Vinterland

Endelig fikk jeg gått i dag igjen, men jeg må si det var med et stivnet smil; stivnet fordi det var så kaldt, smil fordi det var så vakkert. Jeg har hatt en travel dag, og har i det hele tatt ikke hatt tid til å holde på i bloggeland, men fant ut at før jeg legger meg nå, vil jeg dele noen vinterbilder. Istappene henger utenfor soveromsvinduet mitt i huset i skogen-en del varmetap der ja! Men fine, det er de

I walked to and from my work today, with a stiffened smile, we say in Norway, when the smile is not genuine. Well, to day it was genuinely stiffened, because of the cold, and a smile, because it was so beautiful, the light was so beautiful. I have not had time for my blog to day, but just before I go to bed, I want to share some winther photos . The icikles is outside my bedroom in my house in the woods. The sun is shining on them

Turbo-Lise

Jeg har fått min første bot! I det hele tatt, i hele mitt liv. Jeg har ikke fått den enda, men jeg vet den kommer. Da jeg så lyset, var det bare det det kunne bety.

Vel, vi tar ting i rett rekkefølge. Jeg skulle stå tidlig opp, for å rydde resten av kjøkkenet, og spise frokost før jeg skulle dra til Værnes og hente våre venner som skulle lande med flyet fra Stavanger kl. 10:05. Jeg hadde satt på ikke mindre enn to alarmer på min splitter nye iPhone, men jeg har nok ikke lært meg godt nok hvordan ting fungerer. Jeg trodde at jeg trykte på "slumre", men det var det jeg som gjorde, ikke telefonen. Kvart på ti fikk jeg følgende melding fra husbonden: "håper du er på vei til Værnes". Jeg var igrunnen veldig ikke på vei til Værnes akkurat da. Full fart ut av senga, på med fillende, en stående youghurt, og så ut av huset. Jeg var temmelig forkava, det er ikke til å underslå. Og forkavelsen ble ikke mindre da det blåste så sterkt, at jeg holdt på å miste kontrollen over bilen på motorveien, måtte tviholde i rattet. Seint ute var jeg også, og i forfjamselsen glemte jeg å sette på cruisekontrollen da jeg kjørte inn i Helltunnellen (passende navn). Sånn rundt midten tenkte jeg at her gjelder det å holde farta, men det er unaturlig å kjøre i 80 akkurat der. Da jeg kom til fotoboksen, blinka det rødt-neste gang jeg skal ta portrettfoto, blir det i roligere former...

Og stakkars venner, de kom nærmest sjanglende ut av flyet, lett grønne i ansiktet, for makan til hard og vinglete landing hadde de aldri før vært ute for. Resten av helga kunnde det bare gå en vei, stadig bedre. Og det gjorde det. Når vinden gav seg, fikk vi ei skikkelig fin helg, med nydelig solnedgang. Bota ble glemt, innimellom....

Vel, her ha me juksa litegranne

I have received my first fine, ever! For overspeeding. I  was in a real hurry because I overslept as well, I was still in bed when I should have been in the car on my way to the airport, to pick up two nice friends who were visiting us this week end. A quarter to ten, I recived a message from my husband, saying: I really hope you are on your way to the airport now. I was not. I was snuggling under my bed cover, really cosy it was. Out of the bed, a standing youghurt, and out of the house with great speed. I could not slow down, and when I came to one of the tunnels, right before the airport, I saw a blinking red light, there is a photo box, measuring our speed and taking photo of them, us, that are driving too fast. I have never done it before, well, that is not true, I have been driving too fast, many times. This was the first time evert that the autorithies learned about it. I know that in some days, I will get a heavy fine in my mail box. I would rather have used the money on a new winter coat....

The pictures is from right outside our house, at sunset

Another Roadside Attraction

Demie gave me this challenge, to write somehting under the title; Another Roadside Attraction.


 My Roadside Attraction is a rather sad one: it is about life tatt has been alive,  but is now gone; a family that hopefully lived happily together here, is gone. May be that life was a struggle, but anyway, we can hope there was love as well

I wrote about this house  in May -11.

