Koppedilla

Ja, det høres jo litt bedre ut enn servisedilla, i alle fall. Jeg er på en måte utstoppelig der, selv om min kjære av og til forsiktig kommer på banen og sier "hvor skal du ha det hen, da"? Jeg skjønner ikke spørsmålet. Ha det hen? Her har vi to hus og en låve i tillegg. Loft har vi også. Og faktisk har vi serviser nesten over alt. Det blir mest kaffe og te, men også middagsserviser, eller deler av det.

Jeg lurer på om det er genetisk jeg? Kan man arve sånn? Tilbøyeligheten, altså? Da jeg var barn, fikk jeg stadig    små porselensting av morfar; det hang antakelig sammen med at jeg har fødselsdag på sommeren, og da var vi gjerne i Leirvika. Da gikk han på butikken og kjøpte et eller annet gullkanta til meg. Eller kanskje hadde han vært på auksjon. Mamma har også bedrevet slikt. Det var alltid forferdelig spennende å se hva hun kom hjem med fra auksjon. En gang kjøpte hun et veldig fint fat med liljekonvaller på, jeg ble så forgapt at jeg knapt fikk puste. Hun så nok det, og lovte meg at når jeg hadde giftet meg, skulle jeg få det. Og sannelig, det gjorde jeg. Nå står det på hedersplass inni montanaskapet.

 Men det største eventyret av alt, det var å gå og besøke Grete (gammeltante Margrete) på Lyngheim, og be henne ta fram alt det fine inni skjenken. Å, det var så uendelig mye vakkert der! Og Grete tok ut, og viste fram. Tenk det, at hun gjorde det for unger?Ja, for det var ikke bare meg, minst ei til av søstrene mine var like gale. Men kankje jeg også hadde vist fram hva det skulle være, hvis det hadde kommet barn til meg og pent spurt om å få se på servisene mine. Selvfølgelig ville jeg ha sagt ja. Alt dette forteller jeg, bare for å få vist fram de fine koppene jeg har stående på skjenken i huset vårt i Meråker. Er de ikke nydelige?
English text under the pictures

I have always been a collector, I think you know that now, almost a hoarder. My husband now and then tries to put some sense into my tiny little hen brain, but in vain: Where are you going to put it, he tries to ask. What a question? We have a house in town, and a house outside town, complete with a big, emty barn. No problems!

May be it is genetic? My grandfather used to buy me small items in china when I was a child, my mother used to go to auctions and buy gorgeous things, and my great aunt had a wonderful of collection of china; as a child me and my sisters used to go and ask her to show us her wonderful collection. Well, I tell you all this, because I want to show you my beautiful china cups and sausers from late nineteenth century. They sit on my  cabinet in our second home-