Halloween året rundt/ halloween the year around

Det er ikke noe så galt at det ikke er godt for noe, siden feiringa av halloween  har tatt så veldig av, bremser den litt for jula i butikkene. Men det er kanskje det eneste også? Jeg vet ikke helt hva jeg mener, jo jeg mener i alle fall at kommersialiseringen ikke bare er grei. Men siden jeg nå egentlig skal bare skrive om positive ting, kan jeg nå skrive at det var relativt positivt å ikke være hjemme i ettermiddag og kveld. Det var ikke utspekulert i det hele tatt, det ble nå bare slik. I Aberdeen er det et par kirker som er gjort om til utesteder. Jeg vet ikke helt hva jeg mener om det heller. Jeg mener vel at det er mest trist, kanskje. Jeg  husker ikke  navnet på den jeg besøkte sist jeg var i Aberdeen, kanskje noen av mine lesere vet? Man kan si de hadde gjort maksimalt utav det når det gjelder grøssende innredning, og jeg må innrømme at maten var helt grei, kanskje til og med god. Men som sagt,...

Nothing are so bad they are not good for anything, is a Norwegian proverb. Since the celebration of halloween is growing year for year, it at least does  the good thing that christmas stuff will not be in the shops before all the orange is gone. I do not quite know what I mean about it, too much ado about nothing, may be? In Aberdeen, there is a converted church, with halloween style the year around. I do not quite know what to mean about that, I think it is a bit sad, mostly

Heftet av skjønnheten- delayed by beauty

Jeg kom for sent på jobb i dag, det var bare ikke mulig å komme tidsnok. Så jeg måtte ringe min kollega og si at jeg dessverre kom til å komme litt for sent. Hvorfor det? Jo, du skjønner det, sa jeg, at jeg blir heftet av skjønnheten. Og det var helt rett. Det var nesten mørkt da jeg gikk hjemmefra. Røde skyer farget himmelen, og mens det lysnet, skiftet de farge.De var helt spesielle i dag, jeg vet nesten ikke at jeg har sett dem slik før. Jeg stoppet og stoppet, fotograferte og fotograferte enda mer.

I was late for my job to day, delayed by beauty. The skies were wonderful, I had to take photo after photo, so I was really late for a meeting. It is a 30 minutes walk from home to work, but to day I think I used 45 minutes. Stopping, and stopping again. I started out in almost darkness, as I walked, but became less dark each minute

Kinesiske mus - Chinese mice

Her velger jeg å være kryptisk. Et visst selskap i ... har tjent mye penger på mus. Så mye, at de prøver å kontrollere all annen framstilling av mus. Vel, de greier det jo til en viss grad. Slik at jeg nå for eksempel prøver å være så gåtefull at dette innlegget ikke blir guglebart.  Jeg har før skrevet om at vi har påført våre barn varige traumer ved å dra dem med til Skottland i alle ferier, til regn og tåke der, i stedet for å reise til Syden. Vel, vi dro til det andre kaller Syden en gang, og så kompenserte vi med en tur til Beijing, og en til Tokyo. Det burde jo telle med da, i traumeavverging. Da vi var i Beijing, kjøpte vi en del papirklipp. Mange fine, med pandaer og sommerfugler særlig. Men selveste skatten, rosinen i pølsa, det var denne med unevnelige mus og ender. Jeg var så redd for denne papirklippmappa at jeg gjemte den godt. Det var først nå i høst jeg fant den igjen, da hadde den vært borte i rundt ti år. Nå synes jeg det er på tide å dele dem med omverdenen!

I chose to be enigmatic here.I do not want this to be traced by a known searching company. A certain company in ... has earned a lot of money by mice. So much, that they are trying to control every picture with a mouse in it. I may have told you that we gave our children a rather traumatic childhood by dragging them along to the rainy Scotland every summer, while all their schoolmates went to The south as we call it here in Norway. The land with beaches and drinks with umbrellas. Anyway, we had some exceptions from this, once we went to Beijing, and once to Tokyo. Not a very bad compensation. When in Beijing, I bought some paper cuts. And among them, a real treasure, which I barely dare to share with you...