We have been driving past the house for years, we have seen it suffering, without anybody living inside. First, the people moved out, or may be died. Then somebody started to throw stones at one window, then at all of them. Now it is totally blinded, almost dead. People need houses, but houses need people as well. Without living life in a house, it will die.  Somethimes we have been thinking of adopting the house, move it and give it the love it needed. What did the owners think, why did they not save the house? It must have been a beautiful house when it was new. A lot of labour, a lot of work; the house was built because someone needed it. One day it was finished, a family moved in. Children were borned, they learned their school lessons at the kitchen table.  Lace curtains in the windows, wet socks drying over the stove. May be somebody have died in the house. Now everything is gone. It is very, very sad.

Please go to Demies Blog and see what the other contributors have done

 Dette huseet har vi kjørt forbi i årevis, vi har sett det har blitt pint til døde. Først ble det fraflyttet, så ble ei rute knust, så mange. Nå står det  helt blindet, og nesten dødt! Det er ikke bare slik at folk trenger hus, hus trenger også folk. Uten levende liv i et hus, vil det dø. Det er ikke nok med mus.

Vi tenkte på at vi skulle ha adoptert det, flyttet det med oss og gitt det den kjærligheten det hadde trengt. Tenk å la et så fint hus gå til grunne?Det må ha vært et nydelig hus i sin tid. Noen har bygd det fordi de trengte det. Mye slit og arbeid, endelig en dag stod det ferdig. Så flyttet de inn, en familie sikkert, kanskje en storfamilie. Det ene barnet etter det andre kom, lekselesing ved kjøkkenbordet, våte sokker til tørk over ovnen. Blondegardiner i finstua. Liv. Nå er det dødt. Hva skjedde? Det er så forferdelig trist. 

En vårdag i januar

Jeg har møtt våren i dag, jeg. Nyser og hoster, og er potte dett i desen. Og jeg har ikke blitt splitter pine. Jeg har vært hos legen min og fått mine megadoser med bjørkepollen og timoteipollen. Men eg va ikkje åleina, på venterommet til legen satt en haug med unge menn kledd i svart med iphone på øret og laptop på fanget, og så var det noen kjerringer (krmt, lett middelaldrendedamer) som jeg, som satt og heklet. Etter hvert kom det noen yngre damer også. Jeg var der for tredje gang nå. Første gangen fikk jeg hver halve time et skudd med bjørk, tilsammen tre, så var det timotei på andre sluldra til jeg hadde fått tre. Da satt jeg der nærmere fire timer. I dag var jeg der ikke mer enn tre timer. Faktisk er det veldig fornøyelig; alle sammen blir trøttere og trøttere, og gjesper og gjesper, og sitter etter hvert og klør seg på skuldrene som apekatter. Det er så lytt at radioen må stå høyt på, så lese er det bare å glemme. Men hekle går fint, og jeg er til en hver tid oppdatert på hvilke fjelloverganger som er stengt, og hvilke det bare er kolonnekjøring på. Og tanken slo meg, tenk å få anledning til å bare sitte og gjøre ingenting i timesvis, uten at det forventes noe. Det er nesten så jeg er lei meg for at neste gang er jeg ferdig etter tre kvarter; da er jeg nede i bare et skudd bjørk og et skudd timotei som settes samtidig.

Og hvorfor gjør jeg dette? For å prøve å gjøre noe med at våren stort sett forsvinner for meg, det hadde vært så nydelig å føle seg frisk! Hver vår fra slutten av februar til slutten av mai er det allergi så godt som hele tiden, så er det ei ukes pause, og så er det gresset, og så burota og sånn går det. Mykji snørr og mykji tåra. Jeg skal gå noen uker til og få et skudd på hver skulder. Så blir det hver fjortende dag, og så en gang i måneden i to år. Jeg håper virkelig det virker!

Via pinterest har jeg funnet disse bjørkebildene, vakker men trasig:

Og from Etsy; Papernoodle: Little Red Riding Hood

I found this post difficult to translaate. I am an allergic, the birch and grass is not very good for me, now the doctor is giving me mega doses of those two, and the treatment shall give me immunity from birch and grass allergenes. I really hope that will be true! I will get injections for two years, first every week, then every second week , and then every month.

Dette kan jeg!

