mandag 28. mai 2012

Neslesuppe og varmtvannstank



I går var hele storfamilien på besøk i huset vårt i Meråker. De kom allerede kl 12, og de måtte fores med en gang. Da var det bare å fyre opp Meteoren min og servere sveler. Det er det mest lettvinte som går an. Jeg bruker denne oppskrifta:

4 egg
8 dl mjøl, eller meir, om røra blir for tynn
smelta smør, ca 50 g
sukker, toppen en desiliter, gjerne mindre
1 liter kulturmelk
2ts natron
2ts hjortetakk (hornsalt)

Bland sammen egg og sukker, og hell etterhvert lett avkjølt smør i dette
Så mjøl, og etterhvert nesten all kulturmelka. La dette stå og svelle, gjerne en time.Når gjestene kommer, har du varma opp takka til middels varme og rørt ut hjortetakk og natron i resten av kulturmelka, og blanda dette i resten av røra. Når det begynner å bli små "hull " i røra , er det klart (Ikke finn på å kutte ut natron eller hjortetakk med bakepulver. Da får du ikke sveler.) I det gjestene kjører inn på tunet, er steikinga i gang ute på en benk i hagen (lang skjøteledning er påkrevet) Svelene skal være ganske store.  Gjestene får smør og sukker til å strø på selv, eventulet hvit eller brun ost, men aldri, aldri syltetøy og rømme. NEI. Det er syndig, og sammenblanding med vafler. Svele er svele, vaffel er vaffel.

Hm, nevnte jeg noe om neslesuppe? Sannelig min hatt. Iført hansker og saks, plukker man et vaskevannsfat fullt med ny, fersk nesle. Eller, om det er litt lengre ut på sommeren, bare toppene av neslen, eventuelt blader. Kok opp vann, og stapp i bladene. La de syde noen minutter. I mellomtida; lag jevning av mel og smør og varm veske (bruk kokevannet til neslene) Ha gjerne i løpstikke også. Når jevninga er ferdig, bruker du stavmikseren på neslen og kjører til den blir glatt, og hysterisk grønn. Bland med jevninga. Og så må det smakes til. For min del ble det salt og pepper, hvitløk, gressløk og noe sitronsaft. Bruk buljong hvis du ikke har løpstikke.( Mer ordentlig oppskrift her, men ingen grunn til å ha i melk). Og så var det røkt reinsdyrtunge fra Meråker.

Og ja, varmtvannstank; den gamle, avdanka ble til fin grill, saga opp på langs og hengslet,  og der ble det grilla utbeina lammesteik og grønnsaker. Og til dessert, rabarbrapai som dattera mi laga, og vaniljeis. Ingen var sultne da de tro utpå ettermiddagen. Og sola var med oss hele dagen, det var knapt en som ikke var solbrent. Da vi var igang med desserten, begynte det å blåse, og da gjestene drog, kom de første regndråpene. Da hadde kirsebærtrærne funnet det for godt å folde sine blomster i løpet av dagen.

Dette bildet er fra i fjor sommer, men sveler er sveler!




We had guest in our farm house outside town yesterday. First they got coffe and sveler, which are local thick pancaces, see recipe above, and try google. Or ask me, I will try to translate if you want to. I made them outdoors, with my Meteor. Later I made them Nettles soup. And them, my husband made delicious lambs steak on the grill, which he himself made from and old hot water tube. For dessert, rhubarb pie with icecream, which my daughter made. A nice family gathereing outside in our garden in the sun. The rain came when our guests drove out from our farm.



mandag 21. mai 2012

Ut av ullsekken!

Ja, i minst to betydninger. I dag har jeg sittet ute på verandaen, i kortermene, og jeg frøs ikke i det hele tatt. Jeg satt riktignok i ly for nordatrekken, men læll da, som det heter på våre kanter av landet. Ikke noe ulltrøye på i dag. Og så har jeg strikket, babytøy...

Men det var ikke den ullsekken jeg snakket om, vinterhabitten med ull innerst og ytterst. Nei, jeg snakker om den ullsekken som hodet mitt vanligvis befinner seg i , i mai, når bjørkeblomstringa er på sitt sterkeste. Når det meldes kraftig, ja til og med moderat eller beskjeden blomstring, da er jeg i en ullsekk. Alene med meg selv inni hodet mitt. Alt er ull, alle er laaangt borte, og hvert minste lille skritt er en månelanding. Jeg pleier å være så slaff, at jeg knaft greier å gå off en traff. Slik har det vært, verre og verre for hvert år, inntil nå!

