Her bor vi i Porta Senese for fjerde år på rad; det er klart at vi måtte dra til Sienna. Sienna var en storby i middelaldren, da svartedauen hjemsøke byen i 1349 (eller var det året før) hadde den ca 100 000 innbyggere. Året etter var de 30 000. Mer enn to tredjedeler hadde dødd i løpet av dette skrekkens år. Byen ble så svak at erkefienden Firenze til slutt fikk overtaket, på 1400-tallet en gang. Firenze gjorde alt de kunne for å undertrykke Sienna, og det kan være en av årsakene til at middelalderbyen er så ualminnelig godt bevart . Jeg anbefaler byen på det varmeste , og spesielt Palazzi Publicco. Freskene der, spesielt de av Ambrogio Lorenzetti, er en messe verdt. Eller i alle fall en tur til Sienna. I tillegg; må du bruke taille robuste, er Elena Miro et must. Yohoo
This is the fifth year we are renting the holiday apartment in Porta Senese; of course we had to go to to Sienna. Before the Black Death, the town had a population of about 100 000. After the Black Death, there were only 30 000 left. The town was so weakened after the pestilence that the towns arch enemy, Florense won the sovereignity over the town a few years later. In order to keep this sovereignity , Florense surpressed the town, and this may be the reason why it is very well preserved. In Palazzo Publicco we could view amazing art, but Ambrogio Lorenzetti's "effects of good government" made me hilarious! What a great work! I bought a couple of books about it. It is amazing!
We did some shopping too, all for me, nothing for my husband. Go to Sienna if you can!
Å gå på nærbutikken i Umbria er nokså annerledes en hjemme, særlig når det kommer til utvalget . Her er allerede de første vårgrønnsakene på plass, og vi har enda ikke mai. Og hvilke grønnsaker! Selv om kongen ikke kommer, skal vi ha artisjokk til middag i dag . Og asparges. Og vaktel kokt i vin. Vi har det kongelig. Heisann Montebello
To ho shopping in Italy is quite different from home; here the first vegetables of the year already has arrived. To day we shall have aspargus with butter and lemon, and artichoces , and braised quails for dinner. All bought at the local Coop .
Det er det vi er; jordet. Her er vi, og kan ikke annet. Vel, jeg vil i alle fall ikke annet. Selv om jeg akkurat i dag beveger meg litt oppe i skyene. Ikke akkurat i den syvende himmel, men i alle fall etter hvert over Alpene. Men det var å være jordisk ja; ukas oppfordring fra "tegnekonkurransen" jeg er invitert til å delta i. Se hos Patrice A for flere innlegg. Jeg liker jord. Lukta av solvarm jord. Smaken av jord, som i enkelte linser, og i rødbeter. Man bør spise det innimellom for å bli påminnet hvor vi er kommet fra, og hvor vi skal. Til slutt. Og om ikke annet bør man stikke fingeren i jorda og finne ut hvor man er. Jorde seg. Etter vinteren er jorda tilsynelatende død. Men bare tilsynelatende. Den er full av liv den har gjemt. Nytt liv av daude gror . For eksempel legepestrot:
Patrice challenged me to write about Earthly.
Here we are, grounded. And cannot do anything about it. Or at least, I could not dream to do. I am happy to be here, even thou to day I will be over the skies, over the Alps. I am earthly, and this is also my nature. I love the smell of the Earth ( or soil)and the taste of earth that we can find in beets and some pulses. Some may be more etheral as persons, I am earthly.
After the winter the Earth is seemingly dead. But that is only seemingly. Life is hidden beneath the dead surface, and with some warm winds, it will resurrect. Go to Patricie's blog for other posts with the theme Earthly
Ja, det høres jo litt bedre ut enn servisedilla, i alle fall. Jeg er på en måte utstoppelig der, selv om min kjære av og til forsiktig kommer på banen og sier "hvor skal du ha det hen, da"? Jeg skjønner ikke spørsmålet. Ha det hen? Her har vi to hus og en låve i tillegg. Loft har vi også. Og faktisk har vi serviser nesten over alt. Det blir mest kaffe og te, men også middagsserviser, eller deler av det.
