Krim, i valsetakt

Jeg tror vel ikke mange vil protestere når jeg sier at jeg er et lesende menneske. Jeg er nesten nevrotisk når det gjelder bøker. Når jeg nærmer meg slutten av ei bok, blir jeg kjempestresset hvis jeg ikke helt vet hvilken bok jeg skal lese etterpå. Jeg kjøper derfor inn store mengder bøker, slik at jeg skal ha å velge i når jeg nærmer meg slutten. Problemet er at jeg etter en stund glemmer hvilke bøker jeg kjøpte for la oss si et halvt år siden. Det var ei bok jeg gledet meg slik til, at jeg stadig skjøv den framfor meg, som ei annen skyvepølse, men gradvis glemte jeg den. Kanskje jeg begynner å bli gammelt folk.

Som dere skjønner , har jeg lånt bildet. Se her

Utvelgelsen er heller ikke så enkel. Det er her valsetakten kommer inn; tung, lett, lett er som de fleste nordmenn, hvis de har fulgt med i den ene timen det ble undervist i vals, vet ; det er valsetakt. Tung; en saklig god roman, vanligvis. På to lette kommer for eksempel to krimbøker. Krimbøkene er ute i litt hardt vær for tiden. Det har jeg fått med meg. Til og med krimforfatterne mener at det skrives for mye, og for dårlig, krim. For mange gale massemordere. Kan ikke være mer enig. Men krim har ett stort fortrinn; det er ikke mye litteratur som sier mer om samfunnet handlingen foregår i, enn nettop krim. Til og med krim med historisk handling, med det forbehold at det blir drevet skikkelig research, vil si mer om en historisk periode enn for eksempel mentalitetshistorie skrevet av faghistorikere. (ert,ert, alle historikervenner)

Når jeg har vært utenlands, eller kanskje til og med før jeg drar, leser jeg krim med handling fra landet. Akkurat nå leser jeg islandsk krim, Arni Thorarinsons Heksens tid, og merker at det er en stor fordel at jeg har vært der. Samtidig kan boka gi meg en mye dypere innsikt i landet. Den er veldig interessant fordi den skriver om tiden da landet var i ferd med å nå paradisiske tilstander, og skulle bli et økonomisk drømmeland. Boka er gitt ut i 2005, og blir derfor ikke skrevet i etterpåklokskap. Tvert i mot, den er meget kritisk til utviklingen. I nyhetene blir islendingene fremstilt som naive, og selvfølgelig er de ikke det. Som en drosjesjåfør sa til oss, This is not something that happened, this is something they did!


Av hiistorisk krim vi jeg anbefale :Steven Saylor, med sin Roma sub Rosa serie. Han greier å levendegjøre det romerske samfunnet på en utrolig fin måte. De første bøkene bygger han på Cicereos egne referat fra rettsaker, slik hans skriveslave Tiro skrev dem ned. Så har Saylor bygd historien rundt.
Jeg vil også anbefale bøkene til C.J. Sansom og hans bøker om den pukkelryggede advokaten Shardlake. Henrik den VIII's England er rammen. Jeg har lest alle, og trommer utålmodig med fingrene mens jeg venter på neste. Jeg tror både Sansoms og Saylors bøker er oversatt til norsk.

Når det gjelder italiensk krim, er jeg avhengig av Donna Leons bøker om inspettore Brunelli . Hennes helt  lever i Venezia, og rent bortsett fra krimmen, er det veldig hyggelige bøker. De er ikke særlig dype, men ærlig og greit blir de ikke påstått å være det heller.
Fra Great Britain vil jeg virkelig anbefale Ann Cleeves The Shetland Quartet. Disse skal også være oversatt, tror jeg. Jeg har vært mye i Skottland, men aldri på Shetland. Gjett om jeg har lyst til å dra dit, etter å ha lest disse bøkene!

Når sant skal sies, reiser jeg mye, men jeg drar veldig ofte tilbake der jeg har vært før. Så i praksis blir det bøker fra GB og Italia jeg leser. Og jeg har på lager et par krim fra Tyrkia. Er det noen som har polsk krim å anbefale? Eller tysk?