Prinsesse Turandot, et eventyr!

Ja, Turandot er et eventyr, en variant av Prinsessen som ingen kunne målbinde, den sterke, som ikke vil la seg gifte bort. Sånn sett burde hun ha vært heltinnen, men som alltid, her skal det giftes, koste hva det koste vil. Hennes iskalde hjerte skal smeltes Og det gjør det, av et kyss! Hørt på maken?

Jeg har vært på opera i Olavshallen (i Trondheim) igjen. Jeg må innrømme at jeg er forutinntatt. Jeg bare går ut fra at dette blir bra,jeg! Og heldigvis, jeg har ikke så ofte blitt skuffet heller. Men i dag, i dag var det et eventyr!

Som sagt, historien er jo et eventyr i seg selv, men når det gjelder opera, kan man ikke forvente mye av en givende handling. Dett gjør da ingen ting heller,  når det blir fortalt så strålende!Så vakkert! Puccinis musikk er vakker. Historien er lagt til Kina, og en del av tonespråket er farget av det. Det er dramatikk, nydelige partier, flotte korsatser, og så Nessun dorma, da. En hver stjernetenors glansnummer. Jeg hørte gjennom en åtte-ti versjoner i dag før jeg gikk, fra Jussi Björling til en instrumental med steelgitar. Sistnevnte burde  vært straffet hardt.  I alle fall, dette er selveste svisken, den man kjenner til sånn uten å være så vel bevandret i operaverden.

Men hva gjorde denne oppsettingen til et eventyr da? For å begynne i en ende: scenografien er det fineste jeg noen gang har sett i Olavshallen. Jeg  må innrømme at jeg har sett mye trasig, pappkulisser av traurigste slag, og halvhjerta digital "dekor". Men denne gangen har man gått ut av sitt gode skinn. Jeg vet ikke hvor påkosta det var, men det så virkelig slik ut! Det var nydelig. Nydelig dekorajon, nydelig lysføring, gode innfall og fantastisk god gjennomføring. Danserne trippet kinesisk avsted i et øyeblikk, i neste var de troll, eller var det spøkelser? Brødrene Bjørkøy svinset runt med allskens kineserier, inklusive pagoder på hodet.Det kinesiske keiserpalasset fikk plass på scena i Olavshallen i dag. Den  er ikke så stor, jeg skjønner nesten ikke at det gikk an. Kostymene var av en annen verden, eller skal vi si kinesiske! Her var det gull, og brokade og utrolig vakre farger. Og koreografien, ja alt var bra!

Men det hadde ikke vært opera uten gode sangere! Og her ble vi virkelig bortskjemt. Jeg ble ikke så betatt av isprinsesse Turandot/ Oksana Kramaryeva Altoum. Kanskje skulle hun være litt kald? Men stakkars Liu/Sabina Cvilak slavejenta som ofret seg for kjærligheten til prinsen; jeg fikk gåsehud. En utrolig varm stemmeklang, å så vakkert! Og så prinsen da, spilt/sunget av Sergej Poajkov! Ikke bare sang han bra, han spilte bra også!Det var ingen som ikke sang veldig bra, men disse to imponerte mest! 

Og så korene og orkesteret! Jeg synes jentene fra Nidarosdomens jentekoret gjorde det veldig bra! Alltid glad når jeg får høre dem. TSO vokalensemble og TSO operakor er svært gode.

Som sagt, jeg var forutintatt, og jeg har mulighens ikke evnen til å være kritisk, men dette var fantastisk! I byen vår, en knøtteby når man ser litt ut i verden, og så får vi til dette!

Og til dere som ikke skaffet dere billett i tide; dere gikk virkelig glipp av noe!

Foto Marius Sunde Tvinnereim, Adresseavisen

I have been to the opera, Puccini's  Turandot, and had a magnificient experience! I feel blessed.