Jeg lurer på om det er genetisk jeg? Kan man arve sånn? Tilbøyeligheten, altså? Da jeg var barn, fikk jeg stadig små porselensting av morfar; det hang antakelig sammen med at jeg har fødselsdag på sommeren, og da var vi gjerne i Leirvika. Da gikk han på butikken og kjøpte et eller annet gullkanta til meg. Eller kanskje hadde han vært på auksjon. Mamma har også bedrevet slikt. Det var alltid forferdelig spennende å se hva hun kom hjem med fra auksjon. En gang kjøpte hun et veldig fint fat med liljekonvaller på, jeg ble så forgapt at jeg knapt fikk puste. Hun så nok det, og lovte meg at når jeg hadde giftet meg, skulle jeg få det. Og sannelig, det gjorde jeg. Nå står det på hedersplass inni montanaskapet.
Men det største eventyret av alt, det var å gå og besøke Grete (gammeltante Margrete) på Lyngheim, og be henne ta fram alt det fine inni skjenken. Å, det var så uendelig mye vakkert der! Og Grete tok ut, og viste fram. Tenk det, at hun gjorde det for unger?Ja, for det var ikke bare meg, minst ei til av søstrene mine var like gale. Men kankje jeg også hadde vist fram hva det skulle være, hvis det hadde kommet barn til meg og pent spurt om å få se på servisene mine. Selvfølgelig ville jeg ha sagt ja. Alt dette forteller jeg, bare for å få vist fram de fine koppene jeg har stående på skjenken i huset vårt i Meråker. Er de ikke nydelige? English text under the pictures
I have always been a collector, I think you know that now, almost a hoarder. My husband now and then tries to put some sense into my tiny little hen brain, but in vain: Where are you going to put it, he tries to ask. What a question? We have a house in town, and a house outside town, complete with a big, emty barn. No problems!
May be it is genetic? My grandfather used to buy me small items in china when I was a child, my mother used to go to auctions and buy gorgeous things, and my great aunt had a wonderful of collection of china; as a child me and my sisters used to go and ask her to show us her wonderful collection. Well, I tell you all this, because I want to show you my beautiful china cups and sausers from late nineteenth century. They sit on my cabinet in our second home-
The drawing Challenge last week end was "A pair of...". For different reasons, I could not do it in time, first of all because I could not come up with a single idea. But suddenly, yesterday; of course, as we are heading to Italy very soon, I remembered the pictures from last may. We have been a pair for nearly 30 years. Last may we were in Italy, and I shot those pictures of the image of us down in the Lake Como.
Go to Helen's blog Objects of whimsy and see what other participants have done
Jeg prøver å delta på "tegneutfordringen" hver gang jeg blir direkte utfordret. Men denne helga gikk det bare ikke. Jeg kom ikke på en eneste ide til hvordan jeg skulle løse "Et par..." . Så kom jeg plutselig på det, jeg og husbonden er jo et par! Snart har vi vært sammen i 30 år også. Da vi var i Italia i mai i fjor, tok jeg disse bildene av oss. Jeg har vist dem på bloggen før, men det er vel ikke så farlig. Til og med i headeren min. Comosjøen er stor og flott, og jeg anbefaler en tur dit, ikke minst en tur på hjulbåt fra den ene lille byen til den andre.
All pictures belong to me. Pleas ask if you want to use them.
Not quite focused...
And of cource, I have used the photo before, look at my header..
En vårdag i april. Hører du også melodien i hodet nå? Torbjørn Egner si vise, Jeg gikk meg ut i skogen en vårdag i april, er noe av det kjekkeste jeg vet av sanger, og slik var det også da jeg var barn. Og grunnen var selvfølgelig at jeg er så veldig glad i våren. Og i skogen. Og april også, når den begynner å skikke seg.
Mange av dere kjenner nok også Bjørnstjerne Bjørnsons, "Jeg velger meg april" : I den det gamle falder, i den det ny får feste. Det volder litt rabalder, dog, fred er ei det beste, men at man noget vil. Ja, jeg vet ikke hvor ektefølt det var av Bjørnstjerne jeg. Rabalder likte han å lage selv, han var en rabaldermaker av rang! Og ville noe, ja det ville han hele tiden. Rabalder på rabalder. Men likte han april? Det sies at da dikterne skulle velge seg en måned å skrive om, var det bare april igjen til Bjørnstjerne. Hadde jeg vært han, hadde jeg blitt litt sur. Jeg liker ikke den delen av april der det er som i år, at det gamle ikke faller, men kommer tilbake igjen, og igjen og igjen.