Jeg ble skikkelig strammet opp her i ettermiddag, av søstra mi. Hun var nesten fornærmet på mine vegne av at jeg stiller meg selv i et uheldig lys i bloggen min. Jeg er jo ikke helt enig her, men siden jeg skal ha en positiv vinkling på ting, har jeg bestemt meg for aldri å henge ut noen. Det kan se ut som at jeg glemte meg selv, jeg henger meg ut offentlig til spott og spe og allmenn forlystelse rett som det er; jeg er tjukk, lat, rotete, B-menneske, alt for glad i søtt osv., osv. Jeg mener jo jeg gjør det med en smule humor, og at alle skjønner at her overdrives det muligens en smule. Men likevel, jeg fikk en oppfordring fra henne om at her må jeg også skrive noe positivt om meg selv. Det er ikke enkelt. Jeg vokste opp i en tid der foreldrene ble advart på det sterkeste mot å rose sine barn, og de få som gjorde det, ble det snakket om. Tenk, de skryter av barna sine! Fysj, og dobbeltfysj. Så da er vel kanskje ikke min generasjon så flinke på det heller?

Her gjør jeg et forsøk:

1. Jeg er god på å fortelle historier (ford jeg har god hukommelse og er belastet med assosiasjonsevne og fantasi, og er god til å ordlegge meg)

2.Jeg er flink til å la andre føle seg velkommen (-tror jeg)

3. Jeg er flink til å ikke bekymre meg for mye (vanligvis)

5. Jeg har god smak når det kommer til interiør

4. Hva i allverden skal jeg skrive her? Jo, jeg lager god mat

Dette føles ekkelt, skal jeg si dere. Hvem tror hun at hun er, liksom... Vet dere, dette skal bli en oppfordring! Til alle dere som leser dette, ta dere sammen, og skriv fem punkter om hva dere er gode til, under vignetten "Dette kan jeg". Post det enten som kommentar, eller som eget innlegg på bloggen din (men da må du kommentere under her hos meg at du har gjort det. ) Alle som gjør det innen 1. februar, blir med på en trekning av noe jeg har laget, det kan jeg også være god til!

My sister was mad at me to day, I do not write well about my self at all in my blog,she said. I write about how fat, untidy and lazy I am, in a witty way, I hope... She told me to write something nice about myself for once. It is not easy, I am not used to brag about myself. I am trying to say five nice things about myself, and you are welcome to do the same as well, either under my post as a comment, or a post in your own blog (and tell met in a comment under here. If you do so before 1.February, you can win something I have made. I will not tell you what...

1.I am a good at telling histories

2. I am good at letting others feel that they are welcome, and included

3.I am rather good at not worrying to much about tomorrow

4. My taste when it comes to decorating is not bad

5.I do not know what to say, ...well, I am good at cooking

And now it is your turn!

Vesle Serena har laget dette fine bildet til utfordringen, og her er hennes tekst

The Brighter Sides of being Fat/ Fordeler med å være tjukk

I årenes løp har jeg lært en del sannheter om det å være tjukk. Man er lat (og det stemmer dessverre ofte), man er dum, uattraktiv, tiltaksløs osv. Ja,ja. Men det finnes fordeler også! Ikke minst denne; man forbrenner mange flere kalorier når man som tjukk endelig starter å røre seg. Så en klok strategi må være å sitte på baken og spise på seg nok flesk til at det er vits i å røre på seg. Når man rører på seg, nok til at kroppen merker det, vil det frigjøres endorfiner, slik at man faktisk kjenner seg lykkeligere. Når man spiser sjokolade, blir man også lykkelig, for også da frigjøres endorfiner. Så her foreslår jeg en slags vekselbruk, ene halvåret sitter man lykkelig og spiser sjokolade til man altså blir tjukk nok til at det er vits i å trene. Smart?

 During the years I have accumulated some facts about being fat. A fat person is lazy (well, this is sadly often the truth), unintelligent, unattractive and basicly everything starting with un-.On the brighter side is this; if you are fat, you are burning calories much fastert when you at last start moving your fat ... around, then what the thinner persons do. And I have also learnt that when you are working out, or just walking very fast, you will be happier, due to the endorfines that will be released in your brain when you are using your body. You will also get about the same sort of endorfines released when you are eating chocholate. So a really smart way of living  is sitting on your ... eating chocolate, and be happy with that, until you are fat enough to gain this faster caloriburning. From let us say August to February, you, i.e. me, can sit there, happily eating chocolate, and from February to August, I can start moving around, burning calories fast enough to use my summer clothes, without needing to buy new ones. I also will gain happiness from that. Did I miss something here?


I dag har jeg vært ute og gått en tur, og ja, jeg har nok forbrent mange, mange tusen kalorier. Turgåinga frigjører i alle fall ordene; så dette innlegget ble laget mens jeg gikk og nøt naturen. Jeg viser de samme bildene som vanlig. Alt er det samme, alt er forskjelling...

