Skaprotte

Du er ei skikkelig skaprotte du, sa pappa. Han sa det ikke når Midtisøstra og jeg hadde dokkestue inni skapet. Det var da vi bodde i Gjermundneshuset.  Nei, det var da jeg var på raid i skuffer og skap etter noe jeg kunne snoke til meg for å putte i munnen. Særlig søtt. Rosiner, korinter, dadler,fiken, kokesjokolade, havrenøtter, puffa ris, alt som var søtt. Jeg glemmer ikke den gangen da jeg skulle ha bursdag, mamma skulle bake kake, og rosinboksen var tom. Det var jeg som var synderen, ja. Eller det året da jeg smakte på småkakene, slik at det nesten var tomt da vi kom til jul, og vi egentlig skulle ha spist dem.

Men det var før det. Nå gjør jeg aldri sånt. Snoker aldri i skapene jeg nei. Å nei da. Nesten ikke i det hele tatt. Eller jo, kanskje litt? Akkurat nå i sted, for eksempel. Noen mandler, i kombinasjon med noen rosiner, det er jo godt. Så godt at jeg kanskje kan ta litt til? Ååå, skrøpelige menneske. Hadde jeg bare kunne latt være, da hadde jeg oppnådd den største lykka på jord; ikke komme til Panama, ikke bli rik, men å bli tynn! Bare tynne folk kan, og fortjener å være lykkelige, det har man da skjønt for lengst. Jeg får trøste meg med noen rosiner til, kanskje?

Tynne damer, her på toalettet på Statoilstasjonen i Folldal
Thin ladies, her on  wallpaper in the toilet at a lokal gas station

You are a cupboard rat, my father said. He did not say so to me and my sister when we were playing in our dollhouse in the cupboard, it was so big that we could sit there. Oh no, he said it when I was raiding the cupboard for something sweet for my tooth! I has a really, really sweet tooth, or several, I must say. We seldom had sweets when I was a child, but raisins, dried apricots, currant, figs, and almonds and other nuts. I was always hunting.

But that was before, when I was a child. I never do such things anymore, almost never, ever. Oh no, well, may be some times. Some minutes ago, I may have taken a few, or rather not so few, raisins. Raisins in combination with almonds is a very, very good snack. May be I shall take just a few more? Just a little mint? Oh, if I just could let be, then I would have become the most happy human beeing in the world, I could have been THIN! But yes, but no, but yes, but no....

Ball

Som et lite svar på Ege Dennes utfordring blir det om ball i dag. Og det er ikke slikt selskap som tenåringene drar på nu til dags, der de skal ha alt for dyre kjoler og kle seg som om det skulle være årsmøte i frimurerlosjen, og ankomme i limo og ha date og sånt. Nei da! Det er heller ikke sånn som gærne folk springer i villelsen etter og det nesten kan oppstå borgerkrig rundt, hvis noen slenger med leppa, eller ballen i feil retning. Eller slik rød en med hvite prikker på som vi kastet på veggen etter mønster en av første, to av andre, tre av tredje osv. Nei slett ikke. Og jeg snakker ikke om saltfiskball eller blandaball. (dagens utfordring, hva er det?) Jeg snakker om potetball.

Ja, det kan vel hende at du kaller den for raspeball, kumle, kumpe, klubb. Ege Denne ville altså ha folk til å prøve å lage den med brunost inni. Jeg vil ikke! For meg som har vokst opp med ball med nekje inni, er ikke det nødvendig, jeg har prøvd eksotiske varianter så det holder da. Nekje er  sauetalg, som jeg svakt husker ble saltet, og så tror jeg også den var krydret med karve, og så ble den puttet inni ballen. Farmor var hensynsfull nok til å lage lange flate baller (kunne ikke dy meg) uten nekje i, så vi barna slapp. Men uff, de gangene vi tok feil! Tror ikke mamma utsatte oss for dette noen gang. Kanskje jeg har fortrengt det? Når jeg skriver om dette, har jeg nesten en følelse av at jeg levde i forrige årtusen. Er det noen som har hørt om nekje? Har jeg dikta det opp?