Aldri for sent til å ha noe moro- eller Tolvskillingsoperaen

Vi greide det kunststykket å komme for sent til teatret på fredag. Vi hadde allverdens tid trodde vi, så vi dro avsted tidlig, trodde vi. Og så begynte forestillingen kl. 19! Vi var der 19:30. Og kommer man for sent til teatret, er det ingen nåde. Stå utenfor, og skam deg! Du slipper ikke inn! Og jeg som hadde gledd meg sånn. Det var  Tolvskillingsoperaen, med tekst av Brecht og musikk av Weill. Musikken kjente jeg godt fra før, men jeg har aldri sett stykket før. Jeg blingsa så forferdelig, når man er over femti gjør man det, for man alle har begynt å bruke så mye mindre skrift enn før, for sånne som oss. Jeg greide derfor å tolke prisen inklusive en avgift på kr 20.00 til at stykket starta kl. 20.00. Men heldigvis er det tre akter, så vi fikk med oss to tredeler av Tolvskillingsoperaen, og det var skal vi si åtte skilling? Noen av sviskene gikk vi glipp av, men våre venner som vi skulle møte i teatret fikk god anledning til å fortelle andre historier om andre som hadde kommet for sent så alt i alt var det ikke så ille. Jeg er i stor takknemlighetsgjeld til Brecht, faktisk. Det var hans skyld, relativt indirekte, kan man vel si, at jeg stod til eksamen i nordisk mellomfag en gang i forrige årtusen. Jeg hadde vært lett ustrukturert, og selv med et durabelig skippertak, rakk jeg ikke å lese gjennom hele pensumslitteraturen. Det gikk greit på språkdelen, der fikk jeg om hovedskillemerker i norske målføre. Den var enkel, jeg hadde lest så lite at jeg husket ikke mer; hovedskillemerkene. Bare det. Det ble ikke noe utenomdillsnakk i det hele tatt, jeg svarte på oppgaven, og fikk toppkarakter. Men så var det litteraturdelen da. Jeg var lite glad i Edward Hoems politiske litteratur, og skuespillet Kvinnene langs fjorden hadde aldri fristet meg. Selv om det altså stod på pensum. Så da eksamensdagen i litteratur opprant, fikk jeg selvfølgelig Kvinnene langs fjorden. Jeg startet med å lese stykket, og så skrev jeg. Jeg er helt sikker på at jeg hadde strøket, hadde det ikke vært for at jeg husket på at Edv. Hoem var inspirert av Brechts Verfremdungseffekt. Det husket jeg, og det gjorde at jeg stod! Så evig takk og ære til Berthold Brecht.

Hva skal jeg si om forestillingen da? Jeg likte den, jeg liker nesten alt jeg ser jeg, av teater. Jeg har antakelig dårlig anlegg for å være kritisk så lenge ikke folk synger falskt. Det var ikke mye falskt her. Av synging. Morsomme kostymer. En del kritiske røster mente at stykket hadde gått ut på dato, at det ikke treffer like hardt nå som det ikke er like stor forskjell på fattige og rike. Vel, løfter man blikket utover oljedammen vår, kan man vel saktens si at forskjellene er mye større enn før. Derfor synes jeg absolutt ikke stykket er irrelevant. Mads Bones gjorde en veldig bra hovedrolle, jeg synes han blir bedre for hver gang jeg ser ham.Se også her.

Kulturopplevelser etter ketchupmetoden - Håndverkerne

Jeg har vært dårlig på kulturelle opplevelser i år, det har blitt mest sosialt. Det har vært som med ketchupflaska, først er det ingenting, og så er det ingenting, og så kommer alt på en gang. Jeg har ikke vært på noe kulturelt siden jeg var på kino og så Black Swan en gang i vinter. Jeg likte forresten ikke filmen, nå er det sagt, jeg kom ut av skapet der. Skjønner at det riktige var å like den, men det gjorde jeg altså ikke. Har forresten sett noen teaterstykker på våren også. Nuvel, som det heter. På torsdag i forrige uke var jeg og så Czardasfyrstinnen, og allerede på lørdag var jeg på Trøndelag og så Håndverkerne.

Som jeg lo! Ikke at jeg skal røpe for mye av handlingen, men snakk om å kjenne seg igjen. Vi har hatt den relativt tvilsomme fornøyelsen av å bygge om bad og vaskerom, og pusse opp kjøkken mens vi bodde oppe i det. Det jeg trodde skulle ta sånn cirka en måned, toppen to, ble i alle fall et halvt år, om ikke mer. Jeg skal aldri, aldri spise Fjordland mer! Noe så trist som å sitte i sofaen på stua bak en stabel med kasser og spise ferdigmat med plastgaffel! I månedsvis. Og mer enn en gang kjente jeg lysten til det onde i mitt hjerte overfor  håndverkere som ikke kom den dagen de sa de skulle, og ikke den neste heller.