I have been out walking to day, and burned many thousand calories. Well, my walking releases the words, I made this post while walking and enjoying the nature. I am showing the same pictures as usual; same, same but always different

And this one: 

I have been happy

Pinnedille og barter

Ja, jeg har hatt det lenge, egentlig. Pinnedilla. Eller Pinterest, som det egentlig heter. Det er mer enn ei tidtrøyte, det er fantastisk inspirerende og avslappende. Og det finnes så utrolig mye spennende der ute i . Det finnes mange gode systemer på å ta vare på ting man finner på nettet, men Pinterest er nok det morsomste, tror jeg. . Jeg har før vist et par av bretta (boards) mine, men jeg samler stadig vekk, så det er bare å kikke innom. Et av opphengene mine for tiden er barter. Ikke fordi mannen min aldri har greid å fått til en, jeg synes vanligvis ikke at det er noe menn, eller damer heller, bør ha. Men kanskje fordi det ofte er dekorativt på helt andre ting, som sengetøy for eksempel, har jeg laga et bartebrett. Her er noen bilder fra de siste funna mine.

I have got a pinning interest lately, a Pinterest. It is a very relaxing pastime, and inspiring too. One of my newest boards is a Moustache-board.

From Urban Outfitters

From Andrew Bannecker

If you don't have a moustache, make it yourself

Avsila havergrynssup

I helga var vi hos foreldrene mine, og siden mye av tida gikk med til å flytte ting etter en dominohendelse, er det ikke til å unngå at man, altså jeg, blir opptatt av ting. (De har flytta soverommet til det opprinnelige soverommet, som i mellomtiden har vært spisestue) Jeg er opptatt av ting. Jeg tror nesten alltid jeg kommer til å være det også, til min døyan dag, som det heter i Namdalen. Ja, hette, i alle fall. Jeg snakka namdaling som en innfødt til jeg var rundt 20 år, men det er mer enn 30 år siden, dessverre. Men altså, ting. Og hva tingene kan bety, utover seg selv. Det er selvsagt det som gir dem verdi. For eksempel kan verdien være i kroner og øre. Eller i gode minner. Og det er nok det som føles mest verdifullt. I ei av hyllene på kjøkkenet til mamma står det ei fløtemugge, i sanitetsporselen fra Porsgrunn. Mormor hadde ei akkurat likedan mugge, bare større, som hver dag stod på frokostbordet når vi var der i feriene som barn. Vi fikk veldig sjelden servert melk, jeg kan ikke huske de hadde kyr, og jeg er så gammel at melk ikke alltid var så lett å få tak i på butikken. Men vi fikk det som var mye, mye bedre til frokost; avsilt havregrynssuppe, med bittelittegranne saft i. Det var saker det. Jeg husker ikke så mye mer fra frokostbordet enn akkurat dette, ja og så gommen, da. Å salige stunder uten like...

Da jeg for noen år siden kom over et helt servise i samme mønster, på et bruktmarked i Søgne, presterte jeg å kjøpe det før mannen min kom seg ut av bilen. Jeg fikk rett og slett los. Og der det står i skapet i huset i skogen, vekker det hyggelige barndomsminner.

When visiting my parents last weekend, we were occupied with things; moving things, throwing away things, cherishing things. They had relocated their master bedroom to their former bedroom, For many years this room had been dining room, so it was a lot to do. And there, among other things, I saw this little decanter that was a miniature of the one that used to contain my grandmothers oatmeal soup.It was sieved, and served as a drink instead of milk during breakfast, and we children loved it! 


When I some years ago came across cups in the same pattern, I had bought it before my husband was out of the car!