Yatzyminner

Rundt omkring i huset ligger en del esker, med sitt mer eller mindre dyrebare innhold. Mine esker, mine dyrebare esker, for å sitere Pompel og Pilt. En av dem er yatzyeska mi. Mamma kan fortelle at de fikk Yatzy i barselgave da jeg var nyfødt. Og det er akkurat den yatzyeska jeg har. Og i den finnes noen av mine skatter, 17maisløyfa mi fra da jeg var barn, med portrett av kong Olav, et gammelt blondejulekort, og mine aller vakreste glansbilder. De skal jeg vise en annen dag. Nå er det yatzy det dreier seg om. 

Jeg husker veldig, veldig godt lyden av yatzyterninger på teakbord. Mamma og pappa spiller yatzy, vi har vokst opp med å spille det, og farmor og farfar spilte det sammen med oss, og sammen med Hjørdis og John. Nesten hver helg spilte de yatzy sammen. Nå fyller farmor 100 år om noen uker, men det er ikke lenge siden jeg hørte at Hjørdis har vært på aldersheimen og spilt sammen med henne.  Og jeg og mannen min spiller også. Vi gjorde det nesten hver fredag og lørdag i cirka 18 år. Da ble vi litt leie, så vi begynte med kort i stedet; gin rummy for å være nøyaktig. Det er noe spesielt med yatzy, hvis man konsentrerer seg godt nok, kan man få nesten hva man vil ha, særlig gjelder det yatzy, altså seks av hver. I det terningene går, vet man at nå, nå er de der! Noen vil spille tvungen yatzy, men det er bare for barn, ignoranter og døgenigter. Kanskje vi skal begynne å spille yatzy igjen.... Men da er det maxiyatzy selvfølgelig.

I have some boxes around, some are rather precious to me. On of them are my yatzy box. My parents got the yatzy as present when I was a newborn baby, a long time ago... The box now contains a ribbon with a portrait of our late king Olav, a nice and old christmas card, and my most precious book marks, if that is the right word in english.  We played a lot of yatzy when I was young, my parents did, and also my grandparents. My grandmother is turning 100 next month, but she is still playing yatzy sometimes together with her old friend Hjørdis. My husband and me played maxi yatzy almost every weekend for 18 years, then we tired a little, and started to play gin rummy (with cards) instead.

I Dypeskogen

Vi var så heldige å få tomt i et slags lotteri da vi var relativt unge. Det var kommunens selvbyggertjeneste som loddet ut selvbyggertomter, og vi fikk den nesten gratis. Vi trakk til og med en av de aller beste tomtene, med utsikt over  fjorden og store deler av byen. Her er det bare å ta på seg skoene og gå rett ut i marka. Vi flyttet hit like før jenta vår var to år. Et lite stykke oppe i skogen var det en liten skog i skogen som hun nok var litt redd, men som også var ganske dragende på henne. Den ble kalt Dypeskogen, etter en skog  i den fantastiske boka Morgentåkedalen. For dere som har barn, boka er så utrolig fin. Vår ble lest i filler. Her om dagen måtte jeg ta bilde av Dypeskogen da jeg kom forbi der. Den har kankje mistet noe av eventyret når vi ikke lenger ser den gjennom øynene til en fireåring, men det er fremdeles ikke en hvilken som helst skog.

We built our house when our daughter was two years old. It is just outside the woods, even if it is rather close to the city, only 10 minutes to drive. In the woods, ther was a wood in the woods my daugher called The deepest wood, after a book called Morgentåkedalen (The morning fog valley) see link above. I had to take a photo of it the other day, thinking back to those days. 

Jeg var egentlig på jakt etter traktkantareller den dagen jeg tok bildet. Det er rart med dem, de er ikke så enkle å få øye på, før man har lært det. Du må stille øynene dine inn på traktkantarellfrekvensen, så går det etter hvert.

Kulturopplevelser etter ketchupmetoden - Håndverkerne

Jeg har vært dårlig på kulturelle opplevelser i år, det har blitt mest sosialt. Det har vært som med ketchupflaska, først er det ingenting, og så er det ingenting, og så kommer alt på en gang. Jeg har ikke vært på noe kulturelt siden jeg var på kino og så Black Swan en gang i vinter. Jeg likte forresten ikke filmen, nå er det sagt, jeg kom ut av skapet der. Skjønner at det riktige var å like den, men det gjorde jeg altså ikke. Har forresten sett noen teaterstykker på våren også. Nuvel, som det heter. På torsdag i forrige uke var jeg og så Czardasfyrstinnen, og allerede på lørdag var jeg på Trøndelag og så Håndverkerne.