Men den delen av april, som jeg fikk glede av å møte i dag, den liker jeg: Varm vind, nokså i alle fall. Bar turvei, mange som var ute og gikk. Og på en liten stubbe tok jeg meg en liten hvil. Der satt jeg musestille, og hørte våren spille. Det klukka mellom stein og strå, av tusen bekker små, og lerka sang så glad og fri høyt oppe i det blå. Når sant skal sies, så så jeg altså ikke lerka, men spoven, derimot. Vel, jeg så jo ikke den heller, men jeg hørte den. Og det er de lykkeligste øyeblikk jeg har, når jeg hører spoven. ( jeg skrev om den i fjor, se her) Det er det vakreste jeg vet av fuglesang. Den forteller om sommerkvelder hjemme, jeg blir så glad at jeg kjenner det i magen. Det er vår! Det blir sommer! Farvel du mørke fangekrok, å hei å hi, å tiriliti, å tirilitiriliti!
This is not easy to translate in english, because I am alluding to norwegian songs with a spring theme. Well, anyway, spring, or a very strong promise of spring is here at last. The wind are mild, and I saw some spring flowere. The twigs are ready to burst their greenery, and transform the landscape totally, and I am happy. And the best thing of all, I heard the "spove", I think it is curlew in english. I can not think of a more beautiful song, it is such a joy!
I går var vi på åpningen av Anne Tove Huses utstilling "Linje" i Trondhjems kunstforening. (Ni Muser, det innerste lokalet) Jeg skrev om den for et par dager siden. Og jeg kommer til å skrive om selve utstillingen når jeg får tak i skikkelige bilder. I mellomtiden; jeg ble helt forgapt i skyggene på det tregolvet, og på føttene, så jeg lot for en stund kunst være kunst og ga meg ut i skyggenes landskap i stedet.
Pictures from an Exhibition
Yesterday we were at the opening at Anne Tove Huse's Exhipition "Linje" . I wrote about it a couple of days ago, and when I get hold of good enough photos, I will show them to you. In the meantime, look at the great shadows!( I am writing about next to nothing those days, it seems)
The drawing challenge this time is from Nadine, and is Zodiac signs . Go to her blog for other zodiac signs
My zodiac sign is the Cancer. And even though I do not belive that the constellations of the stars has anything to do with my life, it is rather amazing to read about the sign, and see how much that fits. The Cancer is supposed to be:
Emotional and loving
Intuitive and imaginative
Shrewd and cautious
Protective and sympathetic
And on the darker side:
Changeable and moody
Overemotional and touchy
Clinging and unable to let go
The hard shell, and the softness beyond. My home is my castle.The need of security.The reluctance to let go. All this is characteristics of those born under the Zodiac sign of Cancer, and they also is saying something about me. The last one, reluctance to let go, makes me think of a wonderful poem by the finnish poet Karin Boye. When I was young, I knew it by heart, it meant so much to me, and it still does. Then I red the pains of growing up into it. Now I can see it is about change in all forms.
The translation into english is not very good, so if you are lucky, you will understand it in swedish, see under the pictures. The winter also has been rather reluctant to go, I took those pictures to day. On one of them, you can see some snow.
Of Course It Hurts
Of course it hurts when buds burst.
Otherwise why would spring hesitate?
Why would all our fervent longing
be bound in the frozen bitter haze?
The bud was the casing all winter.
What is this new thing, which consumes and bursts?
Of course it hurts when buds burst,
pain for that which grows
and for that which envelops.
Of course it is hard when drops fall.
Trembling with fear they hang heavy,
clammer on the branch, swell and slide -
the weight pulls them down, how they cling.
Hard to be uncertain, afraid and divided,
hard to feel the deep pulling and calling,
yet sit there and just quiver -
hard to want to stay
and to want to fall.
Then, at the point of agony and when all is beyond
help,
the tree's buds burst as if in jubilation,
then, when fear no longer exists,
the branch's drops tumble in a shimmer,
forgetting that they were afraid of the new,
forgetting that they were fearful of the journey -
feeling for a second their greatest security,
resting in the trust
that creates the world.
This year also the winter has been very reluctant to go!
Ja visst gör det ont
Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.
Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna
och vilja falla.
Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.
Anne Tove Huse åpner sin nye utstilling i Trondhjems kunstforening i Trondheim søndag 15. april kl.13. Er du i Trondheim, må du endelig få med deg denne utstillingen! Jeg er så inderlig glad i kunsten hennes, og utstillingen anbefales derfor på det aller varmeste!