Nå kommer jeg ut av skapet- jeg er B

Nei da, jeg sa ikke bi, jeg sa B! Jeg er B-menneske. Jeg hører til døgnets pariakaste, vi som ikke blir helt regnet med, vi som blir sett ned på av alle de prektige A-er, vi er syvsoverne. Møter jeg noen forståelse for min lidelse? Ikke i det hele tatt. Hele samfunnet er bygd opp rundt fjøstidene, og nødvendigheten av å utnytte dagslyset. Men nå er det ikke mange som har dyr  i fjøset, og vi har elektrisk lys. Hele døgnet kan utnyttes.
Hvorfor er dere A-er  uhorvelig overlegne da? Når sola går ned i vest, arbeider den late best, er den gjengse oppfattingen. Jeg er vel ikke lat vel? (jo det er jeg, men det har ikke noe med at jeg er B) Hva er det som er så mye mer moralsk riktig å stå tidlig opp, når man likevel ikke skal i fjøset? Selvfølgelig skal man skjøtte sitt arbeide. Men for min del, det er ikke vits i at jeg kommer tidlig på jobb, jeg får ikke gjort noe likevel. Jeg sitter bare og koper. Jeg tenker ikke en gang, bare koper. Og det skal være en forklaring. Vi er skrudd sammen forskjellig. For noen er det biologiske døgnet kortere enn for andre, for noen er det lengre, uten at jeg husker hva som er hva. Men følgen av det, er at vi ikke er våkne når det er moralsk riktig å være det. Jeg hørte en fin betegnelse her en dag; "jeg står opp med sola, og er ikke helt oppe før 12"

Vi var i selskap like før jul, og da ble det snakket om A og B. Vertinnen fortalte at jo da, hun var B-menneske. I neste øyeblikk sa hun at hun gjerne kommer på jobb en halvtime før, for det er så godt å ha god til. Hallo, er man B, så er man B. Da kommer man ikke på jobb et eneste sekund før man må. Da ligger man i senga og tenker (tenker var vel litt sterkt?) at hvorfor satte jeg på klokka så tidlig? Jeg kan da godt ligge litt til. Hva er den irriterende lyden som kommer hele tiden, forresten? Man, det vil si, jeg, er ikke i stand til en eneste fornuftig tanke på den tida av døgnet. Så vanligvis kommer jeg på jobb i siste liten, eller etter....

Og det har alltid vært slik, da jeg var barn, trengte jeg hjelp av pappa til å komme meg opp, jeg måtte vekkes gang på gang. Da jeg gikk på gymnaset, og bodde på hybel, fikk jeg hjelp av min snille hybelvert Kåre til å komme meg opp. Han banket på ruta i det han gikk på arbeid. Da jeg studerte, bodde jeg alene for det meste, de få gangene jeg kom meg opp til nattforelesningene (de som startet åttefemten), da var det applaus fra et fullsatt auditorium. Og stakkars mannen min, sier jeg bare....

Forståelse er det vi burde bli møtt med, ikke moraliserende forakt!

I am not an early riser! I am what we say in Norway, a B. You are a much better person if you are an A, an early riser. But why? We have electrisity now, and do not nead to work when it is daylight, and a very few persons have cattle, so why do you early risers feel so superior???

Sjusoverskans dustra frukost, av Carl Larsson

Derrick- Aus der Reihe

Jeg har funnet den aller beste avslapningsmåte, nest etter å sove. Faktisk tror jeg at jeg sover også, sånn litegrann. Jeg ser på Derrick, rett etter at jeg kommer hjem fra jobb. Jeg har satt opptakeren på, slik at jeg alltid har noen episoder på lur. Det er bare helt fantastisk bra. Hvordan kan det da være avslappende? Alt går så sakte! Første halve episoden går med til å presentere alle personene som skal være med. Så skjer mordet, og Derrick løfter sakte opp telefonrøret og får beskjeden. Så tar han og Harry Klein på seg ytterjakkene, går sakte ut til bilen, låser den opp, tar på seg sikkerhetsbeltet og kjører av sted. Så forhører alle som forhøres skal, og så er saken løst. Derick snakker, og Harry bare står der. Han står og står. I dagens krimserier vises ingenting som ikke er relevant for løsningen. Ikke slik med Derrick nei. Harry står i hjørnet og venter, for et sted må han også stå! Så enkelt er det.

Serien som går nå, er sikkert midten av åttitallet. Det er genser i den helvide buksa som er snurpet sammen med et stramt, smalt belte. Det er knelange kjoler, permanentkrøller, korte og vide gensere. Sjefen sjøl er selvfølgelig ulastelig antrukket i dress, mens Harry Klein  av og til drister seg til dongeri, høy bukseføring og vid midjejakke. Også hockeysveis. Syntes noen noen gang at han var manneidelaet?