Som jeg lo! Ikke at jeg skal røpe for mye av handlingen, men snakk om å kjenne seg igjen. Vi har hatt den relativt tvilsomme fornøyelsen av å bygge om bad og vaskerom, og pusse opp kjøkken mens vi bodde oppe i det. Det jeg trodde skulle ta sånn cirka en måned, toppen to, ble i alle fall et halvt år, om ikke mer. Jeg skal aldri, aldri spise Fjordland mer! Noe så trist som å sitte i sofaen på stua bak en stabel med kasser og spise ferdigmat med plastgaffel! I månedsvis. Og mer enn en gang kjente jeg lysten til det onde i mitt hjerte overfor  håndverkere som ikke kom den dagen de sa de skulle, og ikke den neste heller.

Jeg kom altså veldig godt forberedt til Håndverkerne. Gjenklang med en gang. Jeg liker meg på Trøndelag Teater for tiden, de har så gjennomarbeidede produksjoner; flott scenografi, flott regi, og til og med fantastisk morsom koreografi! For den som ikke er informert om hva det handler om, så er det altså paret som skal bygge om huset, for da skal de bli så lykkelige! Det er drømmen, og hvem deler ikke den? Men så er det da kanskje ikke helt seriøse håndverkere, eller det er jo ikke håndverkere heller, viser det seg.  Så går det helt skeis da, det er vel snakk om en slags dekonstruksjon, både av hus og av liv. Det er mange kostelige scener, men den beste er vel da håndverkerne kommer ryggende ut under vasken, komplett med rørleggersprekk, til Dovregubbens Hall. Benytt sjansen! Lattergaranti!

I have been to the theatre, I enjoyed myself!

Foto: GT Nergaard

Foto: GT  Nergaard

Kreativ dame- Unni Strand/ a creative lady- Unni Strand

Det finnes utrolig mange dyktige kreative damer og herrer også, for den del , og heldigvis finnes epla og etsy som gjør det enkelt å skaffe seg noen av skattene som blir laget. Jeg fant Unni Strand veldig raskt etter at jeg fant Epla. Hun er utrolig faglig dyktig, og jeg er så glad i det hun lager, at kortet mitt stadig går litt varmt. Jeg har vært litt i tvil her, skal jeg reklamere for henne, og gjøre enda flere klar over hva hun lager, eller skal jeg holde det hemmelig, og handle julegavene mine hos henne? Vel, det er jo ganske egoistisk da, å ikke bringe det glade budskap til flere, så jeg får for løsning nr. to; jeg reklamerer for Unni Strand. Og ukjent er hun jo absolutt ikke, mange kjenner henne gjennom bloggen hennes. Se butikken på epla og Etsy

There are a lot of skilled creative ladies, and also gentlemen, of course out there, and I am so lucky that Epla and Etsy have made it easy for us to purchase what these people are making. One of them is Unni Strand. She is redesinging old textiles with screenprinting, and if she is using nex textiles, it is always eco friendly. I love what she is doing, and I have to admit that I was a bit in doutp here, should I not tell the world about her, and buy all my christmas presents from her eplashop, or should I make the PR she really deserves? Well, I chose the second option, and here it is. Look above for links, both to her blog and her shops at Epla and  Etsy.

Unni lager, som hun sier, nye favoritter av gamle stoffer. Ved hjelp av god fantasi, håndlag og silketrykk gjenoppstår de gamle tekstilene som nye skatter. Jeg har for eksempel kjøpt servietter av henne, som er laget av gamle hvite middagsservietter, påtrykket høna Inger. Er det forresten noen som har hvite tøyservietter (vevd i mønster, du vet) å selge meg?  Unni har lovet å behøne flere. Men da må jeg skaffe flere servietter. Når Unni  ikke bruker gamle tekstiler, er bruker hun økologisk dyrket lin og bomull. Er det ikke snart på tide å skifte ut de trøtte kopphåndklærne dine? Unni har et bra utvalg, en av mine favoritter er for eksempel høna Inger. Fine både vennegaver og julegaver. Jeg håper det kommer noen med julemønster også!

Unni is making new favorites from old fabric, with a lot of skill, fantasy and screenprinting. Voila, a new treasure is born! I have two favorites, Inger the Hen, and Mrs Cow, and oh the Cowboygirl too. I have bouth used napkins with Inger the hen, teatowels with the same lady, a tote with the Cowboygirl , and even some christmas tea towels last year. I really hope she will make some christmas tea towels this year too.

