Jeg får ikke bildene til
Anne Siems ut av hodet. De spøker rundt der, som spøkelser fra fortiden. De har dette lett hinsidige preget, særlig de nyeste av dem, som får meg til å tenke på rester av det som en gang var, ufrivillig er tilstede i vår tid. Jeg tror nok at årsaken til dette er at jeg assossierer til eldre familieportretter, der man malte de av familiens medlemmer som var døde , med i bildet, men litt gjennomsiktige.
Hennes bilder er tilsynelatende idylliske, men det er noe truende, og kanskje til og med kvelende, og urovekkende i idyllen, som gjør at det ikke akkurat er noe jeg har lyst til å være en del av. Det er mørke skyer på flere vis i mange av bildene. Anne Siems sier at hennes bilder fra hennes side er avsluttede fortellinger. De er helt åpne for fortolkninger, selvfølgelig. Jeg har hatt en utrolig hyggelig epostutveksling med Anne Siems. Hun har sendt meg en interessant artikkel, som du finner
her. Hun sier dette er en god artikkel som beskriver arbeidet hennes godt.
English summary: Anne Siems' work has a slightly haunting quality, that keep me thinking of remnants of bygone days.They reminds me of the traditions of painting family portraits, where the already dead members of the family are painted, but in a trasparent way. Anne Siems paintings are seemingly idyllic, but there is something threathening there, some dark skies.
This article will explain her work in a good way.
 |
| Butterfly Breathing, 2010 |
 |
| The Walk, 2010 |
 |
| Looking back, 2009 |
 |
| Friendship, 2010 |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Jeg blir veldig glad for kommentarer!