Jeg kom altså veldig godt forberedt til Håndverkerne. Gjenklang med en gang. Jeg liker meg på Trøndelag Teater for tiden, de har så gjennomarbeidede produksjoner; flott scenografi, flott regi, og til og med fantastisk morsom koreografi! For den som ikke er informert om hva det handler om, så er det altså paret som skal bygge om huset, for da skal de bli så lykkelige! Det er drømmen, og hvem deler ikke den? Men så er det da kanskje ikke helt seriøse håndverkere, eller det er jo ikke håndverkere heller, viser det seg.  Så går det helt skeis da, det er vel snakk om en slags dekonstruksjon, både av hus og av liv. Det er mange kostelige scener, men den beste er vel da håndverkerne kommer ryggende ut under vasken, komplett med rørleggersprekk, til Dovregubbens Hall. Benytt sjansen! Lattergaranti!

I have been to the theatre, I enjoyed myself!

Foto: GT Nergaard

Foto: GT  Nergaard

Reinhekla tøv- eller Czardasfyrstinnen

Jeg er så glad i reinhekla tøv! Slikt som er laga bare fordi man skal more seg, som ikke behøver være utviklende, oppbyggende, ha dobbel bunn eller noen ting. Bare tullball. I går for eksempel var jeg på Czardasfyrstinnen, Trondheim symfoniorkesters oppsetting. Det var bare ren og skjær og lutter , ikke luther altså, glede. Historien er jo, som antydet, bare tøv, fra ende til annen. Forviklingskomedie, men kjærlighet, selvfølgelig, og selvfølgelig får de rette hverandre til slutt. Skulle bare mangle.

Oppsettingen er stort sett med "lokale krefter". Jeg glemmer ikke en gang for mange år siden, tidlig åttitall muligens, at Evita ble satt opp i Trondheim. Ikke verst, til å være med lokale krefter, skrev de i Dagbladet. Her var det lokale krefter, det skal jeg love dere. Randi Stene, for eksempel, lokal kraft (det må vel hete det, sånn i entall?) i verdensklasse! Hun var perfekt som Czardasfyrstinnen! Stemmen er perfekt, hun synger fantastisk. Og så er hun vakker! Og hun er en flott skuespiller! Hun greier å synge og bevege seg samtidig, og på en flott måte! Og så er hun veldig lokal, fra selveste Byneset.  Og Kari Postma, lokal som bare det, selv om hun er datter av den nederlandsk-norske harpisten Willy Postma! Og kjempegod, og også et komisk talent. I balletten ei jente fra nabolaget. Og de andre sangerne, ingenting å si på noe, annet enn at dette var bra!



Jeg liker musikken også jeg! Nei da, den er ikke dyp, intellektuell, provoserende eller krevende. Den er feiende flott, som det heter. Og med tydelig ungarsk preg. Som musikken sigøynerorkestrene spiller på restaurantene i Budapest. Forresten hører sviskene fra Czardasfyrstinnen alltid med i repertoaret deres. TSO er et veldig bra orkester, for tiden opplever det en virkelig oppblomstring, med utsolgte billetter til stadighet.

I fjor var jeg på Jolanta, som TSO satte opp, det var tragisk. Pappkulisser, pappregi, og et tåpelig stykke. Det er jo også Czardasfyrstinnen, men det gjør ingenting, for den er morsom. Scenografien var lang fra papp, handlingen var lagt til USA på femtitallet, det var et fruktbart grep. Det var farger og morsomme innfall, flotte kostymer! I det hele tatt, grip sjansen om du kan!

Til og med programmet var flott, også det laget av "lokale krefter". Tibe-T traff fint, synes jeg, med tegneseriestilen fra femtitallet. Jeg håper det er greit at jeg låner bildene her. Hallo, alle sammen, det er reklamebyrået Tibe-T som har laget dem.

 Yesterday I was at a operette here in Trondheim. It was the Czardas princess, and Randi Stene was the star. I loved it! The pictures is from Tibe-T

Ordet

I begynnelsen var Ordet. Slik begynner Johannesevangeliet.  I begynnelsen var Ordet, slik åpnet teaterverdenen seg for meg. Denne gangen var det Ordet av den danske dramatikeren Kaj Munk.  Teaterstykket handler om tro, i familien Borgen fra  den eldste sønnen , som har «mistet troen på troen selv», til den nest eldste sønnen Johannes, som er erklært gal og tror han er Jesus. Jeg husker at stykket gjorde et umåtelig inntrykk på en meg som 15-åring, jeg var rystet inn til grunnvollene av meg selv. Store ord, men mindre kan ikke brukes.