Og så interiørene da! Det er mange helt utrolig flotte interiør, stilige og flotte. Og nå skriver jeg ikke på ironisk altså. Og noen helt tragiske vi-har-mange-penger-og-må-vise-det-interiører. Morsomt, men fælt. I det hele tatt har de lagt mye arbeid ned i interiørene. Selv om det antakelig er en smule gjenbruk. Det er det i alle fall på skurkene. De varierer mellom en 10-15 skurker, tror jeg. En for hver aldersgruppe/miljø. De er så godt som alltid menn. To dager etter hverandre var det samme skurken, middelaldrende, tykkfallen  herre i framskutt posisjon, med vanvittig tykke briller. Skuespillerprestasjonene er vel ikke akkurat av det ypperste hele tiden, men lell...

 Derrick er klok, har alltid rett, alltid god tid, men er nesten tynget til jorden av sine tunge poser under øynene. Og så bærer han nok all verdens sorger på sin rygg, han smiler så godt som aldri. Det er tungt med alle diesen unbrachten leute. Hørtes dette tysk ut? Vet ikke helt om det er det. Jeg hadde 2 i tysk på gymnaset. Men det er  artig å trimme tysken litt også. Alt går jo så sakte, så sakte, at det ikke er vanskelig å først prøve å forstå hva de sier, så lese underteksten. Hvorfor jeg liker å se det? Har  jeg ikke forklart det her da? Det er summen av alt, tror jeg.

Alt dette får meg til å huske tilbake til da jeg var barn. Vi var litt tidligere enn vår slektning John til å få både toalett inne og TV. Mange fredager kom han og kona for å se detektimen, men først måtte han på maskindass, som han sa. Og så satte han seg godt til rette for å se, og falt momentant i søvn. Hvorom allting er, jeg anbefaler Derrick, som avslapning, og som tidstudie.

Was ist los? 

Guten tag, ich bin Derrick, kriminalpolizei, und dies' ist Harry, mein partner.

I have a great time with Derrick each afternoon. It is almost like sleeping, very relaxing..

Den glade vandrer ?

Ja, jeg tror faktisk det. At jeg er den glade vandrer. Det er ingen ganger tanken flyger så fritt, det er heller ingen gang det er så enkelt å lage tekster, som når jeg går. Og så har jeg nesten ikke gjort det på mange, mange uker. Jula har kommet i veien, og så har det vært så mørkt. Når jeg går til jobb, og det både er mørkt, bratt og glatt, og i tillegg ruskevær,er det lett å si til meg selv at vel, ikke akkurat i dag, kanskje. I morgon, i morgon, men ikkje i dag. Og når jeg sier det til meg selv hver dag, da blir det rett og slett ikke gått noe da.

I går våknet jeg opp og kjente at hele kroppen bare ville gå. Været oppførte seg for en gang eksemplarisk også, og det var en fryd å gå, den runden jeg ofte går når jeg ikke skal noe sted, bare gå. Med speilrefleksen rundt halsen, ble det jo en del stopp. Men likevel. Etterpå var i grunnen alt så meget bedre, ikke minst humøret. Det ble enda en tur til i går, da gikk vi til gode venner på fiskemiddag, i måneskinn...

Da bloggen min var ny, var det ikke mange som leste den. Jeg har derfor lyst til å presentere noen av tekstene jeg var mest fornøyd med da bloggen var ny, til glede for nye lesere, som det pleide å stå i Donald. Denne tekststen skrev jeg i fjor da jeg ikke hadde fått gått noe særlig, og også denne, som jeg er veldig fornøyd med selv om jeg har lov å si det....

Og for dere som har fulgt med ei stund, det begynner kanskje å bli nok av bilder av åkrene rundt her. Men jeg greier ikke å la være. Det er så vakkert, det er så åpent, det er så mye lys, så mye himmel, så mye glede. Og sur vind, ofte, men ikke i går!

Walking makes me happy! I love the area around here. We are living in one of Norway's biggest cities, but of course, it si more like a village compared with almost everything else. I can walk straight out of my door, and keep walking , in the nature. I love to take my Nikon along too. I have been waiting a long time for nice enough weather to take it out, yesterday was the day. It helped that I was free from my work, it is still some hours only with light.

Kuscht, ut meg deg, jul

Det går på stumpene nå. Opp som ei løve, ned som en skinnfell, det er jula det. Det er glitter og stas og innpakning i lange baner. Og ja, innhold er det også- mye innhold. Det er familieselskap og kos og Fantasi og kortspill. For ikke å snakke om gnav. Og så er det mat; Sjokolade, sirup og -sirupssnipper (vel, det løy jeg på meg, det bare passa så fint, men jeg kjøpte goro på julemesse, og det teller jo litt), og så et tre inne i stua. Den rene skjære galskap er det faktisk. Hvis vi tenker etter. Men å så godt å være litt gale, å jeg er helt crazy altså, tar et tre inn i stua. Jeg hadde jo vært det, hvis jeg hadde vært alene om det, men når alle gjør det, da er det normalt. Så normalt at hvis jeg skulle vært en smule unormal, så hadde jeg ikke tatt inn tre. Bare gått i skogen og sett på dem der.