Ball er en utmerket rett når man ikke har så mye å rutte med, eller det var det, før potetene ble så svinaktig dyre og vi nesten bare får tak i slike bittesmå som skal kokes med salt og legges på tapasbord (isj). Det var høgtid i heimen når det vart servert ball, særlig på feittirsdagen, for da var det med alt tilbehøret som tenkes kan; saltkjøtt , kanskje både av sau og okse, eller gris (visste dere at grisen heter svin når den er død, og kua okse?), kokt så lenge at det blir skikkelig mørt. Så i gryta legges ballen som jeg lager på det viset at jeg rasper, presser ut en del av potetvannet til ikke alt for fuktig, har i noe hvetemel og litt byggmel, og salt, og lager ikke alt for løse, men helt passe baller som jeg putter i gryta der kjøttet ligger. Når det nærmer seg slutten, legger jeg også nedi skiver av kålrabi. Og ikke å forglemme ei røkt pølse eller tre. Vossakorv etter Geitles oppskrift er det aller beste her. Og så må det stekt flesk eller bacon til, rikelig. Og til alt dette MÅ man drikke surmelk. Alt annet er syndig, jeg mener synd, for det må til for å få til den helt riktige smakskombinasjonen. Og da er man så mett på kjøtt at det varer i hele fasten, og resten av dagen går forøvrig med til å døse. Dette er hardtslående. Dagen etter er det verdens neste beste restemat (den beste er å koke suppe på sausen som blir igjen etter at vi har laget Osso bucco). Da skjærer vi opp ballen i skiver, og steiker den, sammen med rester av pølser og kålrabi, og så heller vi sirup over! Yess, det er mat både for mons og folk. Jeg merker at jeg nærmest blir elegisk her. Mamma kommer fra Nord-Trøndelag, og har prøvd seg spakt med klubb og duppe, det er ball med saus av brunost over. Et sted går grensen, sier jeg bare. Hva folk kan finne på å spise!

This is not a picture of Ball, but small peppers filled with smoked salmon and sundried tomatoes
cooked in the owen for some minutes, then served on our vintage plates

English excerpt..
I can not translate all of this into an english version. I am writing about a dish that are very traditional in Norway. We can also find variations over the theme all over Europe, I think; it is big dumplings made from potatoes. To make them, grate the potatoes, then squeeze out some of the potato water, add salt, and flour to bind it. Then the balls (do not giggle, that is what they are called in my county, due to the rounded form) will go into a big sauce pan where some salte meat from lamb, pork or ox have been simmering for at least an hour and a half. Then simmer the balls,  don't giggle, I told you,  along for half an hour, and then  put in some slices of swede (rutabaga) to be cooked to tender. (I am not doing this very well, but I hope you will understand). When I was a child, we had sheep, and my grandmother usually put dried , salted sheep suet seasoned with caraway inside the balls before cooking. It did not taste very good! Not for a child, and it sounds rather exotic for me now. I have not heard of anybody using this, it must have been very local! We had ball very often, and always on the fat tuesday (the day before ash wednesday). Oh, I forgot the sausages, you need to put a couple of sausages in the pan for the last 5 minutes too. When ready, serve it with sour milk. No, I am not kidding, to get the proper combination of tastes, you have to do that. Enjoy. 

Gelato, ekte italiensk iskrem

Jeg skjønner ikke, men denne har blit lagt i utkast. Jeg har vitterligen publisert det fra før:

Italienerne elsker is! De spiser og spiser og spiser is. Kjeks eller beger, mange smaker, stort utvalg. Men kvaliteten varierer, fra den mest utsøkte hjemmelagede til trasig dusinvare. Hvordan skal vi skille gull fra gråstein? Klinten fra hveten? Et råd jeg har hørt, og prøvd ut er dette: se på bananisen. Er den knallgul, er den smaksatt med kunstig smak, er den hvit, er den smaksatt med banan.  Som om! Det stemmer ikke i det hele tatt. Kanskje det gjaldt en gang, men så fant man ut at dette var rådet som ble gitt. Vi gikk etter banantesten, og fikk is som var så fæl at vi bare måtte kaste den.

Nå har vi knekt koden! Det er bare å følge køen. Motsatt vei. Follow the dots, de fornøyde isspiserne, så kommer du fram til kilden. Så er det å stille seg i den lange køen. Er det ikke kø, må du bare gå. Da er ikke isen god nok! En gang var vi i Coccinata, i Piemonte. Byen så ut som en iskrem med strøssel på; bebyggelsen på toppen, og vinmarkene rundt om. De hadde det mest enorme isutvalget jeg noengang har sett. Bilene kom langveisfra, det var en evig strøm, og det lille torget var fullt av isspisere. Og god, det var den!

Dette bildet har jeg lånt fra nettet

Heldigvis, eller uheldigvis, for den som vil prøve å holde en slankere linje, får man nydelig italiensk is her i Trondheim også nå. Sjekk Cielo på Solsiden. (Og her har det skjedd underlige ting, dette har jeg jo publisert for lenge siden, men så har det bare blitt kastet inn i utkastboksen igjen)

Gelato, italian icecream.The italians are eating their gelato all the time. Some of it is delicious, some of it is well, not far from bad. How can we know who are selling the great ice, and who is not? I once heard an advice: look at the banana icecream. If it is greyish, it is handmade, and the taste is from real bananas. Is it yellow, then it si not made in the small little family icecreamshop at all. I followed this advice, and got icecream that tasted so bad I had to throw it away.But know we have solved the riddle. Follow the crowd, look for the coda per il gelato.Follow the queue the wrong way, look at the smiling , icelicking faces, follow the dot, and you will find the source.

