttet hjem igjen til Norge i 1968.  De representerer forskjellige kaster, yrker og landsdeler, og er veldig, veldig fine. Jeg strever litt med å finne en fin måte å stille dem frem på, så de står inne i skapet og blir kikket på av og til. Sønnen min flyttet litt rundt på dem i dag for å få dem til å snakke sammen, og sannelig gjorde de det!

These indian figurines is my husband's. He lived with his family in India, and he brought these with him when they moved back to Norway in 1968. They are  representing different casts, professions and states. I have some difficulties with how to display them,  so they are mostly  in a cabinet. My son moved them around to day hoping that they would speak together, and I really think he succeded ; the policeman to the left is asking the others who snapped the head off the laundry man!

Katrine K og hennes forunderlige bildeverden/Katrine K's curious world of imagination

Det er snart et år siden jeg begynte å blogge nå. Det skal feires, men ikke ennå. Lenge, lenge hadde jeg tre følgere, det var Katrine, Eirin og søstra mi. Eirin forteller eventyr med ord, Katrine med bilder. Mange ganger har jeg brukt Katrine sine bilder i bloggen min, for de har en slik forunderlig virkning på meg, de fungerer akkurat som minneknapper! Jeg kjenner lukter og hører stemmer og er tilbake i eventyrlandet. De er med andre ord;eventyrlige!
Se innlegg her, her, her og her.

Rømlingen/the fugitive

Alice



Clara



Halvsøstre/The  Half sisters

Nå har jeg bestemt meg for å begynne med reklame. Jeg er helt sikker på at jeg ikke kommer til å tjene på reklamen, så derfor har jeg tenkt å gjøre det gratis. Men det skal likevel være ekslusivt, så jeg har bestemt meg for to, eller kanskje tre. Den ene er som dere sikkert nå har skjønt, Katrine K. Besøk butikken hennes 



her, or here for customers abroad



I love Katrine Kalleklev's prints. When I started my blog almost a year ago, she was one of my first followers. I love her pictures, they are working as a sort of memory triggers, they are bringing me to a world before, I can see, smell and even hear what was then. I have blogged about some of her pictures, and the memories they created in me, look above for links. Unfortunately they are all only in Norwegian, as it is resently I have started to write in english too.

NB! Alle bildene er Katrine Kalleklevs, og hvis du bruker dem, så må du lenke tilbake til butikken hennes!/all pictures are Katrine Kalleklev's, if you use them, you have to link back to her shop!

Kjælemonstermasta mi /my pet electric installation

Jeg er så veldig glad i masta mi! Ja, det er jo ikke mi da, den står på eiendommen til Meråker Bruk, men før stod den på den eiendommen som er vår, og som vi ikke fikk kjøpe på grunn av reglene slik de nå er. Det gjør ingen ting, jeg ville jo ikke ha eid den likevel. Men det er den jeg ser, når jeg sitter ute i hagen på småbruket vårt. Jeg synes den er helt nydelig, flott brunfarge, og de gamle glasselementene; helt fantastiske. Og sammen med grønn skog og blå skyer, hva mer kan man forlange av fin utsikt? Tror dere jeg er ironisk nå? Slett ikke. Jeg liker det industrielle i naturen. Jeg elsker havner, gamle fabrikkbygninger, båtslipper.  Jeg er også glad i naturen, men det er stort sett en illusjon at den er upåvirket av oss mennesker. Kanskje det er det ærlige i for eksempel en slik mast som gjør den så fin? Hva synes dere?

I love my electric mast! Well, it is not entirely mine, but I can see it every time I am in my garden at my second home. I think it is beautiful, it has a great brown colour, and the green isolating glass is wonderful. Together with green trees, blue sky and nice clouds, it makes a really nice view. Do you think I am ironical? Certainly not; I love the manmade in nature. I love harbours, old factories, ship yards. I also love the nature, but I think it is an illusion that nature is, or should be,  untouched by man. What do you think?

 
Det norske firmaet Funkle ser også det estetiske master. Så jeg er heldigvis ikke helt alene. De kaller det en maskulin linje, det får så være/ The Norwegian company Funkle makes beautiful blankets and pillows with electrical masts and installations, so I am not completely alone ...

Pledd/Blanket from Funkle




Pute/pillowcase



Minner og meg/memories and me

Jeg funderer nå av og til da, på det meste, forsåvidt. Og på historien. Og på hvor kort nåtiden er. Før vi får sagt kake, er nåtiden over, og en ny nåtid tar over. Når jeg var ung, det er jo en stund siden, var det nesten alltid fremtiden som telte, bare jeg blir 15, bare jeg blir 18, bare jeg får flyttet hjemmefra, da kan jeg starte på livet. Og så tenkte jeg ikke det at det var det jeg levde, alle disse dager som kom og gikk...

Vel, nå er jeg ikke ung lenger, ikke at jeg er utgammel heller, men selv om jeg blir like gammel som farmor er nå, så er jeg over halvveis. Med andre ord, jeg har for lengst begynt å tenke; før, da jeg var ung, da jeg var barn, da min mor var barn, da skjedde dette som livet mitt er bygd på. Erfaringene, som jeg har gjort meg selv, og som mine nære har gjort seg, som har blitt en del av mine minner. I går var jeg hjemme i Eidsvågen, og mamma tok frem et kassettbånd med en samtale mellom henne og noen av hennes søskenbarn. Det var minner fra julekvelden, fra krigens dager, fra frigjøringa. Og det var ikke likegyldige minner, de vedkom meg, for også deres historie er en del av min historie.

I am thinking, a lot, about different things. About history.About the shortness of now. Before we are able to turn around, is what was now, already then. When I was young, a little time ago to be honest, was everything about the future. If only I was 15, 18, if only I lived by myself, then I can start to live. I did not realice that I was exactly doing that; living my life. I am not young anymore, not very old either, but I am thinking different; when I was young, when I was a child, when my mother was young, that was the time that made those memories I love to thing about. Yesterday I was visiting my parents, and she put on a tape where she and her cousins shared some memories. It was christmas memories, war memories, all of them important, not only for them, but for me, because their history is also mine.

Mamma er minst, så er det tantene og mormor og morfar på Fagerheim