17. mai var vi så glad i!

Dette er 17. mai-sløyfa mi fra da jeg var barn. Jeg husker ikke når jeg fikk den, 6-7 år kanskje?

Ja, det er forsåvidt ikke det at jeg ikke bryr meg om dagen nå heller, men den store begeistringen jeg hadde som barn, kan jeg vel forsåvidt innrømme har fortatt seg en liten smule. Den første nasjonaldagen jeg husker noe særlig fra, tror jeg var  det året jeg var nesten fire år, altså i 1962. Jeg hadde grønn hverdagsbunad som mamma sikkert hadde sydd. Vi var i Molde, og jeg hadde fått en ballong, akkurat som i Bendiksen sin sang. Ja, den var kanskje gul og ikke blå, men den hadde nese! Den var fylt med gass, og  ble bundet fast i øverste hempa i bunaden min. "  Jeg var et lykkelig barn inntil den store ulykken skjedde. Ballongen løsnet! Noe så forferdelig tror jeg nesten ikke jeg hadde opplevd før. Der og da tror jeg at jeg lærte meg hva utsagnet " sic transit gloria mundi " innebærer, uten å kunne latin, selvfølgelig.  Jeg  stod og så etter ballongen, høyere og høyere fløy den, og det siste jeg så var at ballongen (gul eller blå) slo seg sammen med en måke, og forsvant sammen med den opp i himmelen.

Med denne lille historien fra da jeg var liten og søt, vil jeg ønske alle en riktig fin 17.mai, med eller uten ballong eller nese.