En kjele med muligheter

Hver gang når jeg har vært i Italia, har jeg kommet hjem med kofferten full av bønner og linser. Noe av det har vært totalt bortkasta å dra med seg, de har tørka borlettibønner på butikken her også. Men andre bønner og linser er spesielle for området, og blir ikke eksportert. I tillegg botaniserer jeg i bønnehylla på Storlien når jeg er der, eller i butikken til Une; der finner jeg varer fra Saltå kvarn i stort utvalg og utmerket kvalitet. Jeg er  så inderlig glad i slik mat.

Nå er ikke resten av familien like entusiastisk, så det er opp til meg å få laget noe av det. Og da blir det ofte som når jeg kjøper bøker, eller stoffer; det blir med planene. Bøkene blir ikke lest, i alle fall ikke på en god stund, og det er ikke fordi jeg ikke leser, jeg kjøper for mange. Jeg kjøper for mange muligheter. Og stoffene; mange ganger kan jeg ikke gå forbi et fint stoff fra femti- og sekstitallet, tenk jeg kan lage ditt og jeg kan lage datt, så kjøper jeg det og legger det i stabelen for drømmer.   Men planene; jeg koser meg med dem, jeg er ikke laget for å være alt for realistisk. Jeg har likevel sluttet å spille Lotto, det skal jeg ha.

Det er likevel enklere med bønner, I går la jeg en pakke enkle, hvite bønner i bløt. Fredager har jeg fridag, og mens jeg har fotografert snøbygene, og lest To the Lighthouse (utterly bliss), har bønnene kokt sammen med salvie, selleri og hvitløk på ekte italiensk vis. Hva skal jeg så gjøre med dem? Det vet jeg ikke, det er her mulighetene kommer inn, skal de inngå i suppe, eller serveres kalde med dressing? Eller med tomatsaus? Varm eller kald? Egentlig tror jeg det blir kalde, med salt og pepper, litt finhakka rødløk som har marinert en liten stund i sitronsaft, litt olje kanskje. Mulighetene er mange! Og denne gangen ble det ikke bare med planene heller.

Blod, dadler og lutter glede

Er dere klar over at i butikkene heter det ikke lenger blodappelsiner, men røde appelsiner. Har man hørt på maken. Årsaken er at folk ikke vil kjøpe dem når de kalles noe med blod. Hva er det som skjer med verden? Hvor kommer all denne prippenheten fra? Det store alvoret? Jeg leste i avisa her en dag at nå begynner man å pottetrene babyer fra før de er født omtrent. Leser ansiktsuttrykk, av med klærne og holder dem fram. Disiplin, disiplin, disiplin. Blir det noe moro lenger, når alt er så pottetrent? En far klaget på at det ikke var mulig å bruke ironi til sine døtre, de forstår det ikke. Ingen under 20 forstår ironi, lenger, mente han. Alt er så alvorlig, at man ikke en gang kan si blodappelsiner. Jeg gjør det lell, jeg: BLODAPPELSINER! Gode, friske, blodrøde blodappelsiner.

Og nå er jeg på vei til å komme til poenget: Desserten jeg laget i går kveld. Vi hadde gjester. Appelsinene er på sitt beste på denne tiden av året. Valget av dessert sier seg nesten selv, appelsinsalat! Og når man i tillegg får fatt i nydelige BLODAPPELSINER, er det bare lutter glede. Har man vært i krydderbasaren i Istanbul og kjøpt en pose med tørka roser (var jeg klysete nå? beklager), er det nærpå perfekt. Har du lyst til å prøve, er fremgangsmåten omtrent slik (og kutt ut det du ikke har, bare to ting er viktig her, appelsin og dadler)

Blod, dadler og lutter glede
Appelsinsalat (marokkansk)

Ca ei blodappelsin på hver (og har du ikke det, en vanlig appelsin, de er gjerne litt større, så tilpass mengde)
Ferske dadler, oppklippet. En pr person, minst.
3-4 ss rosenvann (for matlaging. Kjøpes i innvandrerbutikker) 
Noen tørka rosenblader eller knopper (slettes ikke nødvendig)
Mynteblader 

Skjær bort så mye av det hvite på appelsinene som mulig. Del appelsinene i fire, og så i skiver. Legg på et fat. Klipp opp dadlene i fine biter, og strø over. Dynk rosenvann over, og strø mynteblader og hvis du har, rosenblader.
Hvis du ikke har rosenvann, som er søtt, må du kanskje tilsette litt sukker. Dadlene er veldig søte, så er ikke sikkert du trenger det. En kremklatt til, så kommer smilet frem.

Jeg har funnet oppskriften på nettet, men jeg husker ikke hvor, og antakelig laget jeg den ikke helt etter oppskriften heller. 

 

Laks i det grønne

Jeg har annonsert at jeg vil ha fastfoodoppskrifter av og til. Her kommer en som er utrolig kjapp og enkel, og jeg har den ofte når kokken i huset er på farten. Altså ikke hjemme.