HURRA! Sekken er borte, jeg nyter mai igjen. Jeg kan gå fram og tilbake til jobb uten å bli andpusten, jeg kan sitte på verandaen, selv om bjørkene står tett, like utenfor. Jeg kan synge, selv om det er mai, uten å få kraftige hosteafall. Jeg kan nesten alt! Bortsett fra å kniple kniplinger, kanskje. Ja og noen få ting til. Det er helt mirakuløst. Nei da, jeg har IKKE gått til healer. Og NEI, jeg har ikke tatt alternativ medisin (dere friske, eller litt halvsyke, slutt med å anbefale løsninger til oss som er kronisk syke, legene vet oftest bedre enn hva du gjør) Jeg har fått immunterapi/hyposensibiliseringsbehandling, Jeg ble ikke lovet noe første året, men det virker! Jeg greier å gjøre jobben min, og ikke bare møte opp. Jeg hadde glemt hvor kjekt mai kunne være, nå gleder jeg meg over både denne og ser fram til neste, og håper at behandlingen mot gresspollen er like vellykket. Til andre som plages mye, dette er en langdryg behandling, men jeg synes den har vært verdt det!

I am so happy! This winter I have been treated with birch pollen and grass pollen against my severe hay fever/astma. Now it is may, and the birches are flowering, and pouring out great amounts of pollen, and I do not react! I can breath normally, sleep normally, I can do my work! It is like a miracle! Before it felt like my head was in a sack of wool most of may and june (and july and august),  and I could not do my work properly, I could not sleep properly, I could not do anything! Now it feels like I can do everything! 


onsdag 16. mai 2012

Vi var en alen lange..i Eidsvågen også

Hurra for han som innstifta dagen, hette ei bok jeg leste som barn. Den var om Henrik Wergeland, urokråka som ifølge den vedtatte sannhet innstifta syttendemaifeiringa. Det skal være feil, for lenge før, i alle fall noen  få år, gikk det faktisk et borgertog i Trondhjem. Men samme Henrik innstifta fyllefesten på 16. mai, han skal til og med ha havna i arresten. Rent bortsett fra det, all ære til Henrik! For syttende mai altså.

Alle skriver om søttende mai i dag, alle de norske i alle fall, så da må jeg vel gjøre det jeg også da? Mine tanker går til mine søttendemaier da jeg var ca en alen lang. Jeg skrev om den første jeg husker, i fjor, se her
Men ellers; minnene strømmer på: hjemmesydde bunader, som mamma var en mester i å komponere, og sy. Eller den gangen vi, det vil si jeg og midtisøstra, hadde flotte tyske kjoler som Karen G hadde kjøpt til oss i Hamburg, min var lyseblå, men kankje B sin var gul? Og vi gikk i tog, og lærerne gikk i sine studenterluer, og fru Lyster så veldig høytidleig ut, fra barneskolen til gamleheimen, der koret stilte opp og sang. Jeg kunne godt kjenne igjen stemmene til de forskjellige, og alltid pappa sin tenor, den var den fineste. Av og til var det en og annen stemme som stakk avsted lukt inn i bjørkalauvet også. Og så spilte hormusikken, jeg trodde jo det var det det hette. Husker treblåserne, som peip litt ukontrollert av og til, men ellers var det veldig fint. Og høytidelig, og nesten alltid litt for kaldt. En gang hagla det til og med, da vi gikk forbi shellstasjonene til Ole. Og den søttende formann i maikomiteen holdt tale. Det var en av dem som sa det, en gang, og pappa minte oss på det, hver søttende mai.




Og så gikk vi tilbake, og det var gudstjeneste i kirka, og så hjemom en tur, etter at vi hadde fått den første isen, uansett hvor kaldt det var, og så hjem til pølse og stappe, som var helt forferdelig, og eggedosis, som var veldig godt, før vi var på skoleplassen og hadde leiker. Og aller best husker jeg da jeg var seks år, og hadde skadet handa mi stygt i ei treskemaskin da vi fant det for godt å treske torv i den, den torva som var på gammelhuset som vi reiv. Og det rusta tannhjulet gikk så treigt, at de seks år gamle fingrene skulle liksom dra  etter, og de holdt faktisk på å ikke bli eldre, hadde det ikke vært for Karsten som dro tannhjulet andre veien igjen.  Men heldigvis fikk legene sydd dem sammen igjen, så jeg har fremdeles fem, og ikke tre på venstrehanda som det lå an til ei stund. Det gjorde merkelig nok ikke vondt. Det var 3. mai, tror jeg, og den søttende var jeg en slags celebritet, og alle kom og spurte hvordan det gikk, og jeg følte meg litt betydningfull. Dessuten hadde jeg hvite hansker, det hjalp på, det også.