Anne Tove Huse forteller historier med penselen, eller som her også med andre midler. Mange av historiene fortelles fra oppveksten på Romsdalskysten. Kystens farger er fremtredende, det er havets blå og grønne, det er nyanser i grått fra skodde og gråværsdager, fra berg og stein, det er lysende perlemorsskimmer fra korte og intense sommere. Alt fortalt så levende at når hun maler skjora en gråværsdag, kjenner jeg den fuktige, kalde lufta i neseborene. Når hun maler fisk i dypet, ligger jeg selv med ansiktet på båtripa og prøver å skjelne en torsk mellom tarebladene. Med penselen greier hun på forunderlig vis også å fortelle mine historier.
Minner gjør oss til dem vi er, de blander seg stadig i det vi gjør, i våre fortellinger, i våre handlinger, i våre reaksjoner og tolkninger av verden rundt oss. Mens vi ser, lukter, hører, assosierer, gjør erindringene seg gjeldende også i nået. Slik også med Anne-Tove; Opp fra erindringen henter hun ikke bare sine egne erfaringer og minner, men også foreldrenes, besteforeldrenes, som hun gjør til sine. Som en Duun forteller hun sine historier med ståsted i barndommens oppvekstlandskap, men det hun lager, er allmenngyldig kunst. Arbeidene hennes får også meg til å dikte videre, på egne minner og erfaringer.
Helt konkret ser vi erfarings- og erindringslagene i bildene hennes. Historiene fortelles lagvis, det nåtidige henter stadig opp minner fra det fortidige. Møysommelig bygges og skrapes historiene fram, det trekkes fra og legges til, males over og hentes fram igjen; noen historier er vage, andre trer tydelig fram, men alle er der, på en gang. Alt fortalt med stillferdig og sann inderlighet.
Lenke til hjemmesiden hennes her, og til Lademoen Kunstnerverksted her Jeg har skrevet om Anne-Tove og kunsten hennes før også, se her. NB: Bildene under er ikke fra utstillingen hennes, jeg er veldig spent på hva vi får se
Sted.2004
Hav-Hildring, 1998
Sæterøy, 2009
The artist Anne Tove Huse is having an exhibition starting at sunday 15th of April here in Trondheim. I am really fond of her art. She is a storyteller, but instead of words, she is using paintbrushes in her histories. Many of the pictures relate to her childhood on an island, the coastal tone is everywhere; there are blues and greens from the Atlantic ocean, nuances of greys from stones at the seashore and the mountains, there are shimmering lights mirroring the light summers. She shares her own memories with us, but also her parents, her grandparents. Like an author she is telling her histories from the landscape of her childhood, but there is nothing nostalgic here.
Anne Tove is painting in layers, but not cronological, elements from now are blending with older elements, memories; something is clear, other elements are more diffuse.Her stories are not easily told, they are painstakingly buildt, scratched down, half painted over. In this she paints like our memory; It is all there, but something is visibly, other things are partially hidden.
If you cannot come to here exhibition, you can see some of her work here and here. I have alse written a post about here work before. It is not in english, but try translater...
Det har vel nesten blitt en tradisjon, dette, at vi går Ladestien etter at vi har kommet tilbake til byen. Nå var det for min del viktig å kjenne litt vår, igjen. Turen gikk som vanlig til Sponhuset, og tilbake igjen til utgangspunktet, som er Rotvoll. Litt vår var det, og så lukta det så inderlig godt sjø. Alt føltes litt bedre etterpå, jeg fikk til og med trua på vår. Nå må jeg gi meg med histamaticbilder med Ina's film, men disse ble ikke så verst lell. Jeg deler dem med dere, jeg.
Yesterday, we went for a stroll down with the fjord. I have to stop taking all this greenish Hipstamatic photos with Ina's film. This is the last ones, may be...
Ombruk er omtanke, her er påskepynten fra i fjor....
Vi pynter ikke så veldig mye til påske når vi er i huset i skogen. Men kyllinger, det har vi. De har sin faste plass på skapet, men i årenes løp har vi, det vil si jeg, her var det pluralis majestatis igjen, kjøpt stadig flere esker med kyllinger. Jeg synes de ser så fine ut når de står nedi pappeska. Så nå ble det noen på bordet også. Og når det gjelder servise, har vi nesten bare med gult. Diverse deler av kopper og kar fra Stavangerflint, det er ikke vanskelig å pynte til påske da!
We do not decorate much for easter when we are at our old farm house. But a lot of chickes are aroudn. They always have their alloted place . I love those boxes with chickens, I buy them because I love the box, but there are always somebody unboxing them for me. Vintage Norwegina on the table, and homemade orange marmelade (from Sevilla oranges)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