 Da hadde jeg sluppet fasen akkurat nå; det står der falmet og nesten ribbet for pynt. Jeg skal ta av resten nå, og så skal vi hive det ut og vente på at renholdverket kommer og henter det. Men det gjør de ikke før det har vært en storm eller to eller tre, og alle jordene rundt her blir fylt opp av sørgmodige juletrær som ruller av sted, mens det sludder og regner og det er blankis overalt. Det skjer faktisk hvert år. Men det som også har skjedd mens det har vært jul, er at det har blitt lysere! Nesten uten at vi har merket det, er dagene allerede blitt lengre. Det går likar no!



 Eller gjør det det? Hadde tenkt å gå tur, men slik ser det ut nå:

Enda mer snø, og enda mer

Vilt i byen, vakker kanskje også, men turvær?
Ikke for pyser som meg

Stormen har tatt vimpelen til naboen, ei skjor (altså skjære )
klamrer seg til mønet, den har ikke lyst å fly i dag

Og innendørs er et vel ikke stort bedre. Her kommer noen anti-interiørbilder. Bare innrøm det dere også, dere med de fine interiørbloggene, det ser litt sånn ut hos dere også? I alle fall bitte litt? I alle fall av og til?

Dekorasjonen var veldig fin, men er lettere falmet nå. Den ryker nok ut i dag,
 men tusen takk Siri og Maarten, den var veldig fin! Og har prydet bordet hver dag fram til nå

Baksida, kan man si

Should it stay, or should it go? En kilo konfekt, hvor mange millioner kalorier er det?

Men se, nytt liv av daude gror, skulle jeg til å si. Her er det vanskjøtsel tatt til
nye høyder, og så belønnes man slik. Skal se det går mot vår, og bittelitegrann
lysere tider har vi allerede-

For å sitere mitt åndelige forbilde Fru Flettfrid Andresen: Det gjelder å simulere åndsfrisk og gå på med forkråmmet hals. Og ja da, jeg vet jeg har sagt det før. Men har man et livsmotto, så har man et livsmotto.

A bit of exorcism is needed, the christmas remnants has to go. Not so glittery any more. The chocholate box is not emty yet, should I throw it away, instead of putting all those high carb, high fat monsters inside? It is snowing outside, and I have a sort of winter blues. But look at the last picture! I have not given it any thing save a tiny little drop of water now and very seldom then. And what a reward! The days are already a little bit longer, the dark part of the day shorter. We can hope for spring in a couple of months

I dag er det 6. januar, eller gammaljuldagen: les innlegget jeg skrev om gamle juletradisjoner på bloggen min i fjor:

Bart

Menn har bart, damer har ikke bart. Det er den erklærte sannhet. Men virkeligheten er ofte et godt stykke unna erklærte sannheter. For det første, uansett vekslende idealer for menn, det er ikke alle som har skjeggvekst nok til å lage selv den minste bart. Hm, var det kanskje derfor Hitler hadde den latterlige kvasten han hadde, det var ikke skjeggvekst nok til mer. Vel, så er det altså damer som har bart. Kanskje de fleste til og med, etter en viss alder; det er litt for mørk der oppe på overleppa.

Og hvorfor koke suppe på en spikerbart? For det første, jeg bor i  selveste Bartebyen. Men mest av alt  fordi jeg bare MÅ vise en av julegavene jeg fikk. Av typen hva gir man til den som har alt. Selvfølgelig; et brett ukesbarter i rosa. Jeg tipper at de fleste vil være misunnelige på meg!

Most men sport mustsches, and women not. That is the a truth most of us can agree about. But hey, that is not quite true: not all men that want this growth of hair under their nose, are able to sprout a bush of their desire. And a lot of women are far darker coloured on their upper lip than  what they want to be. Why am I telling you this nonsense? Because I want to show you what I got for Christmas; A weeks supply of moustashes. Yay!

Jeg har skrevet om barter før også jeg, se her:

Takk til deg, Ingunn
I have written about mustaches before, look here