Tur til Tyskland

Siste dagene i november var vi på en utrolig flott tur til Berlin. Jeg liker tåketurisme, jeg. Fint å være på andre steder uten at sola skinner hele tiden og forgyller alt. Kanskje man mer ser det mer slik det er? Eller kanskje ikke? Berlin i adventstida er i alle fall ei reise verdt. Det er tredje gang jeg har vært i Berlin, og alle gangene har vært i like før jul.

Berlin har utrolig mye, gallerier, operaer, shopping av alle slag, loppemarkeder, og nå før jul er det julemarkeder på nesten hvert gatehjørne, og antakeligner det ikke mulig å få dårlig mat. Denne gangen reiste vi sammen med et annet par. Vi leide leilighet sammen, to store soverom, kjøkken, stue og bad. Genialt, utrolig billig, og dessuten sentralt; fire minutt til Alexanderplatz, ti minutt til Museuminsel. 

The last week in November we went to Berlin. I Like being a fog tourist,  like to see different places when not so shiny. This was the third time in Berlin, and every time has been this time of the year. I love to go around to the different christmas markets, and I like that they are so different. I bought a lot of mercury birds, beautifully painted. They are going to sit in my christmas tree in a couple of days. 

Berlin has it all, galleries, shops, theatres, opera, and oh fleamarkets! This time we were not there on a sundag, but next time I really want to visit the Flohmarkt  am Mauer. 

Tilbake, tror jeg

Har du lagt ned bloggen din, spurte hun. Lagt ned, nei! Langt ifra. Ja, men du blogger jo ikke. Se, det er noe annet. Å legge ned bloggen krever et aktivt valg. Å ikke blogge, ja det bare blir. Eller blir ikke. Ingenting aktivt der. Mer inaktivt, liksom. Ikke det at jeg har vært inaktiv.

Hva man kan finne på å putte inn i fritiden sin! Jeg som egentlig helst ligger og purker på sofaen, har knapt vært hjemme ei eineste helg siden i april. Vi har fartet hit og dit, til småbruket, til barnebarnet, til slekta, til utlandet. Jeg er heldig, en heldig person som har så mange å være glad i, som jeg kan bruke tid på å være sammen med, sofaen greier seg fint uten meg!

Og nå savner jeg bloggevennene mine! Hvordan går det med Anne-Lise, men Jorun og Liv og alle dere andre? Nå må jeg bare ta en titt inn.

No, I did not decide to stop blogging, I just did. Stopped. Could not find the time for it, I think. I have not been home for a week end since April. We have been at our small farm, or with family, or travelling abroad: to Italy, Lisboa, Iceland, Scotland and  Berlin. It takes some time, and give me a lot of pleasure!

I feel my english has become more rusty since last time, a cause in itself to start blogging again. And I miss you, my blogfriends!

Her er reiseminner fra Island. Jeg tror Skaperen kjørte på med alle effekter da Han laget Island, et fantastisk land. Vi leide bil og kjørte til Nord-Island. Anbefales på det varmeste!

Here are some pictures from Iceland. I think God had fun when He created this country, he used all the effects He had in his sleeve! Go there if you can, you will not regret it. And do not forget your bathing gear, a lot of hot pots to dip yourself in..

Rundetårn

Rundetårn i København; I disse sprialgangene har folk gått, og hester kjørt, siden Kristian IV sin tid. Jeg hører gjenlyd av hundreårene, ser for meg astrologene, vitenskapsmenn, andre,  på vei opp til observatoriet, og ned igjen, opp igjen.

Jeg tok disse bildene fordi  lys og skygge laget så fine kontraster, og så kom jeg til å tenke på to av mine favorittmalere: Wilhelm Hammerhøi og Ida Lorenzen. Begge fanger det levde livet i det forlatte rommet. Det gir dybder man kan bli svimmel av.

Rundetårn in Copenhagen: Since Christian IV's time, people have ascented, and descented Rundetårn (Round Tower). I can hear the ecco of their steps, and it make me think of two of the painters I love most, Wilhelm Hammerhøi and Ida Lorenzen. Both are (and was in Hammerhøi's case) able to capture the life in the ambandoned rooms of before.

Time present and time past

Are both perhaps present in time future

And time future contained in time past.

If all time is eternally present

All time is unredeemable"

From Burnt Norton, T.S. Eliot

Tyrkisk krim- kriminelt bra

English text under the photo

For noen år siden var jeg i Istanbul, en by det ikke er mulig å glemme. Det er heller ikke mulig å glemme bokhandleren i Istanbul, som jeg har skrevet om her. Jeg kjøpte en god del bøker da jeg var der, og etterhvert har jeg kommet nesten nederst i stabelen. Og hva fant jeg ikke der, nest nederst; Belshazassar's Daughter av Barbara Nadel. Og nå er jeg hekta, virkelig hekta. Er allerede på den femte boka, og heldigvis har hun skrevet 15 så langt! Det er nesten som å ha ei konfekteske framfor seg, med mange, mange sjokoladebiter, der alle er av ypperste klasse.

Hovedpersonen er kjederøykende, brandydrikkende (ja jeg vet, en klisje) etterhvert nibarnsfar (på ingen måte klisje) Cetin Ikmen, sønn av en tyrkisk far og ei albansk, synsk mor. Jo da, dette høres ille ut, men nei, jeg tror hun leker seg litt med klisjeene, for å vise oss det tyrkiske samfunnet Til nå har jeg lest om russiske immigranter, papirløse sådanne i Belshazzar's Daughter, albanske blodfeider, seksuell utnytting av unge gutter  og kurdere som blir kalt satandyrkere og holder sin religion skjult. Jeg har lært utrolig mye, samtidig som jeg har latt meg underholde på storslått vis, skikkelig Turkich Delight! Bøkene er dessverre ikke oversatt til norsk.

Some years ago I was in Istanbul, a town that is a complete world of its own, and unforgettable. I am not able to forget the english bookstore I found, where I went on a book buying spree. I have eaten myself down the stack of books I bought there, and near the bottom, I found a crime novel by Barbara Nadel: Belshazzar's Daughter. I got hooked immediately, and from then on, I have had a new commisarie Cetin Ikmen novel wating for me on my ipad all the time. When I start on a new one, I order the next. 

Barbara Nadel's hero is a gruffy, chainsmoking and brandydrinking commisarie (oh yes, you have heard it before), a father of nine children (not a cliche, no), his parents a turkish scholar and an albanian witch (not at all a cliche). What I love about her writing s is that she describe this wonderful town so vividly it is like I am visiting the town in person when reading her novels. I am now reading my fifth book, Harem. I cannont write more, I have to read! Turkish Delight!

Skaprotte

Du er ei skikkelig skaprotte du, sa pappa. Han sa det ikke når Midtisøstra og jeg hadde dokkestue inni skapet. Det var da vi bodde i Gjermundneshuset.  Nei, det var da jeg var på raid i skuffer og skap etter noe jeg kunne snoke til meg for å putte i munnen. Særlig søtt. Rosiner, korinter, dadler,fiken, kokesjokolade, havrenøtter, puffa ris, alt som var søtt. Jeg glemmer ikke den gangen da jeg skulle ha bursdag, mamma skulle bake kake, og rosinboksen var tom. Det var jeg som var synderen, ja. Eller det året da jeg smakte på småkakene, slik at det nesten var tomt da vi kom til jul, og vi egentlig skulle ha spist dem.

Men det var før det. Nå gjør jeg aldri sånt. Snoker aldri i skapene jeg nei. Å nei da. Nesten ikke i det hele tatt. Eller jo, kanskje litt? Akkurat nå i sted, for eksempel. Noen mandler, i kombinasjon med noen rosiner, det er jo godt. Så godt at jeg kanskje kan ta litt til? Ååå, skrøpelige menneske. Hadde jeg bare kunne latt være, da hadde jeg oppnådd den største lykka på jord; ikke komme til Panama, ikke bli rik, men å bli tynn! Bare tynne folk kan, og fortjener å være lykkelige, det har man da skjønt for lengst. Jeg får trøste meg med noen rosiner til, kanskje?

Tynne damer, her på toalettet på Statoilstasjonen i Folldal
Thin ladies, her on  wallpaper in the toilet at a lokal gas station

You are a cupboard rat, my father said. He did not say so to me and my sister when we were playing in our dollhouse in the cupboard, it was so big that we could sit there. Oh no, he said it when I was raiding the cupboard for something sweet for my tooth! I has a really, really sweet tooth, or several, I must say. We seldom had sweets when I was a child, but raisins, dried apricots, currant, figs, and almonds and other nuts. I was always hunting.

But that was before, when I was a child. I never do such things anymore, almost never, ever. Oh no, well, may be some times. Some minutes ago, I may have taken a few, or rather not so few, raisins. Raisins in combination with almonds is a very, very good snack. May be I shall take just a few more? Just a little mint? Oh, if I just could let be, then I would have become the most happy human beeing in the world, I could have been THIN! But yes, but no, but yes, but no....

Lesedilla og bloggefri

Jeg bare stoppet å blogge, jeg. Helt plutselig. Vet ikke helt hvorfor, jo, det gjør jeg jo, men det er ikke bare en årsak, det er flere. En er at jeg ikke har kunnet sitte foran skjermen så mye. Og så har jeg lest. Jeg har alltid vært en person for diller. Plustelig bare må jeg lese, eller jeg bare må hekle, eller strikke, eller vifte med tærne, eller et eller annet. I det siste har det vært lesing.

Det er ikke det at jeg ikke har lest før. Jeg leser alltid, har alltid ei eller flere bøker under lesing. Men nå leser jeg så mye mer! Hele tiden, jeg ser nesten ikke tv en gang. Hele kvelder går uten at tv-en er på i det hele tatt. Akkurat nå leser jeg Kate Atkinsons nyeste bok, Life after Life. Da jeg så at hun skulle komme ut med ny bok, kjente jeg det i magen, sånn barnslig åhvorjeggledermeg-kribling i magen. Jeg liker ALT hun skriver. Det føles som hun skriver for akkurat meg. Life after Life handler om Ursula, som får begynne på nytt igjen, gang etter gang, til livet til slutt blir riktig, hver gang hun har tatt dumme valg, får hun sjansen igjen til å gjøre et bedre valg.  Hele boka er et eneste stort tenk om! Kate Atkinson prøver ut alle mulighetene, hva om Ursula fant ballen med en gang, da ville ikke det forferdelige skje. Tenk om hun ikke tok det toget, tenk om hun heller studerte kontorfag, tenk om...

Slike tanker tenker man jo ofte. Jeg har aldri lest ei bok før hvor dette er selve temaet. Uvilkårlig må jeg tenke på eget liv, og på alle tilfeldighetene som gjør at , sorry brødre, det ble meg, for å sitere Jan Erik Vold. For ikke å snakke om tilfeldighetene som gjorde at jeg fikk det livet jeg har hatt, de barna jeg har og så videre. Hadde jeg ikke vært hjemme den lørdagen i juli i 1982....

Hvorom allting er, les Kate Atkinson!

Bildet er fra hjemmesiden til Kate Atkinson

I stopped blogging, I did not decide it, just did. Mainly because I have been suffering from head aces, daily, for a very long time. And also, because I have been reading a lot. This is not new, but the amount of it is rather new. Just now I am reading Kate Atkinson's new novel Life after Life. I love it, in fact I love everything she has written, from Behind the scenes at the Museum and up to this brand new novel. It feels like she is writing just  for me. When I learned about her new book, it made me so happy !

Life after Life is about Ursula, who get the chance to live againg and again, until she finally get it right. Or does she? I love Kate Atkinsons's books, all of them, it is like she is writing for me. What is Lise going to like this year, she may be asking herself. I get it, she wants to read about war history (don't be intimidated by this), she wants to read about strong women, family relations, Kate thinks, and great language and a clever plot will also make her happy! So she did, and I am happy happy happy!

Her books are human, I can not think of a better way to describe them, and rather weird too. Not too easy. In Life after Life she is trying out the what ifs of Ursula's life; what if she found Teddy's ball at once, then her life be quite different, what if she went to Germany, or on the contrary, married early. We all have a lot of what ifs, I think, all the small things, and bigger , that happened, and made my life. What if I had not been at home and answered the doorbell one satyrday in July in 1982....

Read Kate Atkinson!

Da John reiste til Amerika

English text under the picture

På starten av 1900-tallet var det mange som reiste til Amerika, for å prøve lykken sin der. Av oldefar på Brækken sine søsken, var det tre som drog: John, Ella og Kristian. Hva var det som drev dem? Eventyrlyst? Fattigdom? Brækken var slett ikke den minste av gårdene i bygda, men bare en kunne overta den. De andre måtte finne andre måter å gjøre sin lykke på.

Jeg husker veldig godt at onkel John og familien kom på besøk til Norge i 1963. Da var jeg bare fem år, men Amerikabesøk, det var stort! I forbindelse med at at han skulle komme til Norge, for første gang på seksti år, hadde han nok behov for å oppsummere. Det gjør han i et brev til sin bror Iver og søster Gjertrud:

"Historien er slik, hvis jeg husker ret, reiste  jeg fra Eidsøra i slutten på mai 60 år siden. Jeg var bare 17 eller 18 aar, og svert liten av vekst for alderen. Jeg hadde liten utdannelse, jeg måtte arbeide hardt og tjene penger for å betale billetten hertil. Jeg lånte penger av deg, Gjertrud, så jeg kunne komme til Amerika. Jeg måtte arbeide og tjene penger til at gå på college i 4 år. Å være fattig er ikke en skam, men meget uhendig. Jeg hadde ingen å henvende meg til for anvisning. Jeg måtte styre båten selv.Alt gikk godt, jeg fik en god kone, gode barn og saadant mere."

Se for dere gutten; her hadde han skrapet sammen penger og lånt av ei snill søster, for å dra, helt på lykke og fromme, til den andre siden av kloden, omtrent. Hva hadde han på seg den dagen? Sine beste klær, vil jeg gå ut fra. Kanskje han fikk hestskyss fra Brækken til Eidsøra, jeg vil tro det at noen vinket ham avsted? Dro han alene, eller sammen med andre fra bygda? Det vet jeg ikke noe om, men kanskje andre vet? Jeg har ikke greid å finne ham på noen passasjerlister, men han reiste nok på en passasjerbåt med mange andre norske håpefulle. Noen gikk det bra med, andre gikk til grunne. De greide seg ikke. John, han kjøpte seg en bank han! Likså godt. Det var et stykke fra kaia på Eidsøra, det.

As the 20th century started, many, many Norwegians went to Amerika . Why did they go? Many were poor, but a lot of them were also great adventurers, I think. From Brækken, were my grandfathers father grew up, three of his siblings went; John, Ella and Krisitan. Brækken was not the smallest farm in Eidsvåg, but they were many children, and only one could get the farm. I remember very well when uncle John and Selma, Thora and Caroll, June and Kay came to visit . I was five years then. Just before he went to Norway for the fist time in 60 years, I think John felt the need to summarize his life. This he did in a letter to his brother Iver (my fathers grandfather) and his sister Gjertrud, in Norwegian. I will try to translate:

"The history is like that, if I can remember it right, that I went from Eidsøra at the end of May 60 years ago. I was only 17 or 18 years, and very small for my age. I had very little education, I had to work hard and earn money for the ticket, and I also had to borrow money from you, Gjertrud, so I could go to Amerika. I had to work hard and earn money to go to college for 4 years. To be poor is not a shame, but very unconvinient. I was at my own, and had to stear the boat alone. Everything went well, I got a good wife, good children and everything good."

Try to imagine the boy; a real adventurer, in his best clothes, and not more money that he needed for his travel. Did he go alone? I do not know. May be somebody will know and tell me? I could not find him in any passanger list, do anybody know about the boat he went on? Many of those who went, did not manage to make a life for themselves over there. Many came back. But not John, he bought himself a bank. Nothing less!

Den som samler, finner

English text under the Norwegian

Det finnes forskjellige måter å kategorisere folk på, for eksempel kvinner og menn, tellekant i skapet-folk, eller stappere, de som liker oliven, og de som ikke gjør det. Tause og skravlete. Vi er forskjellige.

Det sies at kvinner og menn aldri kommer til å forstå hverandre. Det er jeg ikke så sikker på, men det jeg er sikker på, er at jeg aldri, aldri kommer til å forstå dem som har glede av å kaste det de har.

Ok, det er greit å rydde bort søppel, holde sin sti ren, og av og til sitt kjøkkengolv, men å ha glede av å kaste bare for å bli kvitt! Det kan jeg aldri begripe. Jeg samler jeg. På mye rart. Og mange ganger samler jeg på det andre har samlet på, jeg kjøper det andre ikke har kommet på å kaste i tide. Som for eksempel denne katalogen fra Hennes, som viser vårens nydelige kjoler fra femtitallet.

De er så vakre! Mønstrene, frisyrene, positurene. Fotografiene er også ganske interressante, se de med kunst i bakgrunnen, for eksempel. Et pa r av modellene har hansker på, til kort kjole! Kos deg, og vær glad at ikke alle kaster..

There are different ways to categorize people; men and women, old and young, those who tidy up with the help of lines and rulers, and those who just hide things under the carpet, you have silent people, and those who always chatter, some like olives, and others not. We are diffeent. I have heard said that men and women never can understand each other. I do not think that is true, they at least live on the same planet. What I am sure of, is that people like me, never can be able to understand those who actually like to throw away things they own.

Ok, you have to throw away rubbish, and throw away those elephants living under your sofa, but throwing only because they have a pleasure in it!! I cannot in any way understand it. I collect! In this way I can go treasurehunting in my own house. And look what I found! A catalog from Hennes, that later on became H&M. The catalog must be from the fifties, I think. Enjoy, and be happy that not all of us are throwawayers.

Er det Elsa Lystad, tro?

Bokhandleren i Istanbul

English text under the photo

Rent bortsett fra gledene det er ved å ha familie og gode venner, og gode opplevelser sammen med dem, er det få ting som gjør meg så lykkelig som å besøke en god bokhandel. Å få gå rundt, kikke, bla, snuse inn bokluft, det er så utrolig godt. Når jeg er ute og reiser, går jeg alltid inn på lokale bokhandler.

 Men maken til bokhandelen Galery Kayseri i Istanbul tror jeg ikke jeg har opplevd før! For to og et halvt år siden var jeg i Istanbul på en venninnetur, og like ved Den blå moske, i Sultanhamet, lå selveste bokparadiset. Det spesielle var at alle bøkene var på engelsk, og utvalget var helt vanvittig. De har alt om Istanbul, fagbøker, kunstbøker, romaner, krim. De har alt om Bysants som finnes skrevet, historie, kunsthistorie. Religiøse bøker, kristendom, islam, jødedom, og bøker om byens mangslungne historie i så måte, bøker om sufisme; hvorfor kjøpte jeg ikke bøker av sufismens mystikere?  Ja man kan angre, eller dra tilbake. Det jeg angrer aller mest på, var at jeg ikke kjøpte ei bok om Theodora, som så veldig interessant ut. Bøkene var påfallende dyre, jeg tror ikke Tyrkia akkurat kan ha momsfritak på bøker. Bøkene var dyrere enn her i Norge. Når man da vet at gjennomsnittsinntekten er mye lavere enn her, må det å være lesehest være en dyr hobby. I alle fall hvis man vil eie dem.

 Men angring er lite fruktbart. Jeg tok da med meg noen hjem. I går leste jeg ut den nest siste av dem, en krimbok. Å lese krim er en fint måte å bli kjent med et samfunn på, hvordan ting fungerer, eller ikke. Jeg liker derfor å lese krim fra forskjellige land. Barbara Nadel har skrevet til nå 15 bøker om den rufsete politimannen Cetin Ikmen, jeg har lest den første, Belshazzar`s daughter. Det var litt for mye av det meste i den, ikke minst ord, men jeg likte den likevel godt. Ikke minst er den god på å beskrive hvor uensartet Istanbul er.

Jeg kjøpte også James Goodwin`s the Janissary tree , om janitsjarene, faktisk. Utrolig morsom! Og detektiven er selveste sjefsevnukken ved hoffet. Her er det ikke mye Sherlockfakter, nei. Her om dagen dalte bok nr to ned i postkassa mi, The snake stone. Jeg gleder meg til å ta fatt på den også. Passer utmerket når man er syk.

Jeg kjøpte også med meg ei perle av ei bok, "Portrait of a Turkish family" . Det er en selvbiografi av Irfan Orga. Han ble født inn i en av de rikeste familiene i Tyrkia, men alt falt i grus da først faren måtte i krigen (1. verdenskrig), og de senere mistet alt de eide i brann. Nydelige barndomserindringer, går over i så vonde opplevelser at det ikke er til å forstå at man kan holde ut. Dette er historie, sett innenfra. Kommer du deg ikke til Galeri Kayseri, har man alltids Amazon.

Turisten

The bookshop in Istanbul

When travelling, I always visit at least one local bookshop. It usualy gives me great pleasure, but that is not enough to describe my visit to Galeri Kayseri Bookshop in Istanbul. Great joy and heavenly bliss , are more adeguate, I think. They have everything! I do not exaggerat; they do have everything related to Tyrkia, Istanbul, Byzants, history, religion, art, novels, all of it, all of it in english. Of course I regret some of the books I did not buy, but I brought home with me a considerable stack.

Yesterday I finished one of the last ones, a crime novel, Barbara Nadel´s first book of Cetin Ikmen, the turkish equivalent of Columbo. She had written 15 books about him, and she is called the Donna Leon of Istanbul. To read a crime novel from a country that are not so well known to you, can tell you a lot, of how things works, or not. I liked the book, but it was too much of everything, particularly words. In spite of this, I am sure I want to read more about this brandydrinking sleuth of Istanbul.

I have also read another crime, James Goodwin the Iannisary tree. Really interesting, and fun. The detective is an eunuch, do I have to say more. Read it, if you like historical crime novels.

I also brought home with me a real gem, Irfan Orga´s "Portrait of a Turkish Family! Orga was born into a rich family. His world shattered to pieces when the world war I broke out, his father disappeared in the war, and they lost everything in a fire. As his family is ruined, Tyrkia is transformed. His prewar childhood memories are beautifully described, and the familys struggle to survive is a captivating read. If you cannot go to Istandbul, you always have Amazon..

Lørdag morgen, nylig oppstanden

English text at under the norwegian.

Huset vårt i Meråker er et drømmested. Ikke at det er stedet alle drømmer om, til det er det alt for mye som skal, bør og til og med må gjøres. Og det som er gjort, er kanskje så som så, eller ikke er helt ferdig. Men vi drømmer om ting som skal gjøres der. Når kjøkkenet er ferdig, skal trappehuset/utbygget isoleres, slik at vi ikke må gjennom flere klimasoner, og skli rundt som Bambi i gangen, når vi skal på do en tur.

Det er et sted for gode drømmer også! Jeg husker ikke helt hvorfor vi tok et av de minste rommene til vårt eget, husbonden og jeg. Når jeg først har fått varmen, er det ikke et bedre rom å drømme i, og våkne til. Vi har ikke gjort noe særlig med det, skal nok fjerne den ene gule veggen, men farga på de andre veggene er kjempefine,synes jeg. Står utmerket til bildet av St. Andreas eller hvem det nå er. Senga har svoger A laget til oss, etter modell fra ei seng fra garden heime. Og farmor har laga sengeteppet.

Our second home, in Meråker, is a place for dreams. I do not think it is a place people are dreaming about, as in I want a place like that of my own, too much work is waiting to be done there. The things we have done, are not always done in the best manner, and everything is not finished yet, as for example the kitchen.  Still, we are dreaming about new projects. My ultimate dream is to build a glass house outside our kitchen, a breakfast room. Before we do that, we will isolate the exctension where the stairs are. The rest of the house is built as a timbered house, the extension has a simple plank wall, it is as cold as outdoors there, and if you drag snow in under your shoes, it will not melt before spring.

Our house is a good house to be dreaming in too, particularly our bedroom. I cannot remember why we chose one of the smallest rooms as master bedroom, but so we did, and now I do not want another one. We have done nothing there, exept placing our bed there. It is made by our brother- in- law, and my grandmother has made the bed spread. The walls will keep their blue colour, but the floor will get a read coat soon. A colour called english red.

Sengetøy fra Cath Kidston/bed linen from Kath Kidston

Varmeflasken er julegave forrige jul fra vår svigerinne. God bruk av oppbrukte Mariusgensere.
Arevet dobbelt  ullteppe. Det kan ble kaldt i Meråker! Reused sweather covers the hot water
bottle. Ann Cleeves a good read for lazy weekend mornings.

For en tålmodighet farmor må ha hatt, enn å hekle dobbelt sengeteppe!
What a patience from my grandmother, to crochet this big bed spread

Brudesalong hos Gunda på Bruktbo

Fredagene har jeg fridag, i alle fall i prinsippet. Jeg prøver å gjøre minst mulig nyttig disse dagene, siden de er innvilget meg fra helsevesenet. Jeg nærmest plikter å drive dank. Dank og dank, jeg er en handlekraftig person, i tillegg til å være kraftig, så dagen brukes ofte til handel. Yndlingsmålet mitt er Bruktbo på Stjørdal.
Der selger de søppel, så jeg trenger ikke en gang ha dårlig samvittighet for at jeg handler.
Eller søppel! Jeg retter; de selger det folk har kastet, men som IKKE er søppel. På fredag var det en nærmest komplett brudesalong i et hjørne . Nå er jeg gift og vel så det, så jeg kjøpte ikke kjole jeg. Men gamle gardinkuler ble det, og finfine russiske treboller. Og sånn juletrefot som farmor hadde, med kristtorn. En skatt for et par hundrelapper.