Kjøkkenhåndkle med høna Inger, kr 140/ Tea towel with Inger the  Hen 

Kjøkkenhåndkle med cowboyjente, / Cowgirl tea towel in linen

Fru Ku/ Mrs Cow tea towel

Handprinted tote Mrs Cow

Reinhekla tøv- eller Czardasfyrstinnen

Jeg er så glad i reinhekla tøv! Slikt som er laga bare fordi man skal more seg, som ikke behøver være utviklende, oppbyggende, ha dobbel bunn eller noen ting. Bare tullball. I går for eksempel var jeg på Czardasfyrstinnen, Trondheim symfoniorkesters oppsetting. Det var bare ren og skjær og lutter , ikke luther altså, glede. Historien er jo, som antydet, bare tøv, fra ende til annen. Forviklingskomedie, men kjærlighet, selvfølgelig, og selvfølgelig får de rette hverandre til slutt. Skulle bare mangle.

Oppsettingen er stort sett med "lokale krefter". Jeg glemmer ikke en gang for mange år siden, tidlig åttitall muligens, at Evita ble satt opp i Trondheim. Ikke verst, til å være med lokale krefter, skrev de i Dagbladet. Her var det lokale krefter, det skal jeg love dere. Randi Stene, for eksempel, lokal kraft (det må vel hete det, sånn i entall?) i verdensklasse! Hun var perfekt som Czardasfyrstinnen! Stemmen er perfekt, hun synger fantastisk. Og så er hun vakker! Og hun er en flott skuespiller! Hun greier å synge og bevege seg samtidig, og på en flott måte! Og så er hun veldig lokal, fra selveste Byneset.  Og Kari Postma, lokal som bare det, selv om hun er datter av den nederlandsk-norske harpisten Willy Postma! Og kjempegod, og også et komisk talent. I balletten ei jente fra nabolaget. Og de andre sangerne, ingenting å si på noe, annet enn at dette var bra!



Jeg liker musikken også jeg! Nei da, den er ikke dyp, intellektuell, provoserende eller krevende. Den er feiende flott, som det heter. Og med tydelig ungarsk preg. Som musikken sigøynerorkestrene spiller på restaurantene i Budapest. Forresten hører sviskene fra Czardasfyrstinnen alltid med i repertoaret deres. TSO er et veldig bra orkester, for tiden opplever det en virkelig oppblomstring, med utsolgte billetter til stadighet.

I fjor var jeg på Jolanta, som TSO satte opp, det var tragisk. Pappkulisser, pappregi, og et tåpelig stykke. Det er jo også Czardasfyrstinnen, men det gjør ingenting, for den er morsom. Scenografien var lang fra papp, handlingen var lagt til USA på femtitallet, det var et fruktbart grep. Det var farger og morsomme innfall, flotte kostymer! I det hele tatt, grip sjansen om du kan!

Til og med programmet var flott, også det laget av "lokale krefter". Tibe-T traff fint, synes jeg, med tegneseriestilen fra femtitallet. Jeg håper det er greit at jeg låner bildene her. Hallo, alle sammen, det er reklamebyrået Tibe-T som har laget dem.

 Yesterday I was at a operette here in Trondheim. It was the Czardas princess, and Randi Stene was the star. I loved it! The pictures is from Tibe-T

Blablabla og en boks /blablalba and a tin

Hva er det som driver sånne som meg, som synes det er så morsomt å skrive i vei om alt, og ingenting? For å være ærlig, så er det vel mer om alt, enn om ingenting, men jeg lurer likevel.  Jeg har ofte tenkt at det hadde vært kjekt å skrive en bok, men man må jo ha noe å melde. Noe å si. Og jeg tror ikke det er nok til ei hel bok der inne. Jeg er ikke dyp nok, utholdende nok osv. Jeg får holde meg til bloggen foreløbig. Tilbake til innledningen, jeg vet ikke helt jeg, det må rett og slett være gleden  over å skrive, uttrykke meg, over å dele noe med andre. Her er jo bloggen genial, i og med at jeg får respons. Jeg har vært forskånet for sure meldinger også, heldigvis. Det jeg egentlig tenkte å skrive om i dag, er hvor forferdelig tomt det er i huset. Mannen min er bortreist ei heil uke, og det bor ingen barn her lenger. Men det blir for privat. Derfor durer jeg i vei om mer overfladiske ting. Er det ikke fin boks jeg har kjøpt meg på Bruktbo! Og den fine puten.Jeg elsker sekstitallstreken, og fargene.
Scroll down for english text

