Kafka på stranden

Nå har jeg vært sammen med Kafka på stranden. Jeg har en følelse av å komme hulter til bulter ut av boka. Ikke at den er noe rystende, eller vanskelig. Den er fin. Mer enn det foresten; den er , ja noe helt for seg selv, kanskje? Ubeskrivelig er kanskje det beste ordet, men jeg prøver nå likevel. Å beskrive den, mener jeg. Hvis du er av den sorten som mener at ei bok skal være realistisk, kan du kanskje heller lese en frøkatalog eller noe.For det er den ikke, men så er den det likevel. Realistisk, på en urealistisk måte. Jeg fikk assosiasjoner til David Lynch sitt filmunivers. Margareth Olin sa i et intervju om Lynch sine filmer at du vet ikke helt om du drømmer eller er våken når du ser filmene hans. Samme stemning gir Murakami i Kafka på stranden.

By the Seashore by Mini Memory World


Jeg vil ikke gi noen tolkning eller kritikk av boka, det finner du for eksempel her og her.. Jeg vil bare dele opplevelsen. Boka er ingen likegyldig bok, utorlig vakker, og til og med spennende. Kafka Tamura drar ut på reise, som en slags Espen Askeladd. Men det er ikke prinsessa han er på jakt etter, det er seg selv, og meningen med livet. På veien møter han sine gode hjelpere, som er vesentlig for at han skal finne seg selv Egentlig rømmer han hjemmefra.  Uten at han har en plan, kjenner han på seg hva han må gjøre. Tragsike ting skjer, besynderlige tråder veves sammen. Kan man være ansvarlig for det som skjer i drømme? Parallelt med Kafkas historie, får vi også høre om herr Nakata, som er helt tom i hodet etter en merkelig ulykke. Han har halv skygge, og snakker med katter.


Ja da, jeg vet at hele verden har lest boka før. Når alle sier at du bare MÅ lese denne boka, da er det sjelden jeg gjør det. Jeg får litt barnslig opposisjonstrang, tror jeg. Men nå er jeg ikke mast på på lenge, og plutselig bare lå den der en dag jeg lette etter noe slikt. Du har kanskje forstått det; jeg anbefaler den på det varmeste. Har du lest boka? Hva synes du?