Aldri for sent til å ha noe moro- eller Tolvskillingsoperaen

Vi greide det kunststykket å komme for sent til teatret på fredag. Vi hadde allverdens tid trodde vi, så vi dro avsted tidlig, trodde vi. Og så begynte forestillingen kl. 19! Vi var der 19:30. Og kommer man for sent til teatret, er det ingen nåde. Stå utenfor, og skam deg! Du slipper ikke inn! Og jeg som hadde gledd meg sånn. Det var  Tolvskillingsoperaen, med tekst av Brecht og musikk av Weill. Musikken kjente jeg godt fra før, men jeg har aldri sett stykket før. Jeg blingsa så forferdelig, når man er over femti gjør man det, for man alle har begynt å bruke så mye mindre skrift enn før, for sånne som oss. Jeg greide derfor å tolke prisen inklusive en avgift på kr 20.00 til at stykket starta kl. 20.00. Men heldigvis er det tre akter, så vi fikk med oss to tredeler av Tolvskillingsoperaen, og det var skal vi si åtte skilling? Noen av sviskene gikk vi glipp av, men våre venner som vi skulle møte i teatret fikk god anledning til å fortelle andre historier om andre som hadde kommet for sent så alt i alt var det ikke så ille. Jeg er i stor takknemlighetsgjeld til Brecht, faktisk. Det var hans skyld, relativt indirekte, kan man vel si, at jeg stod til eksamen i nordisk mellomfag en gang i forrige årtusen. Jeg hadde vært lett ustrukturert, og selv med et durabelig skippertak, rakk jeg ikke å lese gjennom hele pensumslitteraturen. Det gikk greit på språkdelen, der fikk jeg om hovedskillemerker i norske målføre. Den var enkel, jeg hadde lest så lite at jeg husket ikke mer; hovedskillemerkene. Bare det. Det ble ikke noe utenomdillsnakk i det hele tatt, jeg svarte på oppgaven, og fikk toppkarakter. Men så var det litteraturdelen da. Jeg var lite glad i Edward Hoems politiske litteratur, og skuespillet Kvinnene langs fjorden hadde aldri fristet meg. Selv om det altså stod på pensum. Så da eksamensdagen i litteratur opprant, fikk jeg selvfølgelig Kvinnene langs fjorden. Jeg startet med å lese stykket, og så skrev jeg. Jeg er helt sikker på at jeg hadde strøket, hadde det ikke vært for at jeg husket på at Edv. Hoem var inspirert av Brechts Verfremdungseffekt. Det husket jeg, og det gjorde at jeg stod! Så evig takk og ære til Berthold Brecht.

Hva skal jeg si om forestillingen da? Jeg likte den, jeg liker nesten alt jeg ser jeg, av teater. Jeg har antakelig dårlig anlegg for å være kritisk så lenge ikke folk synger falskt. Det var ikke mye falskt her. Av synging. Morsomme kostymer. En del kritiske røster mente at stykket hadde gått ut på dato, at det ikke treffer like hardt nå som det ikke er like stor forskjell på fattige og rike. Vel, løfter man blikket utover oljedammen vår, kan man vel saktens si at forskjellene er mye større enn før. Derfor synes jeg absolutt ikke stykket er irrelevant. Mads Bones gjorde en veldig bra hovedrolle, jeg synes han blir bedre for hver gang jeg ser ham.Se også her.