Ser du våren holder inntog i vårt vakre fedreland

Jeg er ikke ironisk. Jeg mimrer. Over en av de pinligste episodene i mitt liv. Ja, jeg syntes det da,  nå i ettertid er det bare komisk. Men det var altså slik at vi var på søndagskolefest på bedehuset. Det var vi hver palmesøndag. Og ofte skulle vi opptre med ett eller annet, lange forestillinger om Jesu liding i den stille veka, for eksempel. Men akkurat denne palmesøndagen skulle jeg lese dikt om våren som holder inntog i vårt fagre fedreland. Eller var det vakre. I alle fall, ute var det snøstorm. Alt var hvitt! Var det noen som så våren denne dagen? Ingen! Ja i alle fall ikke på bedehuset i Eidsvågen. Vi så knapt lyset. Det var så forferdelig, og så forferdelig pinlig. Jeg husker ennå følelsen av våtsnøen på kreppstrømpebuksa mi og hvor kaldt det var under lakkskoene. Jeg hadde sikkert matroskjolen på, den som var hvit med foldeskjørt og svart krage. Den som farfar hadde hjelpt mamma med å sy. Antakelig var jeg ni, ti eller kanskje elleve år. Det var i alle fall før ombyggingen vandaliserte bedehuset, for vi stod i den gamle delen, det er jeg helt sikker på. Og så ut gjennom den ruglete glassruta på elendigheta. Det satte seg fast i ei sart barnesjel. En minneverdig palmesøndag...

Jeg måtte tenke på denne dagen, da jeg våkna i dag og det så absolutt ikke var vår. Det var omtrent som den dagen i hine hårde dager. Jeg prøver å ta grep, og få skikk på meg selv, så jeg gikk en tur likevel. Og når sant skal sies, er det ikke kjekt med snø, men det kan være veldig vakkert. Dessverre hadde jeg ikke med kamerea, og det lå feil "film" i telefonen , men da ble det nesten som om jeg hadde vist dere fargebilder fra da, som hadde falmet på veien.

To day I woke up to a blizzard, well, almost anyway. And it remembered me about when I was a child, and we were at the sunday school,at Palm sunday, and our parents were there, and I was to read a poem starting somewhat like this; "Do you see spring coming to our beautiful country". Standing there, reading my poem, I was deaply ashamed, because of the blizzard outside. I did not see spring at all, only whiteness. I can still remember the feeling of wet snow on my nylon pants and patent shoes. I had my sailor shirt and blouse on, with a black collar, and must have been nine, ten or eleven years old. Not more.

To day it is also Palm sunday. I have decided to work out more, so I went for a walk. The same whiteness everywhere. Camera forgotten, my phone had to do the job, but unfortunately, the wrong film was in my hipstamatic. So now the pictures looks like they are from 1967 or something like that, being exposed to too much light. Here we go: