Svartsyn på en skuddårsdag

Jeg bedriver jo knausing av mitt liv; uten sammenligning forøvrig, skriver jeg om min kamp. For å få tatt oppvasken, for eksempel. Ja jeg det er ingen konkurranse om hvem som skal ta den, akkurat, jeg er helt alene her. Jeg kjemper mot meg selv, skal jeg fortsette å sitte i sofaen, eller skal jeg rydde. Det var jeg som vant, denne gangen også.  Jeg sitter her altså helt alene, og må innrømme at jeg trenger litt tid på å venne meg til at det er tomt. Hooooo, er det noen der? Nei, helt tomt. Husbonden er borte hele uka, jeg liker det veldig mye bedre når han er her. Jeg blir nesten litt svartsynt. Selvmedlidende. Det er det ingen grunn til, selvfølgelig. Tenk på Laika, som ble sendt ut i verdensrommet for å dø, for eksempel. Helt alene. Det var mye verre . (Mitt liv som hund)  På en av mine turer her en dag fant jeg en passende stolpe (se nedenfor den engelske teksten)

I am  writing my life, not very interesting for anyone exept  myself, but I like knitting together texts from the treads from my life. To day I am totally inert. I can not get used to be alone in the house. My son left on monday, and I will not see him again before easter, and my husband went to Austria the same day, and will be back on friday. I am trying hard to look at the bright side of life , but are better at feeling sorry for my self.  But it could be worse, imagine Laika, the dog that was sent to outher space, to die!(My life as a dog)

The text says black sighted, the opposite of "Always Look at the Bright Side of Life"

Men dette kan jeg jo ikke være ved, egentlig. Jeg er jo ikke svartsynt.Tvert i mot. Og i dag er det skuddårsdagen. Hadde det ikke vært for skuddårsdag, hadde jeg vel aldri blitt gift. Skuddårsdagen i 1984 fant jeg ut at jeg måtte fri til han som senere ble mannen min. Dagen etter kom han hjem med diverse par gummihansker! Har dere hørt på maken, kjerring ville han ha, men gifte seg, det ville han ikke. Det ble et langt lerret å bleke; hver kveld fridde jeg, og han gav seg ikke før vi kom til pinseaften. Men så ble vi gift begge to. Noen roser passer vel godt, for å veie opp for svartsynet!

Well, I am not quite like that, I am not black-sighted, not all the time. To day is the leap day (I hope that is the right word in english for 29th of February), and I have to think back to the year of 1984 and the leap day  that year. I proposed to him, and he tured my generous offer of marrying me down. But I did not give up, every night, when we went to bed, I proposed again. And on whit sunday, he just gave in. OK, he said, and as far as I know, he has no regrets. To balance the Black- sighted photo, have some bright roses! I have got them from my husband...

Viewmaster!

Hos farmor var det noen skatter, først platespilleren med LappLisa der hun sang og sang Barnatro, barnatro, til himmelen du er en gyllen bro, med hakk og sprak og det hele. Og så var det viewmasteren. Det lukta litt gresk kaffe av de må hjula med eventyrlige bilder. Gresk kaffe ja! Jeg tuller ikke. Litt gammelt papir har litt samme lukta som gresk kaffe, et olfaktorisk sammentreff. Noen av duftmolekylene er felles, antakelig. Ikke vet jeg. Men i alle fall, der satt jeg, og fikk ta frem dette amerikanske eventyret, og drømmen meg inn i en tredeverden uten sidestykke i norsk natur. Det var nemlig ikke norsk natur, det var amerikansk. Store trær, så store at det gikk an å kjøre en buss gjennom hull i dem, tror jeg. Kanskje. De var i alle fall store. Niagara falls. Som for ettertiden alltid får meg til å tenke på vår gamle Miele oppvaskmaskin, den vi arvet etter svigerforeldrene mine. Hver gang vi satte den på, var det unntakstilstand i heimen, som om vi hadde Niagarafossens mektige vannfall midt inne i stua vår. Alt måtte vente, all samtale forstummet. Nå tror jeg at jeg er på viddene igjen. Viewmaster ja, det er jo ikke så mye å skrive om det. Annet enn at jeg er så gammel at det var eventyrlig å få se på noe så fint. Det aller fineste var forresten bilde av fødselskirken i Bethlehem. Med alle de fine, gyldne lampene som hang etterhverandre. Nå skal jeg gå på jakt på nettet og se om jeg finner noen bilder som ligner...

There were some treasures at my grandma's (she is still alive, by the way, she reached a hundred years last november, and is now in an old peoples home) She had her grammophone, with a few records, and then she had her viewmaster. The paper around the reels had a faint smell of greek coffee. I am not kidding, old paper and greek coffee have send away some similar whiffs that reach my nose, an olfactorical coincidence. Well, anyway, I loved to put the reels into the viewmaster, and then come to a quite different world, mostly american. Niagara falls. Big, big trees, so big you could drive a bus throug a hole in the middle. But the most beautiful of all were the reel with pictures from the Nativity Church in Bethlehem. With all the beautiful, golden lamps in the Crypt..

Foto Richard Eriksen

I skuffa i huset i skogen

Der er det mye rart. Jeg er en slags blanding av en tingleter og en samler. Men en skikkelig samler er jeg jo ikke. En samler skal for eksempel ha alle hyrdefigurene som Meissen har laget. Det kunne ikke ha interessert meg mindre. Jeg vil heller mye av alt som ser morsomt ut. Eller er fint. Eller begge deler. Her er morsomme kort jeg fant i skuffa. De er ikke særlig gamle, men er kopier av gamle kort. Avhengig av hvordan de legges kan man fortelle helt forskjellige historier.


 I am something between a hoarder and a collector. To day I have done some tidying in one of my drawers in my second home, my house in the woods. A lot to be found there; for examle these old cards that tells different stories acording to the way they are laid out.

Bursdag

Ja nå er vi ikke tenåringsforeldre mer. Vi har feiret 20-årsdag i Meråker i dag, og avslutter med halv bløtkake siden vi er bare tre. ( og jeg prøver meg på å blogge fra mobilen)

We do not have children any more; our youngest is twenty years to day. After dinner a cream cake my husband made for him. Well, only half og a cake, since we are only tree...

Ryggen en tråd som rumpa henger i

Det hette det før i tiden, i forrige årtusen, da jeg var barn. Jeg tror det betydde at pøh, vondt i ryggen, det er ikke noe å bry seg om. Men det var da man stod i potetåkeren og tok opp nypotet, eller i jordbæråkeren og plukka jordbær. Da kunne man bli ganske stiv og trasig. Men dag ut og dag inn ved et skriverbord, det er ikke det samme. Da er ikke ryggen bare en tråd nei! Nå har ryggen min slått seg relativt vrang. Heldigvis passer det sammen med at jeg allerede har bedt meg fri, så det blir vel ikke så mange dager borte fra jobben. Jeg greier nesten ikke sitte, bare stå eller ligge, så skrive blogginnlegg, det kan jeg bare ikke. Jeg hiver ned noen ord i full fart her, så får vi se om det blir mer i neste uke.  Ellers har jeg lekt meg med Hipstamatic-appen på telefonen min, og uglekoppen min.

I have trouble with my back, I can only lie down, stand or walk. It is not easy for me to write posts either, so now I have scrambled together some words, they will have to do until I get better, and some photos. I am playing with Hipstamatic, and a hidden animal in a cup of cappucino.

You will find the cup at Imm Living

Søndagstur i snøvær

Sola skein, ei stakket stund, og i bakgrunnen hørte jeg stemmen til Yngve; Du he ein råten kroppp, og sjølv om du ikkje vil, så må du røra deg, eller så blir du berre enno meir råten. Ok da, jeg kan vel ikke vente helt til våren heller, tenkte jeg. Og så ut, der var snøbyga enda tettere enn før. Men til slutt var det såpass at jeg kunne gå ut. Det var faktisk veldig fint fotovær, og jeg fikk gått såpass at jeg ble anpusten, så kanskje er jeg litt mindre råten i dag.

The snow came again, and again to day. But in between, I went out for a walk. And got some nice photos. My fingers got so cold at last, I could not bend them any more. 

Butterflies In The Meadows

Nadine asked me to participate in a drawing challenge with the theme BUTTERFLIES. I am not an artist, I cannot draw at all, but said yes anyway. I can at least show you some photos.

 I can tell you, there ar no butterflies around here, at the moment. The snow is lying a  heavy blanket over everything. The neighbours houses are sinking deeper and deeper down into the snow. No, there are no butterflies around, not even in hiding. They are caterpillars now, waiting for their metamorphosis, to become butterflies for a very, very short time. They are ugly, hairy insects, despised by everyone. Only in our memory, and imagination, are they butterflies now.

In my memory I can see them, flying around in our own  meadow. Brown, yellow, red, a little of blue, all very beautiful. There are myriads of them, stopping at a daisy here, a bluebell there. Now and then resting on a stone. Even the landscape are waiting for its metamorphosis  now. It is barren, cold, wet, grey, hard. In the summer, it will fold out its wings, and get back its lush again, its intense beauty For a short time, like the butterflies.

We do not cut down the grass before the daisies are finished, and I think the butterflies love it. See link to Tiny Woolf and the other participants here

Jeg har sagt ja til å delta i en tegneutfordring, og det er egentlig ganske sprekt, synes jeg selv, siden jeg ikke kan tegne. Men det er artig å ha et tema. Se like ovenfor, lenke til Tiny Woolf.

Det er ingen sommerfugler her nå. Ikke i det hele tatt. Snøen laver ned og nabohusene ser ut til å synke dypere og dypere ned i snøen. Nei, det er ingen sommerfugler her, de gjemmer seg ikke en gang, de er ikke. Nå er de bare ekle larver som venter på våren, på sin metamorfose, på å bli sommerfugler for ei  kort stund. Bare i minnet og fantasien vår er det sommerfugler nå.

I minnet kan jeg se dem flyge omkring i sommerenga vår. De stopper på en prestekrage her, ei blåklokke der. En liten stund sitter de på en stein. Også landskapet venter på sin metamorfose nå. Nå er det kaldt, hardt, grått, kaldt.Til sommeren folder det ut sine vinger for en liten stund.

Kaviar en torsdagskveld/ Caviar on a Thursday

Jeg har faktisk gjort det! En  gang i mitt liv har jeg spist meg mett på russisk kaviar.  Det var rundt jernteppets fall at vår gode venn, spesialisten på lese- og skrivevansker, fikk i gang et samarbeid med et universitet i en av de baltiske statene. Jeg greier ikke nå å huske helt hvilke av dem det var.  Kaunas, snakket han om. Da var det kanskje Latvia? I alle fall, da han kom hjem igjen, hadde han med seg flere store glass med ekte russisk kaviar,  som han delte rundhåndet med oss  på en helt vanlig torsdagskveld. Den ble jo ikke vanlig etterpå, selvfølgelig. Etterpå ble det den torsdagen i vårt liv da vi spiste oss mett på russisk kaviar. Og det er, eller var, fantastisk godt! Jeg kunne godt ha levd på russisk kaviar og champagne, jeg. I alle fall en ukes tid.

Året etter var han også der, da hadde det allerede blitt så mye dyrere at han ikke hadde råd til å kjøpe mer enn et glass, det delte han også med oss. Jeg synes lokkene var så så fine at jeg har spart på dem. Og i fjor fikk jeg dem rammet inn. Nå henger de på kjøkkenet vårt. En artig detalj er at historien har avtegnet seg på lokkene. Kan du se det? Hva er forskjellig?

I have done it! Eaten so much russian caviar that I could not get down a single fish egg more. It was in those days when the iron curtain fell. Our good friend, the professor in reading- and writhing problems, had some work together with a university in Latvia, I think. Everything were cheap with norwegian money, also the caviar. He came home with a lot of glasses with beluga, which he kindly shared with us, on a quite ordinary thursday. I can tell you, it was not ordinary after. I loved it! I could very well have lived on a diet of beluga and champagne, aat least for a week. Ever after, that will be the thursday when we ate beluga till there were no place for more.

 He also brought back some caviar the year after, but it had become so expencive already that he bought only one glass.  I liked the the lids so much, I got two of them framed.


One is from USSR, the other from Russia...

Here you can get a glimpse of me as well, not a very good photo..

Sic Transit Gloria Mundi

Det betyr noe slikt som "slik forgår verdens herlighet", og brukes i vårt hus når noe går i stykker.Vi kunne ha sagt på nynorsk "shit happens", men sic transit gloria mundi dekker så mye mer, tenker jeg.  For hva er ei lita glasskål mot de evige verdier, for eksempel. Vanligvis ganske mye. Jeg blir lei meg, jeg, når noe går i stykker, selv om det bare er ting.

 Jeg brukte å putte i dattera mi latinske setninger jeg hadde lært i Asterix, som Aurea mediocritas og slikt. Jeg lærte henne også å si ovennevnte; Sic transit gloria mundi. Hun fikk god bruk for det da hun som seksåring kom i skade for å knuse et lite, svart fat, med hvite prikker på som jeg hadde kjøpt på en bruktbutikk i Vaskerielven  i Bergen. Det var mens vi fremdeles hadde venner i der. Ja det er ikke det at vi har blitt uvenner med dem, de har flyttet. Tilbake til sporet. Når jeg skriver er det av og til som en hund som vimser seg langt avgårde fra stien. Altså, selveste yndlingsdattera mi (jeg har bare ei, i tilfelle noen reagerer på det), knuste dette fatet. Før jeg fikk sagt noe som helst, så hun på meg med breddfulle gråtende-barn-øyne, og sa; Sic transit gloria mundi, mamma. Den replikken var verd et helt servise.

Men hvorfor jeg skriver om akkurat dette i dag? Jo, i går hørte jeg et brak fra kjøkkenet, og diverse ord som jeg for anstendighetens skyld ikke skal gjengi her. De var ikke på latin. Hva er det, spurte jeg forsiktig. ÅÅÅ, det var sukkerskåla! Husbonden hadde fått den i gave hos søstra si på 13-årsdagen, kjøpt på Fåvang samvirkelag. Han ble ikke så veldig glad for den  da han fikk den. Men etterhvert ble den til noe av det kjæreste han eide. Da jeg kom inn i hans liv, ville jeg ha skåla ut. Jeg syntes den var stygg, men også jeg forandret mening. Den har derfor vært vår felles sukkerskål i tredve år snart. Og i går gikk den i stykker. Den er i grunnen uerstattelig, jeg lager derfor et lite minnesmerke over den her. Se selv, er den ikke vakker! English version after the pictures

Sic transit gloria mundi means something like ; the glory of the world will not last. (please help me with the right translation). We use the term in our family when something break. We could have said "shit happens" which is what most people say nowadays, but  sic transit... cover so much more, I think. What is a small glass bowl for sugar, against the eternal values , for example. A lot, to be honest, I am grieving over small things that go asunder...

I used to put into my daughter latin words and phrases I had learnt from reading Asterix. I had bought a nice little vintage plate, black with white polka dots, and my daughter happened (unhappened? is this an english word? should be...) to drop it to the floor, and it broke, of course. Before I had time to say anything at all, she looked at me with the saddest eyes you can imagine, and uttered; Sic Transit Gloria Mundi, mom. And oh, I forgot to tell, she was six at the time. But why do I write about this to day? Yesterday I heard a crash from the kitchen, followed by some words that were not latin at all. And then, from my husband: Oh, my sugar bowl!!! It is broken. He got it as a present from his sister, on his 13th birthday.He did not like it at all at first, but slowly it became one of his most precious possessions . When I came into my husbands life, I thought it was ugly. May be it was, but for almost 30 years, it has been over beloved sugar bowl. And now it is gone. Sob sob.

Jeg elsker sofaen min II

Jeg skjønner jeg har tabbet meg ut. Man skal ikke drive tredjegrads ordgyteri om sofan sin, uten å vise et eneste bilde av den. Jeg har fått klager. Det er ikke så enkelt å ta bilde om ettermiddagen når det er mørkt, og sofaen er grønn og alle bilder blir feil. Jeg har prøvd i dag igjen, når det var dagslys. Da gikk det litt bedre. Interiørbilder er ikke helt min styrke, tror jeg. Og når rommet er så lite at det er umulig å få tatt oversiktsbilde, er det heller ikke helt enkelt. Men her er altså sofaene, der jeg for min del tilbringer omtrent 20% av mitt liv .

It is not the right thing to do, I have heard, to write a lot of nonsense about my sofa, without showing it. But it is not so easy either, to take good photos in this time of the year. The days are still short, and the light sparse. To day I managed to take some photos, it is not easy, because the room is so small...

Carmina Burana i Trondheim

O salige stund uten like! Ad nærmest ufine metoder fikk jeg skaffet to billetter på niende rad i Olavshallen i går kveld. Fortvilelsen var stor da jeg oppdaget at jeg hadde blingsa på en måned, hadde innbilt meg at konserten skulle være i april, av alle ting. Men som sagt, jeg greide å få tak i billetter.. Ikke akkurat ran på høylys dag, men ikke langt i fra heller. Det var verdt det. Her er et klipp fra generalprøven

Åpningssatsen til Carmina Burana er kanskje en av de mest kjente i det hele tatt, brukt og misbrukt i allskens videoer og reklameinnslag. Den er virkelig fantastisk flott, den slår mot deg så det nærmest blir tarmslyng av det. Vi var så heldige at vi fikk den to ganger, siden det var opptak, og en forstyrrende lyd gjorde at alt måtte tas forfra igjen. O Fortuna, for en bonus. Trondheim er velsignet med et rikt musikkliv, ikke minst er kormiljøet i verdensklasse, og TSO vokalensemble, Ad Libitum, Nidarosdomens jentekor, og Nidarosdomens Oratoriekor fikk det til!  Solistene gjorde sitt til at dette ble uforglemmelig, men Michael Weinius sin pjuskete svane er vel nesten den mest uforglemmelige prestasjonen. Svanens død i en annen framføring enn hva man er vant til fra balletten, i alle fall (og mye morsommere)

Og orkesteret, TSO, blir bare bedre og bedre for hver gang jeg hører det. Den energien Krzysztof Urbanski løser ut hos orkesteret er nærmest eksplosiv!
Dette er moro! Ikke minst er teksten det, her er dikt om elskov og fyllefanter, skjønne damer og fortapte munker. Og døende svaner. Nå er det ikke mer! Benytt anledningen om det blir en neste gang

Jeg elsker sofaen min!

Ja, det gjør jeg!  Den passer for gammelt folk, selv om vi var ganske unge da vi kjøpte den, har hatt den i 15 år minst. Den er litt høy, slik at vi ikke trenger heisekran for å komme oss opp av den, eller må få sendt ut letemannskaper for å finne oss mellom dynene. Det er, eller var, en skikkelig fin dansk sofa. Og så er de grønne. Ja, jeg glemte å si at det er to. De er like. Den ene er min, den andre husbondens. Her sitter vi med føttene opp og vendt mot fjernsynet, enten det står på eller ikke, men det gjør det for det meste. Dessverre. Jeg har blitt veldig flink på multitasking. Jeg sitter i sofaen, diller på data, ser tv, og hekler litt, mens jeg kanskje kikker litt i et blad. Det er den beste avslapningen jeg vet. Dessverre blir  litt for ofte, og litt for lenge. I dag jobbet jeg til klokka var ca 20, så jeg synes jeg har god unnskyldning for ikke å gjøre noe mer fornuftig i hele dag. Dette er hva jeg kaller ordgyteri. Egentlig hadde jeg mest lyst til å vise bildene jeg tok i byen i dag, altså Trondheim. Jeg var hos legen for å få litt vårstemning; et skudd bjørk og et skudd gress. På veien dit kom jeg til å se opp, eller bort, på skyene mellom trærne. Kirketårnet er Nidarosdomens, sjølvaste.

I love my sofa! It is very well suited for elderly people , because it is rather high, and not too soft. That is a good thing, we can come up from it without help. When I sit in some of the very deep, very soft sofas, I am feeling an urge to call in the marines, to help me out of it. Well, it is nice too, in a soft green shade, like eucalyptus. It is danish, I think, and is made to last a lifetime. Well, I forgot to tell it is two of them, on for me and one for my husband. I have to admit that I am using mine too long too often, every day, to be honest. Here I am looking at the telly while I am surfing on the internet, pinteresting and blogging, a bit of crocheting, and well, to sum it all up, I am doing nothing. And now I am using a lot of words to tell you nothing, as well. What I really wanted, was to show you the photos I took to day, when I was on my way to my doctor. I happened to look up, and the skies between the trees were so beautiful. I live in Trondheim, Norway, and the church you can get a glimpse of, is our National Cathedral, Nidarosdomen.

Vinteren har sine fordeler !

Vinteren har sine fordeler også, når man ser bort fra panserisen som legger seg i og over Trondheim og forårsaker alt for mange beinbrudd av ymse slag, eller at det er for surt, eller for kaldt eller et eller annet det er for lite eller for mye av. Ikke minst; det er kosl'li med peis. Endelig har vi fått installert en skikkelig rentbrennende vedovn her i huset. Det er så godt med skikkelig vedvarme. Men det beste, det er vinterlyset. Og ja, flotte silkeføreskiturer, men det har jeg ikke hatt ennå. I helga var det for kaldt.

Jeg tar stadig vinterbilder, og da jeg fikk ny telefon med nye muligheter, gikk jeg litt amok. I huset i skogen kan det bli temmelig kaldt, da vi våknet på søndag var det 17 veldig kalde grader, og soveromsvinduet mitt så slik ut. Kaldt, men vakkert! Og ha meg unnskyldt for rammene rundt bildene, jeg gikk meg litt vill i mulighetene for effekter. Ja, jeg har juksa litt med bildent også da... I alle fall, ha en riktig fin kveld

The winter has it's lighter sides, when you are not too occupied with the cold, and the ice, and too much snow, or too much of almost everything. A nice thing thou is our new stove, it gives a lovely warmth in the house. The very best thing about the winter is the light. I am taking winter photos all the time. We have a house outside the town, it is old (the oldest part is probably from  1795). It is a good house, but it can be terribly cold there. When we wake up on sunday, it was -17 (celcius). What you can see here is the bedroom window. Beautiful, but cold... Have a nice evening!

Dette kan vi!

Jeg kan å hekle også, det glemte jeg å ta med

Som noen kanskje husker, hadde fikk jeg for en stund siden ei utfordring fra søstra mi, om at jeg skulle skrive positivt om meg selv, og ikke bare henge meg ut. Denne utfordringen gav jeg videre, under overskriften "Dette kan jeg". Veldig mange har vært inne og lest innlegget, og ganske mange har svart på utfordringen. Jeg synes det er tankevekkende at de fleste av oss greier å skrive to-tre ting som vi er gode på, men utover det blir det vanskeligere. Og kanskje har jeg rett i at vi som er rundt femti, har større problemer enn dere som er yngre. Men konklusjonen er denne:  Tilsammen er vi kjempegode:  Mange av oss, altså dere, er veldig kreative, Jenny kan kjøre snabbt bil, Liv brøler som ei løve, Linnosaurus er morsom, Alexia kan lage Dronning Maud-dessert, og så er vi organiserte, hyggelige og skikkelige. Bildet under er det Vesle Serena som har laget. Det er hun veldig flink til. Jeg lovde at jeg skulle trekke ut en premie blant dere som svarte på utfordringen, og det skulle være noe jeg har laget. Nå har jeg trekt, og det var Jorun med bloggen Bruder i hundre år som vant. Premien er pulsvarmere som jeg har heklet. Og Jorun, du kan velge mellom skarpt grønn, mørkegrønn, eller mer brunlige. Jeg må hekle dem først, men det går fort. Den skarpt grønne ser du over. 

Sorry, my english speaking readers. I will try to translate tomorrow, in the meantime, try google, it can give  you a  giggle...

Hehe, a good reason to write a traslation, see Hagar's comment ...

Ok, here we go: As some of you may be will remember, I got a challenge from my sister a while ago. She told me I am too harsh with myself, I do not say anything nice about myself at all. She told me to do so, really write anyting nice. Well, it is not easy, not at all. I gave the challenge to my readers too; write five you are good at. Many have read this particular post, and many took the challenge too. I think that for us over fifty, it is more difficult, than to those who are, let me say thirtfive. But the conclusion is clear; We are very talented and great persons! We are creative, Jenny can drive very fast, Liv can make very good lion imitations, Linnosaurus is very funny, Alexia can make a very complicated pudding, we are good at organizing (well, not me), we are nice, and pleasant persons. The picture above is made by Vesle Serena. She is a very good at making very good illustrations. I promised a gift to one of the contributors, and the winners are Jorun, with her blog "Bruder i hundre år". And the gift is a pair of crocheted , fingerless mittens. I am going to make them, see above!

Rockheim, et besøk verdt

Vi har fått en ny attraksjon i Trondheim, for hele familien! Rockheim, det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock. Vi var der for andre gang forrige helg, og det er ikke verst, siden vi faktisk bor her. Ellers er jo attraksjoner mye enklere å få med seg når man besøker fremmede steder. Museet er lagt opp slik at man ikke får noe som helst ut av det, nesten, hvis man har knappeskrekk, her må du trykke, skyve, vifte, peke med laserpenn,  ja ta hele deg selv kan du ta i bruk. Du trenger dog ikke å synge, det gjør de andre for deg. Har du ikke vært på Rockheim, så kom deg avsted! Jeg likte nå særlig godt den elste rockehistorien, den som handler om min ungdomstid. Ikke det at jeg noensinne var Gluntanfan, men det var litt morsomt å høre dem igjen. Jeg husker da Gluntan spilte på fest på Bergtun, ungdomshuset heime, det var så lang bilkø, at du kunne gå på biltakene fra Kleive, sånn omtrent. Jeg var for liten til å gå, men det var det de sa, slik jeg husker det i alle fall. En lite avdeling med gjenstander er et også der, og bøker, blader, korsstingsputer og sennepsfarga sofa. Rett tilbake til barndommen. Et lite inntrykk av det jeg så, får dere her. 

We have got a new attraction in Trondheim, where I live, Rockheim. It is a national museum for pop- and rockmusik. It is an interactive museum, to learn anything at all, you have to point with laserpen, push buttons, wave your hands, move your body, in short, be a part of the exhibition. We were there last weekend, when we had friends visiting, it was a great success. So, if you are in this part of Europe,I will recommend a stop here! There were also a lot of items from the fifties and up to our time exhibited. A lot of them items I knew well from my teen age years, and childhood as well