Og så var det tog igjen, til ungdomshuset, sjølvaste Bergtun. På scena var det underholdning, som skoleelevene stod for, og  vi var to små fine damer, hatt og kjole har vi på... Og diktlesing, med mer eller mindre patos, og heldigvis var jeg syk den ene gangen da jeg skulle spille Für Elise på piano. Jeg sa jo at jeg ikke kunne den godt nok, faktisk fikk jeg aldri til del to, der det begynner å bli vanskelig. Jeg simulerte ikke heller, jeg bare grudde meg så jeg ble syk. Jeg lå hjemme med feber og riktig stortrivdes! Søttende mai var stas! Og er stas!



Gratulerer med den 17.mai alle sammen!


17th of may is our National day in Norway. The celebrations are almost as big as Christmas. Childeren get new clothes for the day, and we eat a lot of icecream even if it is raining, which unfortunately is rather normal in may. The text I have written above is about my children memories, about how we celebreated the day in our small community in Eidsvåg.


My mother used to sew us national costumes, which she herself designed. Me and my older sister, which is younger than me, were alway dressed similarly. I still can remember the smell in the air of the ironing spray my mother used the 16th of may, to get everyting ready. As the years went, the house became crowded with five children, and a lot to iron! As for the celebrations of the day; we started with a procession from the school to the home for the elderly people, I think it was about 1500 meters. We went together with our scholl, starting with the youngest children . The teachers always went together with us, and we were waving our flags all the way, and sang national songs, and shouted Hurra! Hurra! all the way. At the home there were singing by the choir, and my father had the best tenor, I used to think! And then there were speaches, and the big music band (wind instruments), which performed their best of national hymns and marches. 


And then we went back to the church for a sermon, and after the first icecream which we ate however cold it was, we went home for mashed potatoes and sausages, which I hated, and eggedosis (whipped raw eggs with sugar until yellow, creamy and heavenly). Then back to school again, where we had competitions at the school yard, and then, a new procession to the community hall. And the birch were about to spring its buds, and the smell of it were everywhere, I remember  the 17th of may when I was 6 very well, I had hurt my hand badly some ten days before, I almost lost three fingers, and I was a kind of a celebrity this day, everybody came and asked me how I was doing, or rather, they asked my parents, and I thought it great! I also wore white gloves this day to hide the scars, and felt like a lady! Well,at the community hall, there were singing, and reading of poems and more music, and we were happy and slept like stones after an exciting day when we went to bed. As I am writing this, I am looking at the telly, we are to see friends later to day, and we are going to have a nice dinner.

For english readers, I will translate this tomorrow... try at least

mandag 14. mai 2012

Hvor er jeg? Where am I?



Jeg fikk følgende spørsmål her om dagen, da jeg prøvde å finne riktig buss:  Sikker på at du tror du er der du er? 

For det første er det en gåte her, hvor er jeg? Hvor tror du bartebussen går?


Men spørsmålet kan jo også tolkes i mer eksistensiell retning;  Sikker på at du er der du tror du er? Noen  stikker fingeren i jorda og sjekker hvor de er, andre er avhengige av GPS (forøvrig var det det jeg hadde glemt, å sette på GPS-en), ellers kan man stikke en finger opp i lufta, eller tunga ut av vinduet. Men er du sikker på at du er der du tror du er? I livet, for eksempel? Kanskje tror du at du er midt i en grå rekke med hverdager, men så er du midt i den gave livet er... Vet du hvor du er? Er du sikker på det? 

I have got a new iPhone, and I am using it all the time, for excample for buying tickets for the bus, and I am also looking for the time table for the bus. And one day I was doing just that, I got this answer: Are you sure you are where you think you are? It gave me a laugh, but after the laughter, I thought; hm, am I sure that I am where I think I am? In Norwegian we can say that we put a finger down in the soil to be sure where we are, others are dependent of their GPS device to get their answer.Are you sure? May be you think you are in the middle of a long row of grey everydays, but are you?





 Here som pictures from last week in  Italy, I am looking at the sky just before the sun goes down

torsdag 3. mai 2012

Vi lager skygger igjen

I hår bar vi på fjelltur til Monte Cucco, og sannelig hørte vi ikke gjøken også. Nesten fint vær, men aldri stygt. Og møysommelig fikk vi kravlet oss opp til ca 1400 meter. Vel vi startet nokså høyt da, skal ikke skryte på meg for mye, men vi gikk ganske langt og bratt. Kjempestøl i dag. For en utsikt! Og rundt oss fløy store fugler som ropte ciao til oss. I området er det en kjempestor grotte, som var avstengt. På stillast utenfor tok jeg fine skyggebilder av oss igjen.

We are still in Italy and yesterday we went hiking to Monte Cucco, and guess what; we heard the cuckoo . The altitude was about 1400 meter, and aroumd us flew strange birds shouting ciao to us. There also is a big cave, we could not go there without a guide, but outside I took some pictures of our shadows again