Jeg bruker vanligvis fryst laks, fordi det er enklest, og fordi det er så ekstremt vanskelig å få tak i fersk fisk her i fiskenasjonen. Og når det er sagt, skal jeg ha fryst fisk, skal den ikke ha vært i Kina. Er dere klar over det, folkens, at fiskerne fisker opp fisk, fryser den ned, sender den til Kina der den blir tint, filetert og hva de nå gjør med den, og kommer tilbake til oss i firkanta pakker kalt Findus eller Frionor? Jeg finleser alltid på pakken. Aldrialdri fisk som har vært en tur til Kina. På ICA har de økologisk fryst laks, den er ikke så rød som den vanlige, og heller ikke så fet, og jeg synes den er mye bedre, hvis jeg altså ikke får tak i fersk.

 Oppskriften er for to personer

2 stk laks, ca 140 gr hver (det er det de pleier å veie)
-I beger reker i lake, dess dyrere, dess bedre, vanligvis. Og har du ferske reker, er det jo enda bedre, selvfølgelig, men ikke så raskt.
-Saft av minst en halv sitron.
-En liten pose fryste selskapserter (300 gr)
-Et beger ruccola

Og slik gjør du det:
Tøm laken av rekene, og erstatt den med sitronsaften over rekene. Rekene skal altså marinere litt i sitronsaft.
-Salte og pepre laksen , og ha gjerne litt sitronsaft over også, og sett inn i stekeovn i hht angitt steketid
-Når laksen er nesten ferdig, koker du vann opp, og tiner/varmer ertene. NB: ikke salt i vannet

Anretning: Legg laksen på en gressbakke av ruccola, fordel rekene over laksen sammen med sitronsaften, og ertene rundt. Alle ertene. Ikke brød, ris eller noe annet.

Dette blir en perfekt kombinasjon av salt (reker, laks), surt (sitron), bittert (ruccola) og søtt (ertene) . Det er MER enn et kinderegg

Solskinn i en kjele

Vinteren er lang, kald, flott, våt, mild, trasig, fin, men det har ikke vært mye solskinn ennå. Man får ta i bruk de midler man har til rådighet, og lage litt solskinn selv. Det minner meg litt sånn malapropos om boka om kunstneren Fredrik , av (Leo Leonni), som ble lest høyt minst en gang pr dag da sønnen min var liten.

Sa jeg kunstneren Fredrik? Jeg mente selvfølgelig musa Fredrik. Når de andre samler korn og nøtter til vinteren, samler Fredrik solstråler og sommerfarger. De andre musene liker jo ikke slikt dagdrømmeri, de synes nok heller han skal ta i et tak, som ei skikkelig markmus. (Jeg synes jeg hører FrP raser mot kunstnerlønni bakgrunnen) Men når vinteren kommer, og det meste er spist opp og alle er kalde, da maler Fredrik solstråler som de andre kan varme seg på.  "Men Fredrik, du er jo en kunstner" sier ei medmus. "Ja, jeg vet det" sa Fredrik.

Vi trenger kunsten, mennesket lever ikke av mat alene!

Men nå er jeg på viddene igjen. Jeg skulle bare fortelle om at jeg har samlet sol i en kjele. Nå er det sesong for bitre appelsiner, og den sesongen er ikke stort mer enn tre kvarter. Så vil du lage marmelade, må du skaffe deg appelsinsolene nå. Se tidligere blogginnlegg for marmeladeoppskrift her

Rød ris, god mat

For et års tid siden, eller så, var jeg inne på Amazon, og så på bestselgere. En av bøkene som lå aller øverst, var Ottolenghi sin fantastiske kokebok; Ottolenghi, the cookbook. Så jeg bestilte den. Kun et tastetrykk..

Vanligvis når man faller for fristelsen til å kjøpe ei kokebok, er det ikke alle oppskriftene som er like bra, når det kommer til stykket. Denne kokeboka er i så måte enestående; alt er like godt! Eller bedre! Det er mange oppskrifter på salater og tilbehør, utmerket når vi begynner å bli lei av potet, pasta og ris. Vi har prøvd mange av oppskriftene, og noen av dem har blitt våre favoritter. Oppskriften nedenfor er en av dem. Den passer til alt du ellers vil ha ris til, tenker jeg. 

Quinoa er frø fra Sør-Amerika

.Flere farger 

Rød ris og quinoa med appelsiner og pistasjer
60 gr pistasjer, usalta og uten skall
200 gr quinoa
200 gr rød ris
1 middels løk, i skiver
150 ml olivenolje (eller mye mindre, det er ditt eget valg)
appelsinskall (det ytterste, orange), og jus fra en appelsin
2 ts sitronsaft
1 hvitløk, knust
4 vårløk, tynt skivet
100 gr aprikoser, grovt oppdelt i terninger/biter
40 gr ruccola
salt og svart pepper 

Framgangsmåte:
-Sett steikovnen på 170 grader, spre pistasjene ut på et stekebrett, og la de stå i ovnen i 8 min. Steikepanna er egentlig like greit. Hakk dem grovt.
-Fyll to kaseroller med lett saltet vann. Kok quinoa i 12-14 min i den ene, og rød ris i den andre i 20 min. Risen skal være litt "al dente". Slå av vannet, og bre ris og quinoa flatt ut i en form eller noe, så det blir kaldt, snarest mulig. 
-mens du gjør dette, og har evnene til multitasking, og det har du jo, hvis du er kvinne (jeg hørte forresten om en skomaker som greide tre ting på en gang; han lappet sko, sang og så ... han. Jeg kunne ikke skrive det rett ut her, midt i maten) altså mens du gjør dette, surr løken i noe i olja til den blir myk og lett brunet.Pass på så den ikke blir brent. La den avkjøles skikkelig.
- Når alt er avkjølt, blander du rød ris og quinoa, hakket aprikoser og pistasjer. Så lager du en dressing av olje, saft fra en presset appelsin,revet appelsinskall, sitronsaft, salt og pepper. Dette er en stor oppskrift. Jeg pleier å ta ca halvparten, og danderer med vårløk i lange, tynne remser, og ruccola. Resten setter jeg i kjøleskapet, og danderer med ruccola og vårløk neste gang jeg tar salaten. Holder seg fint to dager i alle fall

  Både quinoa og rød ris får du kjøpt på helsekostbutikker, på svenskehandel, eller hvis du bor i Trondheim, på Etikken, butikken til Une, søstra og mora i Kjøpmannsgata.

I am not a Domestic Goddess

Men hva skal jeg gjøre da, når min egen Domestic God reiser over Atlanteren nå rett før jul. Kjøkkenbenken er full av modne bananer, så da er det bare å simulere åndsfrisk og gå på med forkrommet hals igjen. Det er selvfølgelig (ja ikke for dere som mot formodning skulle lese dette, men for oss her i huset) Nigellas bananabread det gjelder. Stadig vekk kjøper vi for mange bananer, og da er banankaka ei fantastisk løsning. Her trenger vi ikke kaste nei!

Dere finner oppskriften slik Nigella skriver den bak koblingen ovenfor her. Oppskriften har jeg funnet i Nigellas  kokebok How to be a Domestic Godess 

Jeg oversetter oppskriften  for sikkerhets skyld:

• 100 gr sultana-rosiner (jeg brukte vanlige, det går omtrent like greit)
• 75 ml bourbon eller mørk rom (og her måtte jeg fint bruke Chivas regal, det går nok også fint)
• 175 gr kveitemjøl
• 2 ts bakepulver
• 1/2 ts natron (det hadde jeg ikke, jeg krysser mine fingre for at det går greit lell. )
• 1/2 ts salt
• 125 gr usalta smør (og da dropper jeg selvfølgelig saltet og bruker vanlig salta smør)
• 150 gr sukker
• 2 store egg
• 4 små veldig modne bananer (ca 300 gr uten det svarte skinnet på), most
• 60 gr hakka valnøtter 
• 1 ts vaniljeekstrakt, eller vaniljesukker
• bland alkohol og rosiner og la det koke opp. Sett på lokk og la det stå en time til rosinene er fulle , og mesteparten av væska er forsvunnet. Tøm av. Bland bananer, smelta smør, valnøtter, rosiner. Tilsett ett og ett egg som er vispa lett. Tilsett til slutt alt det tørre, ha i form og steik minst en time på 170 grader midt i ovnen. Pass på at det ikke blir for brunt på toppen, legg evt. papir over. Avkjøl i forma først, så evt på rist. Jeg bakte dobbel porsjon nå, og skal prøve hvordan det går å fryse dem ned til jul.
•    

Bitre appelsiner-søt marmelade

For seint har jeg skjønt at vi har påført våre barn varige traumer ved å hale dem med oss gjennom et regntungt Skottland, sommer etter sommer, mens deres venner ferierte i selveste Syden. Toppen av ukulhet, toppen av særhet. Men vi voksne, vi hadde det kjekt. Og det skal de ha, barna våre; de oppførte seg bra likevel. En gang kjørte vi via Inverness, Drumnadrochit og ut til Isle of Skye. I Drumnadrochit var det skolemusikkstevne, selvfølgelig sekkepipeorkester. Det er nok for spesielt interesserte, kan man si. Tilbake til Isle of Skye: På Kinloch Lodge holder MacDonald-klanens overhode til, og hans kone, hun er faktisk en veldig god kokk. De leier ut rom der, og restauranten er berømt. Det var for dyrt for oss der da, en gang på slutten av 90-tallet, men vi var på Kinloch Lodge og kikket inn. Kanskje en gang hvis vi kommer til midler, drar vi tilbake og leier oss inn for ei uke. Vi hadde en utrolig flott matopplevelse mens vi var på Skye, på Seagull restaurant, i en gammel nedlagt skole. Der fikk vi lam med aprikossaus. Helt uforglemmelig. Restauranten finnes fremdeles. Og her farer jeg ut på viddene igjen. Overskriften dreier seg om bitre appelsiner, ikke om Isle of Skye. 