Og teateret kom til oss! For en fantastisk opplevelse, ikke som Riksteateret, men som Teateret Vårt! Og det var det, vårt! Jeg var forresten ikke helt sannferdig! Det startet med Shakespeares Tvillingene, og oppsettinga var på ungdomsskolen 1972. Men det var en morsom forestilling, ikke grunnvollrystende.

F.v. Nils Vogt, Ola B. Johannessen, Knut Walle, Kirsten Hofseth, Rønnaug Alten, Lisbeth Nilssen, Grete Nordrå, Kjetil Bang-Hansen, Marit Grønhaug, Per Gjersøe og Alex Roald i Tvillingene av William Shakespeare.
Foto: Verdens Gang


 Men så ble Ordet satt opp våren 1973. Og som sagt, det gjorde et utrolig inntrykk. Etterpå var det mulig å diskutere stykket med skuespillerne. Og der satt vi, sky og beskjedne. Jeg tror ikke jeg fikk sagt noe, selv om jeg hadde hundrevis av spørsmål. Men noen gjorde nok det. Det var tøft og interessant, og vi var en del av verden! Og så leste jeg for noen år siden at det var ikke bare meg stykket hadde gjort inntrykk på. Ola B. Johannessen, som hadde en sentral rolle i stykket, hadde i løpet av innstuderingen kommet fram til at også for ham var troen viktig, og hans kristne livssyn vokste frem.

I yngre år,og det er akk så lenge siden, gikk jeg mye på teater, også her i Trondheim. Men så ble det barn, og så ble teateret litt traurig, det ble bare ord og trist scenografi, og så ble det teater bare en veldig sjelden gang. Men nå er teaterkortet i hus, det må brukes, og jeg gleder meg til å se Mistero Buffo om vel ei uke. (for andre gang, første gang var i forrige årtusen, med Frode Rasmussen)

Nora

Det er ikke mulig å gjøre det bedre! Jeg har vært på Trøndelag teaters oppsetting av Et dukkehjem, og det var en ekstremoppsetting. Den var ikke bra. Den var langt fra bra. Den var fantastisk!!! Scenografien var utrolig bra, lekker, elegant, vakker, nydelig, effektiv...
Og Nora! Denne gangen var hun ikke søt og yndig. Hun var stor, sterk, flott. Og derfor var det ekstra tydelig at hun var fanget i dette dukkehjemmet sitt, hun som egentlig var en sterk kvinne. Aldri før har teksten talt så sterkt! Det var nesten uutholdelig bra. Teksten var den samme, men handlingen ble trukket opp mot vår tid. Et nødvendig grep, vi har sett nok av klunkemiljøer nå. Nora danset ikke tarantelladansen, hun danset til Diamonds are a girls best friend. I Marilynkostyme. Aldri før har jeg sett en Nora som har grepet meg slik!

Se bildene fra Trøndelag teater her
Alle bilder:  GT Nergaard

 Teaterets presentasjon av stykket her
Adresseavisas kritikk
Kronikk i Adresseavisa her

-En kraftprestasjon
- denne stilsikre, forfriskende, energiske og fantasifulle utgaven av Ibsens største klassiker. Publikum holder omtrent pusten
- Scenografien er enkel og strålende
Ole Jakob Hoel
Adresseavisen




- knapt noen gang tror jeg faktisk jeg har flirt så godt på teater til vittige replikker og utrolig kroppsspråk. Ane Skumsvoll i særklasse i så måte. For ei dame!!
Eva Hilde Murvold
Trønder-Avisa


- Tidenes dukkehjem
- Aldri har vi sett Nora bedre, aldri har vi opplevd budskapet klarere og aldri har det fortonet seg mer aktuelt
Audhild Øye
Avisa Sør-Trøndelag


- en forfriskende opplevelse som ikke svekkes av anstrengt aktualisering
- Den helt nødvendige oppdateringen er foretatt med leken eleganse
- Trøndelag Teater har hentet frilanser Ane Skumsvoll til å spille hovedrollen – et svært vellykket valg
Martin Nordvik
Aftenposten


- modernisert, tydeleg og særs underhaldande
- Eg har aldri sett ei betre Nora
Amund Grimstad
Klassekampen

Og dessuten, les gjerne mine tidligere blogginnlegg om innstengtheten: her og her