Why do we do this? I mean writing posts about everything and nothing. Well, I am mostly writing about everything more than nothing, I think, but anyway, why? I have often thouht how fun it would have been to actually write a book, but you need to have something urgently to tell, I think. To fill an entire book. I do not think I am thoughtful enough to fill a whole book, it is better to keep on blogging. Back to the first question, why; I think it has to do with the pure pleasure of writing, of expressing myself, and sharing something with my fellow bloggers and other readers. I love the comments! What I really wanted to write about to day, is how terribly emty my house is; my husband is in USA for a whole week, and there are not any children living here any more. But no, that is too private. I will keep on writing about more shallow things; Look at the beautiful tin I bought at the junk shop! And the pillow.I love the sixties style, the colours

Kyrne på toppen av Monte Tezio- The cows at Monte Tezio

Da vi var i Italia i fjor sommer, gikk vi en del turer, også fjellturer. Problemet var at det var så varmt, så vi stod opp før sju og kjørte avsted for å gå på Monte Tezio. Turen var fin, og vi kom opp så tidlig at det ikke var varmere enn en gjennomsnitts norsk sommerdag. Vi traff faktisk en gjeng gamle gubber med hunder som var på trøffelsanking. I år greide vi å treffe den eneste dagen i hele sommer det regnet i Italia, det var godt gjort. Det var så surt på toppen at vi ikke orket å gå bort til det store jernkorset som står på kanten. Og så traff vi disse livsfarlige kyrne da, de var der i fjor også, så vi fant vel forsåvidt ut at de ikke var farlige. Men en liten kjepp hver var godt å ha, i tilfelle de viste seg å være mannevonde likevel. Men fine, det var de!

When we were in Italy, we went up to Monte Tezio (Umbria, not far from Asissi), we chose to walk there the only day it was raining in Italy this summer. We were not alone, a lot of possible aggresive and dangerous cows were there too. They were not interested in us, thou..

Og fargestifter til../colouring books

Jeg er av og til på Bruktbo, med denne bloggen på Sutterøleiret. Der kan man finne skatter av mange slag, for ikke så lenge siden fant jeg ei fargebok. Det var Jenny fra Forrådal som hadde hatt den, i 1950. Hun har farget flittig, men svakt. Var det for å spare fargene tro?  Jeg ser at hun hadde rødblåblyant, slik vi også hadde da vi gikk på skolen. Det var blått i ene enden, rødt i den andre. For å få ekstra fin rødfarge, for eksempel når man skulle tengne jåledame, var det lurt å putte blyanten inn i munnen og suge litt på den (jeg kjenner smaken i munnen når jeg tenker på det). Det ser jeg at Jenny også har gjort, bare se på de røde munnene! Og krokodilletennene! Ellers hadde nok ikke denne boka vært gangbar i dag nei. Bare se hvordan det lille svarte barnet er framstilt, splitter nakent, men uten å vite om det. Og nødrimene, hjelpe meg!

Scroll down under the pictures for english text

Do you want to colour together with the cat? Even thou the cat are colouring with its eyes closed, it will be better than you (which nonsense!)

You cannot be nervous, because the lion can be terribly angry ( and will feel it when you are afraid??)

A tigers leap can be very nice, and this one is doing it well (it is very well tamed)

The neck and the legs of the giraf is very long, and many think thet are beautiful)

There are many wild animals, but not so many as dagerous as the crocodile

I am now and then visiting a second hand shop called Bruktbo, with this blog. There you can find treasures of many kinds, almost for free. I found this colouring book there not long ago;Jenny, who was a little girl in 1950, was the owner and colourist. The colouring is very weak, may be it was because she wanted to use as little of her crayons as possible, in order to let the last for a long time? I can see that she has used a redbluepencil; we also had pencils like that at school, they were red in one end, and blue in the other, and if you put say the red end into your mouth, and sucked a little on it, the red became more intense, and would be perfect when you were drawing ladies with lipstickmouths.  I can see that Jenny used the same tecnique, becase the lips, and the teeth of the crocodile,  are all very, very red (and dagerous). Some of the picture could not have been presented in a book for children to day; I am especially thinking of the picture with the little black child, stark naked, but oblivious of the fact.