Alt jeg vil ha, er et halsbånd av korall

Her hadde jeg tenkt å skrive et innlegg om Sigrid Undsets Jenny, som gikk omkring og sultet i Roma, led for kunsten og kjærligheten, og brukte sine siste penger på et halsbånd av korall. Det hadde jeg tenkt. Det er mange år siden jeg leste Jenny, i alle fall nøye, og jeg undrer meg bitte litte granne på om jeg har foretatt en liten erindringsforskyvning? Jeg var helt sikker på at det var Jenny, og det har jeg vært i mange år. Jeg husker til og med at for de siste pengene jeg hadde igjen på studielånet en vår, kjøpte jeg meg en pen stråhatt, sånn litt i Jenny i Roma-stil. Sånn nå går jeg under med verdighet-aktig.
Når jeg nå skumleser i den temmelig fillete Jennyboka mi, demrer det for meg at her var det kanskje heller Frøken Jahrmann som handlet så lettsindig. Hvordan kunne jeg ta så feil?

Jeg må lese Jenny igjen, tror jeg. Den er nok den av bøkene til Sigrid Undset som har stått seg best. Jeg leste Kristin Lavransdatter da jeg var 13 år, og var betatt, bergtatt, til og med, som i Kransen. Jeg leste Kristin Lavransdatter da jeg var i 20-åra, og var stadig like begeistret. Jeg prøvde da jeg var 30, men det gikk ikke.

Dette fantastiske korallhalsbåndet så jeg gjennom et butikkvindu i Milano.