Fridays are days off for me. I am trying to indulge myself, the day are given me by the health authorities to relax. I am never relaxing better than when shopping . Shopping too much, can be bad, but when shopping thrown away items, nothing can be bad about it. My favorite hunting ground is Bruktbo( I will give a link when back to my pc), and yesterday Gunda had a complete bridal saloon in a corner . Thrown away bridal gowns. I dus not buy any of these, but was lucky to fins wooden balls for hanging up curtains. Help me, what do you call it in english.

Fyrer med ved

English text under the Norwegian

Det er noen som påstår at lykke ikke kan bli kjøpt for penger. Jeg har alltid før tenkt at da har de aldri kjøpt seg røde sko. Det gir lykke, og ikke kortvarig heller.Nå vet jeg om minst en ting til jeg; å fyre med ved!

 I fjor vinter fikk vi endelig satt inn en skikkelig vedovn. Før hadde vi bare en bitteliten antikvarisk Jøtul uten steiner i, den gav liten varme og var bare et skikkelig bal å ha der. Nå kjøpte vi en Dovre Cinderella (og nei, jeg får ikke et øre fra Dovre for å skrive dette altså) , en fin peisovn med klebersteinssider.  Det var forrige iskalde vinter som fikk oss til å tenke at nå må vi virkelig gjøre noe med vedovnen, men det er nå ikke alltid at vi rir den dagen vi saler opp, det tar jo sin tid å sale, og så er det å få tak i hest... Det tok sin tid, men når kulda satte inn, hadde vi den klar, sammen med førsteklasses tørr fjellbjørkved fra Østerdalen.

 Å, salige stund uten like, når jeg kommer hjem fra jobb, fyrer opp, og sitter og glor en halv times tid, for å være sikker på at det har tatt fyr, og sikker på at jeg har lagt stresset fra meg. Eller nesten like salig stund, når mannen min mot normalt har kommet hjem før meg, og tar i mot meg med oppfyrt ovn og middagen snart ferdig. Hverdagslykke er ikke å forakte. Ikke røde sko heller...

Og helgelykke; vi har fått satt inn en skikkelig vedfyrt komfyr i huset vårt i Meråker. Det er noe helt annet å ha vedovn der, enn viftovnen som står og bråker og gjør oss sure.Ved gir lykke! Jeg er  ikke alene om å synes det, det er nok ikke tilfeldig at boka Hel ved har toppet alle salgsstatistikker. Jeg har ikke kjøpt den, og ikke fått den, men snart havner det nok i en bokstabel her i huset, tenker jeg. Jeg kom forresten til å tenke på en morsom opplevelse fra Italia, fra dagen etter at jeg slapp ut fra sykehuset. Da kjørte vi god gammeldags biltur, slik gammelt folk gjør. Oppi fjellene, enten i Liguria eller i Piemonte, gikk vi inn på en kafe/restaurant for å kjøpe oss kaffe på formiddagen. Der stod det av alle ting en Jøtulovn og tronte, midt på golvet, den med den fine teksten:

Eg grev ned min eld
sent om kveld
naar dagen er slut
Gud gje min eld
aldrig slokna ut

 Jeg spurte damen bak bardisken om hun visste hva det betydde, hvilket hun ikke gjorde. Så jeg oversatte for henne, og hun skrev ivrig ned. I neste lille by var det en egen Jøtulforhandler. Vedfyring er fint i Italia også. Og ovnen finnes fremdeles i Jøtuls sortiment.

I often have heard that you cannot buy happiness for money. I have always thought that those who say that, have never bought red shoes! They can give you great joy, at least, and now I have discovered that a woodburning stove also can give happiness, at least to me. We have had some rather cold winters lately, and the winter before last, we started to think about doing something about our heating. Our house is 25 years old, and not as effective when it comes to heating as new houses. What we needed was a good stove. And now at last we have it, a new Dovre Cinderella, nice and effective. And we have had good use of it, the winter has been a really cold one, from December on. To day the temperature is -15.5. That is cold. But who cares, when a good stove is there, burning!