Vel, saken var altså den at jeg kjøpte en av Claire MacDonalds utallige kokebøker, Seasonal cooking

Her har hun oppskrifter etter sesong, og med lokale råvarer. Ja, stort sett da. Man kan jo ikke si at bitre appelsiner er lokalt. På engelsk kalles de forresten Seville oranges, og det egentlige navnet her hos oss er pomerans; er det ikke fint?  Det lukter julemat av ordet, tørket pomerans er et gammelt brødkrydder. Tilbake fra viddene; akkurat nå står det pomerans, appelsiner og clementiner og syder på komfyren. Jeg skal lage marmelade etter Claire MacDonald av MacDonalds oppskrift. Det tar sin tid. Det er ikke sesong for appelsinene nå, de kommer ikke før etter jul en gang, og sesongen er ikke stort lenger enn de minuttene ei pære er perfekt; ca 5 min.Men jeg er lur, jeg har i fryseren. Jeg har vært veldig lur, jeg har kjøpt inn tre år på rad, og ikke dallet meg til å lage marmeladen. Vel, nok snikksnakk, her kommer oppskrifta hennes:

700 gr pomeranser
700 gr annen sitrusfrukt, feks grapefrukt (da blir det temmelig bittert), ei søt appelsin eller to, og så balanser opp vekten med å legge til mandariner eller klementiner.
2,3 liter vann
2,75 kg sukker

 Ha sitrusfruktene i en stor kjele sammen med vannet og la det syde i 6 timer. Fjern frukten fra kjelen og skjær hver  frukt i to, og samle opp alle steinene. Ha steinene i en liten kjele med 3 dl vann, og la dem koke i 10 minutter. Avkjøl. Sil over i den store kjelen der sitrusfruktene har kokt. 
Mens steinene koker, skjær opp all den kokte frukten, food- processor går helt greit. Ha den oppdelte frukten tilbake i kjelen sammen med vannet den har kokt i. Tilsett sukkeret, kok sakte opp og rør til sukkeret er helt oppløst. Kok så kraftig i 10 min, dra kjelen til side og sjekk om den har satt seg (geleprøven). Ha ei lita skei på et kaldt tefat (legg det i fryseren noen timer), la kjøle litt og dra ei skei gjennomt. Hvis det nå rynker seg, er det passe. Hvis ikke, må du koke marmeladen noe lengre. Ta prøven på nytt til du er fornøyd. Og når du er fornøyd; ha på varme, reine glass. 
Variasjoner: For viderekomne: Tilsett whisky. For enda mer viderekomne, tilsett Ardpeg, Laphroaig eller Lagavullin

På utallige oppfordringer

På utallige oppfordringer (strengt tatt er det bare to, men siden jeg nå nettopp har begynt å blogge, synes jeg to teller for mange) bringer jeg i dag oppskriften på appelsinkylling.
 Det er angivelig meksikansk mat, forhåpentligvis en smule mer autentisk enn taco og hvetetortilla, men man vet aldri. Det spiller vel egentlig ingen rolle, tenker jeg.
 







Sombrero skal i allfall være meksikansk. Ellers har jeg ikke noe særlig forhold til Mexico, men med en gang jeg sender tankene i den retning, får jeg med en gang færra te Mexico på hjernen. Og hvordan blir man kvitt slik emosjonell kløe? Prøv med Turboneger istedet for Lynni, kanskje? Men altså: På utallige oppfordringer osv, her kommer oppskriften på appelsinkylling. Vi fant den i ei kokebok utgitt på norsk i 1996 (Ganske enkelt Meksikansk kokebok, av Heather Thomas. Notabene forlag) og den er servert utallige ganger på spisebordet vårt, også når vi har hatt besøk av gode venner. Arkene i boka har klistret seg sammen på side 56 og 57 der oppskrifta er, ingrediensene ligger i  sedimentære lag.


 

Pollo con naranjas-appelsinkylling

1 ts salt

1/4 ts malt kanel

1/8 ts malt nellik

I kylling delt i fire

2 ss olje

1 hakket løk

2 knuste fedd hvitløk

1 1/2  dl friskpresset appelsinsaft

1 1/2 dl hønsekraft (eller tilsvarende buljong fra terning)

2 ss rosiner

2 grønne chilipepper i skiver, og uten frø (1 rød chili går like greit)

1 1/2 dl mandler i skiver ( ikke kjøp ferdigskivede, de smaker alt for lite her)

3 appelsiner, skrelte, i tynne skiver

2 ss frisk koriander

Framgangsmåte:

Bland salt, kanel og nellik, og gni blandinga inn i kyllingstykkene. Varn oljen i ei stor steikepanne,og steik kyllingen på alle flater. Hell overflødig fett ut av steikepanna. Ha løk og hvitløk i panna, og surr til passe myk og gylden, legg i kyllingen .(Jerngrytenpasser alltid fint). Tilsett appelsinsaft, hønsekraft, rosiner og chilipepper. Legg på lokk og småkok i 1 time eller til kyllingen er ferdig. Ha så i appesinskivene, og la dem bli varme. Dryss over hakka koriander. Server med ris eller quinoa.

