Turbo-Lise

Jeg har fått min første bot! I det hele tatt, i hele mitt liv. Jeg har ikke fått den enda, men jeg vet den kommer. Da jeg så lyset, var det bare det det kunne bety.

Vel, vi tar ting i rett rekkefølge. Jeg skulle stå tidlig opp, for å rydde resten av kjøkkenet, og spise frokost før jeg skulle dra til Værnes og hente våre venner som skulle lande med flyet fra Stavanger kl. 10:05. Jeg hadde satt på ikke mindre enn to alarmer på min splitter nye iPhone, men jeg har nok ikke lært meg godt nok hvordan ting fungerer. Jeg trodde at jeg trykte på "slumre", men det var det jeg som gjorde, ikke telefonen. Kvart på ti fikk jeg følgende melding fra husbonden: "håper du er på vei til Værnes". Jeg var igrunnen veldig ikke på vei til Værnes akkurat da. Full fart ut av senga, på med fillende, en stående youghurt, og så ut av huset. Jeg var temmelig forkava, det er ikke til å underslå. Og forkavelsen ble ikke mindre da det blåste så sterkt, at jeg holdt på å miste kontrollen over bilen på motorveien, måtte tviholde i rattet. Seint ute var jeg også, og i forfjamselsen glemte jeg å sette på cruisekontrollen da jeg kjørte inn i Helltunnellen (passende navn). Sånn rundt midten tenkte jeg at her gjelder det å holde farta, men det er unaturlig å kjøre i 80 akkurat der. Da jeg kom til fotoboksen, blinka det rødt-neste gang jeg skal ta portrettfoto, blir det i roligere former...

Og stakkars venner, de kom nærmest sjanglende ut av flyet, lett grønne i ansiktet, for makan til hard og vinglete landing hadde de aldri før vært ute for. Resten av helga kunnde det bare gå en vei, stadig bedre. Og det gjorde det. Når vinden gav seg, fikk vi ei skikkelig fin helg, med nydelig solnedgang. Bota ble glemt, innimellom....

Vel, her ha me juksa litegranne

I have received my first fine, ever! For overspeeding. I  was in a real hurry because I overslept as well, I was still in bed when I should have been in the car on my way to the airport, to pick up two nice friends who were visiting us this week end. A quarter to ten, I recived a message from my husband, saying: I really hope you are on your way to the airport now. I was not. I was snuggling under my bed cover, really cosy it was. Out of the bed, a standing youghurt, and out of the house with great speed. I could not slow down, and when I came to one of the tunnels, right before the airport, I saw a blinking red light, there is a photo box, measuring our speed and taking photo of them, us, that are driving too fast. I have never done it before, well, that is not true, I have been driving too fast, many times. This was the first time evert that the autorithies learned about it. I know that in some days, I will get a heavy fine in my mail box. I would rather have used the money on a new winter coat....

The pictures is from right outside our house, at sunset