This summer, we were in Italy, and in the mountains, in a bar, we found a Norwegian Jøtul stove, with the poem over on it. In translation to english it woudl be something like this:
I cover the fire (with ash)
late in the evening
when the day is through
God help
that my fire never will die

Historically, you would not have matches in your house. You would cover the embers in the ashes, and next morning, you would very, very carefully uncover them, and blow life into your warming fire

Leseglede og leseforstoppelse

English text under

Siden jeg var barn, og greide å lære å lese Donald helt alene, har jeg vært mer eller mindre besatt av lesing.  Vi hadde ikke så mye å lese i, økonomien var knapp, men andaktsboka "I lysets rike" ble lest til den ble myk i bladene, nesten som lommetørklær.Det var muligens da jeg var enda litt eldre at besettelsen virkelig satte seg fast; jeg greide ikke å legge fra meg bøker. Kvelden ble for kort,og mange ganger tok jeg natta til hjelp. Jeg husker en gang jeg hadde lest til klokka var fem om morgenen. Mange ganger kom pappa opp på rommet mitt og truet med å skru ut sikringene, han  var nok klar over lasten. Fra 10-årsaldren satte kunnskapshungeren inn, og det skulle ikke være for enkelt. Biblioteket hadde mye rart, og det leste jeg: Snorres Heimskringla, fra perm til perm, Illiaden og Odysseen, Tusen og en natt! Å for noen eventyr, og så Biggles og Hardyguttene som pappa hadde hatt, rått og røte. Så var det Sigrid Undset og Tarjei Vesaas, der sistnevnte la seg på ryggmargen og forble der. Verden ble på en måte ikke det samme etter møtet med Vesaas. Den ble mer alvorlig, tror jeg.

Nei da, jeg skal ikke fortelle om alle bøkene jeg har lest, det ville være helt umulig. Det var mer å få frem at jeg alltid har lest, og har hatt stor glede av det. Jeg er så glad i følelsen av å glemme meg selv i ei bok, glemme alt rundt, og bare være i den. Jeg har vært så glad i den følelsen, at jeg alltid har sikret meg at jeg har noe å lese i når jeg er ferdig med den boka jeg holder på med nå, jeg har hatt flere bøker liggende klar. Det har fungert så bra, jeg har spist meg jevnt og trutt gjennom bunkene, helt til nå. Nå har jeg hatt forstoppelse, jeg har brukt flere måneder på å komme meg gjennom Hillary Mantel's "Bring up the Bodies". Det er hennes andre bok om Tudorene. Den første boka, Wolf Hall, slukte jeg. Thomas Cromvell er hovedpersonen, de historiske hendelsene blir sett ut fra hans ståsted. Utrolig spennende,interessant og i det hele tatt. Men den ble litt tung. Endelig er jeg ferdig, og det føltes faktisk litt befriende. I ren og skjær glede over å være ferdig, leste jeg Fred Vargas "An Uncertain Place" i full fart i løpet av helga. Hun anbefales. Krim, men litt humor, gode personskildringer, og gjerne noe bisarre tema.

Hva leser du? Er du en lesehest, liker du å bli oppslukt av bøker? Har du noen å anbefale?



I have always been a readre, since I started reading as a six year old child,  a year before I started at school. I started with Disney's Donald Duck, and but it did not take long before I opted for a little bit more heavy stuff: Like The Illiad and The Odyssey. And Snorri Sturlasons history book about the norse kings from 13th century.Later the norwegian authors Tarjei Vesaas and Sigrid Undset.  I ate it all, like a kind of worm. Stack after stack of books, I was besotted. I could not put down a book, and often as a child I went to school after only two or three hours of sleep. I loved to be lost in the world of the books. I still love to read, but now something unpreceded has happened; I have been reading the same book for months! It is Hillary Mantel's "Bring up the Bodies". I really liked the book, but I could not read it all in one sitting. I do not know why. It was great to finish it. I red my next book during the weekend; Fred Vargas' "An Uncertain Place"

What do you read? Do you read your books in one sitting, or do you use months? Do you have recommodations?