Dette var omtrent den originale oppskriften. Jeg vil anbefale at du skaffer deg en stor kylling, når du først lager denne retten, er det fint å ha til restemat også. Og dessuten vil alle ha mer, dette er seriøst godt! 

Jeg hadde helt glemt denne retten, nå er det ikke lenge før vi skal prøve den igjen. 

For å få et fullstendig måltid, trengs det også en grønn salat. Ikke noe mer komplisert enn det, for da blir det konkurranse mellom hovedrett og salat. 

Jeg har ei søt tann

Det sies at de som ikke liker søtt, har lettere for å holde seg på den smale sti, eller kanskje det heller heter den smale linje, enn oss andre. Særlig har jeg stooore vansker med å holde meg unna dadler! Jeg er heller ikke absolutt sylslank, kan man si. Men til mitt forsvar spiser jeg nesten ikke andre søtsaker enn dadler. Og de er i det minste sunne. Dessverre er de heller ikke uten kalorier. Jeg bruker dadlene til kaffen i stedet for sjokolade! Jeg klipper opp daddel og bruker den i stedet for sukker, så jeg bytter usunt søtt med litt sunnere søtt. Flink?

 Dadler har blitt dyrket i mer enn 8000 år, tenk det! Vi var i Tunisia for mange år siden. Der ble vi med på en flere dagers tur inn i ørkenen. Den svenske, temmelig uoppdaterte guiden, hadde ikke kommet lenger enn til kapitlet om daddelpalmen i hur man är guide i Tunisiet. For hver oase stoppet hun oss og fortalte at for hver handaddelpalme, er det 100 hodaddelpalmer. Så vi lærte litt om det. Ellers visste hun ikke forskjell på romere og arabere. Ja,ja. Vi har reist i Skottland også vi. På The castle inn hotel, i et slags spøkelseshotell, ble vi servert den beste lammeretten jeg til da hadde smakt, med kanel, blant annet. Og til dessert:


Sticky toffee pudding  Det er temmelig hardtslående mat, man kan gå et par dager på den. Men utrolig god.Trykk på koblingen så får du oppskriften. Det er Jamie sin, og er derfor ukomplisert.

 Ellers brukes dadler av muslimer under ramadan. Når fasten brytes ved solnedgang. Kan tenke meg at du får opp energinivået på et normalnivå og vel så det i løpet av sekunder.Breakfast. I Tyrkia heter forresten Ramadan Ramazan. 

Prøv denne superenkle konfekten; Ta steinene ut av ferske dadler, finmal dem med for eksempel en kraftig stavmikser. Rull dem i kokosmasse. Det var det hele. Kanskje du kan tilsette rom i tillegg? Ellers kan man lage utrolig god konfekt med daddel som fylles med marsipan eller hakket valnøtt, og deretter dyppes i hvit, smeltet sjokolade. Caloribømb.

Avslutningsvis daddelkaker fra Marokko

200 g smør
2 dl nøytral olje
ca 17 dl hvetemel+ 2 dl til utbaking                                                            
2 1/2 ts bakepulver
4 egg
ca 2 dl vann
2 dl sukker                                                                                        

Til fyllet:
500 gr steinfrie dadler
1 ss malt kanel
1/2 ts malt ingefær eller nellik
1 dl søt rødvin eller presset appelsin

til dekorasjon:
ca 2 dl melis

Slik gjør du:
Bland smeltet smør med de øvrige ingrediensene til selve kakene til en smidig deig. Varm dadlene i en liten kasserolle med vin eller appelsinsaft og rør om til det blir en smørbar masse. Avkjøl massen litt. Sett stekeovnen på 200 grader.
Del deigen i tre emner. Kjelve ut hvert emne til et sa 1/2 cm tykt rektangel som måler 15x40 cm. Bre daddelfyllet utover hvert rektangel, rull dem sammen og skjær dem i ca 1 1/2 cm tykke skiver. 
 Stek kakene på smurt bakeplate i ca 25 minutter til de er svakt brun-gule. Avkjøl og vend i melis. 
 
 Caloribømb!

Grautgramsen

Hver morgen spiser jeg graut. Det er gammel mat. Det hører vi allerede av navnet, som har sammenheng med grjot, som betyr stein. Av det kan man avlede at det ble kokt i steingryter. Det gjør ikke jeg. 

Dette er Grautgramsen

I stedet koker jeg den i kjeler fra Grete Prytz Kittelsen. Da vi kjøpte induksjonsovn, var det mange av kjelene vi ikke kunne bruke lenger, men disse gikk fint. Kjempeflaks! De er heldigvis greie å 

 få tak i fremdeles, selv om de ikke er like billige som før. De er ikke noe glade i å bli vasket i oppvaskmaskin, da blir emaljen matt. Men er det blitt stygge inni, så går det fint å ha oppvaskmaskinmiddel i og la det stå noen timer. Emaljen inni er matt i utgangspunktet, så de tar ikke skade.

