I Dypeskogen

Vi var så heldige å få tomt i et slags lotteri da vi var relativt unge. Det var kommunens selvbyggertjeneste som loddet ut selvbyggertomter, og vi fikk den nesten gratis. Vi trakk til og med en av de aller beste tomtene, med utsikt over  fjorden og store deler av byen. Her er det bare å ta på seg skoene og gå rett ut i marka. Vi flyttet hit like før jenta vår var to år. Et lite stykke oppe i skogen var det en liten skog i skogen som hun nok var litt redd, men som også var ganske dragende på henne. Den ble kalt Dypeskogen, etter en skog  i den fantastiske boka Morgentåkedalen. For dere som har barn, boka er så utrolig fin. Vår ble lest i filler. Her om dagen måtte jeg ta bilde av Dypeskogen da jeg kom forbi der. Den har kankje mistet noe av eventyret når vi ikke lenger ser den gjennom øynene til en fireåring, men det er fremdeles ikke en hvilken som helst skog.

We built our house when our daughter was two years old. It is just outside the woods, even if it is rather close to the city, only 10 minutes to drive. In the woods, ther was a wood in the woods my daugher called The deepest wood, after a book called Morgentåkedalen (The morning fog valley) see link above. I had to take a photo of it the other day, thinking back to those days. 

Jeg var egentlig på jakt etter traktkantareller den dagen jeg tok bildet. Det er rart med dem, de er ikke så enkle å få øye på, før man har lært det. Du må stille øynene dine inn på traktkantarellfrekvensen, så går det etter hvert.