Grete Prytz Kittelsen døde forresten i år, i september 2010. I løpet av sitt lange liv har hun bidratt stort med å gi oss vakre ting, også til hverdagsbruk, som disse kjelene.
 Jeg vil anbefale boka om hennes verk! Eller virke?

   
Dette er en flott bok , utgitt på Gyldendal forlag. Man blir lykkelig av å bla i den, helt sikkert! Bare prøv!

Men graut ja! Det var det jeg begynte å skrive om. Man blir litt lykkelig av det også. Vanlig havregrøt er selvfølgelig godt, og fyller bra i magen til bortimot lunsjtid, selv om magen tja, rommer en del. Det som  virkelig gjør susen en kald og trasig høstmorgen er grøt laget på rugflak, eller rågflingor som det står på posen. Jeg hamstrer på Konsum på Storlien når jeg er der. Men helsekostbutikker har også. Pass bare på at gryna er lettkokte.

Oppskrift til en porsjon: 1 dl rugflak, 2 1/2 dl vann, litt salt. Kokes opp og videre i et par minutt, som havregrøt. Serveres med en oppklippet daddel eller aprikos og skummet melk. Eksta bra er det å strø i ei spiseskei med knuste linfrø og gojibær. Det får du også tak i på Etikken, butikken til Une. Så er det bare å simulere åndsfrisk og gå på med forkrommet hals, som Flettfrid sa.

Bibelsk rett på fem bokstaver

Jeg forstår Esau godt jeg. Her var han sulten, og fikk valget mellom en rett linser og førstefødselsretten sin. Da gikk vel naturen over opptuktelsen og alt det der. Selvfølgelig valgte han linsene! 

Kanskje det til og med var Puylinser? 

De er så gode at den tristeste dag blir lysere ! De faller i den kategorien Nigella kaller comfort food. Når verden går deg i mot, og skarpt lys og røffe smaker ikke er det som passer, da prøver du en bibelsk rett på fem bokstaver. Kok opp ca 1 dl linser til 2 dl vann. Kok uten  salt, for da blir de ikke harde. 25 til 30 minutter er passe. Det som er så fint med disse er at de ikke mister fasongen under koking. Fantastisk gode i salat med finsnittet rødkål, rødløk og fetaost, i tillegg til dressing av en god olje og balsamico. Syre trengs, ellers blir det for tamt. Eller bland med Dijonsennep, svært finhakket rødløk som har marinert i sitron eller vineddik, kapers kanksje? Salt og pepper, selvfølgelig. Dette blir et godt tilbehør til for eksempel lammekjøtt eller laks. Da dropper du poteten eller risen. Linsene har det til felles med rødbete at de har denne milde, jordaktige smaken som får deg til å føle deg .....trygg, tror jeg?  
                                        
Du finner masse oppskrifter på nettet. Det er bare å google puylinser.              

Saltå kvärn har også tilsvarende linser

Like gode som puylinser er de små grønne linsene til Saltå kvärn. Bor du slik til at du kan svenskehandle, anbefaler jeg at du botaniserer i hyllene for linser, quinoa og desslike. Og i helsekostbutikker her i landet. Men bor du for eksempel i Trondheim, kan du gå på butikken til Une ; Etikken

Der er det et flott utvalg i økologisk og fairtraide. Mye godt, sjekk ut den tørka frukten for eksempel.  

 

Etikken finner du i Kjøpmannsgata 51 i Trondheim, www.etikken.no
post@etikken.no

 Håper det er greit at jeg har lånt dette bildet fra Fair trade, Max Haavelar


 

Å blogge-blogger-blogget-har blogget

Det har jeg aldri gjort. Det er kanskje ikke på tide nå heller. Jeg har nok ikke mer å bidra med enn de fleste andre, men det har ikke de heller. Så har jeg bare så lyst å finne ut hvordan man gjør det. Jeg har tenkt å skrive om ting jeg liker. For eksempel mat. Alle som kjenner meg vet at jeg liker mat.

Dagens blogg blir om rødbeter. Det liker jeg!
Jeg liker den fantastiske jordaktige smaken, som passer så godt nå på høsten. En liten advarsel er på sin plass; husk hva du spiste i går, dagen etter. Ellers kan det bli litt nifst. Her hadde jeg tenkt å stjele et bilde som noen andre har lagt ut, og det får jeg ikke til. Det er mye man skal lære... 

Der fant jeg endelig et på Wikipedia. Her har jeg også  funnet ut at rødbeter
 minsker risikoen for blodpropp, hjerteinfarkt og hjerneslag . Det gjør ikke noe, den er god likevel!
Tips: kok opp rødbeter, ta på engangshansker og skrell dem. Skjær i biter og legg på fat. Dressing kan du lage av feks balsamico. Kapers og biter av små sylteagurker er veldig godt til. Dijonsennep kan fint passe i en dressing, eller appelsinjus. 

Spis og bli lykkelig!