Opplevelsesferie i Italia -i en sal på hospitalet

Opplevelsesferie kan være så mangt, sykkelferie, kokkekurs, språkkurs, klatring, pilegrimsvandring . I det hele tatt, mulighetene er legio. Mon tro min opplevelse er i det mer spesielle segmentet; jeg har studert det italienske helsevesen fra innsiden.

Ja det var ikke planlagt. Hva vi, mannen min og jeg hadde planlagt, var ei varm uke på slutten av sommeren for å samle nektar til vinteren.  For en gangs skyld dro vi til et badested på den italienske Riviera. Her skulle det slappes av. Og gjett om jeg har gjort ! I ei sykehusseng altså. Jeg var kanskje ikke helt frisk da jeg dro hjemmefra. Men det som viste seg å være et gallesteinsanfall, tolket jeg som luft i magen. Tror ikke det er så uvanlig heller. I løpet av flyturen ble det bare verre og verre, og jeg sov hele lørdag kveld. Men lørdags natt, da var det ikke mulig å sove lenger, det var så hylende vondt, at jeg ikke greide å ligge, ikke stå, ikke gå, det var forferdelig.

Det var da det viste seg at lykken står den kjekke bi, ja for når det først er så galt, så hadde vi sånn flaks at vi bodde i gangavstand til det største sykehuset i hele området, etter Genova. Jeg ble lagt inn lørdag natt, i praksis ble jeg innsatt. På søndag, etter store doser antibiotika, var jeg allerede litt friskere, og på mandag planla jeg å bare dra. Men nei, det gikk ikke nei, when in Rome, do as the romans do, du skal være innsatt 48 timer etter siste smerte. Jeg skal love at det var en heller spesiell italiaferie ja.

På rommet var det tre andre damer, eller til samen var det mange flere, for de kom og gikk hele tiden. Ja ei av dem døde faktisk, akkurat som et lys som får for lite oksygen brinner svakere og svakere. Så sluknet hun. Hele tida, i de to døgna vi var der samtidig, var barnebarnet på noen og tjue sammen med henne. Om natta sov hun der i en solstol. I ei anna seng lå ei dame som var i koma. Jeg tror hun kommer seg, det virket slik. Det var i den tredje senga det morsomme skjedde; der kom det inn ei med frisk gange, buonguorno, la seg ned, og var krevende pasient med en gang. Det var ringing etter bekken til en stadighet, jeg tror hun følte seg som ei dronning. Da vaskegjengen kom om morgenen, la hun seg til og skulle ha full spabehandling. Men da ble hun avslørt; avsted med deg, dette greier du selv! Senere på dagen ble hun skrevet ut.

Og så var det løslatelsen da; på tirsdag var jeg frisk nok til å feriere, tenkte jeg. Men den gang ei. Så spurte jeg hun sykepleieren med talefeil, det var faktisk rart å møte en italiener som ikke kan å si r, det var signola og plonto over en lav sko, i alle fall, jeg spurte henne om når neste medisinering var, og hun sa at det var kl 8. (20) Før det hadde jeg spurt legen om det var greit at jeg gikk ut. Jeg tenkte det var greit jeg, så jeg dro. Stakk av med min kjære, vi gikk på restaurant, og så gikk jeg på hotellrommet for å dusje, og satt der og pusta frisk luft. Og var tilbake i god til til medisineringen, trodde jeg. Men signoladamen hadde tatt feil, det var vel i femtida medisineringen skulle være, og da jeg kom tilbake, skal jeg love det ble oppstyr! Where have you beeene, you have beeene away the whole afternoone? It is a terrible thinge that you have donee. Jeg svarte at jeg hadde vært på hotellrommet, What have you donee there???Jeg begynte nesten å fnise, det var som å bo på internatskole, og så rømme med kjæresten for ei stund. En opplevelse! En opplevelsesferie, så absolutt, men jeg skulle nå gjerne ha vært det foruten. Og mannen min, han fikk jo ikke helt den ferien han hadde tenkt han heller.

Onsdag ble jeg sluppet ut. Jeg brukte retta og vranga av den dagen, litt for hardt. Det gikk heldigvis bra. Og så hadde vi to dager til, før vi måtte hjem igjen. Hadde vært mye enklere å ligge på sykehuset hjemme...

I went to Italy for my vacations together with my husband, but I got ill, and were in hospital in Italy for four days. I am sorry that I do not translate the rest of the text to day. Try translater. May be in a day or two.. I am still a bit tired...

Utsikten til høyre for senga mi

Utsikten til venstre for senga mi. Vinduene sto oppe, men air condition ble ikke brukt. Jeg ble i alle fall varmet opp... Og det var jo det jeg ville

Utsikten rett fram, gallestein rammer først og fremst overvektige kvinner over femti! Jeg som trodde jeg var spesiell, jeg hater å være SÅ statistisk!

Gode minner fra Italia, namnam

På vei til Trasimenosjøen, i fjor sommer, bragte sulten oss til Osteria del Teatro i San Piero in Bagno. Rundt lunsjtider kjørte vi av motorveien og inn i den lille byen på vår vei fra Bologna, der vi hadde landet.  Vi hadde  aldri hørt om den før, men hvor mange har hørt om Kleive, for eksempel, eller Bugge. De finnes begge to. Det gjorde San Pierio in Bagno også (så vidt jeg vet, finnes det minst to av dem, en i Rimini også). Vel, sultne var vi, vi hadde reist langt, og lenger enn langt. Og først fant vi en som ikke så fristende ut, og så fant vi Osteria del Teatro. Der ble vi hilst velkommen av en blid Carmen, og fikk nydelig, nydelig mat. Jeg husker ikke helt hva vi spiste, men desserten var til å dø for; zuppa inglese med markjordbær! Som var helt ferske og helt nydelige. Vi delte den , men det var så mye smak at det holdt til to, minst! Maten var så god, at vi kom tilbake på veien tilbake til Bologna, to uker seinere. Like god mat! Minst, for da insisterte Carmen på å bestemme hva vi skulle spise.  Antipastoen var uforglemmelig; grillet polenta med skivet trøffel. ÅÅÅ, så godt. Så da, da drog vi selvfølgelig innom i år også!  Og ble gjenkjendt! Og fikk dessert, helt gratis. Og kjære leser, som eldre forfattere pleide å skrive, skulle du reise forbi, må du ikke gjøre det, men stoppe! Jeg lovde Carmen (hun snakker italiensk, jeg norsk), å legge ut bildet som ble tatt av oss, men jeg har gruet meg fælt, for bilringene er litt for tydelige, synes jeg. Men man må vel betale en viss pris for å være så veldig glad i mat også da...

English translation; in short: we were in Italy, and ate delicious food.

English translation with more words:  On our way from Bologna to Lago di Trasimeno, we had to stop and drive off the motorway at San Piero in Bagno because we needed to eat.(Links above) And there we found this very good restaurant Osteria del Teatro. We came back this year as well, and were greeted as old friends. I do not like the picture, because my love handles are to big , so I have now tried to hide it. I think this is what you have to pay if you are too fond of great food....

Mannen min og jeg

Bruno, me, my husband, Carmen

San Piero in Bagno

NB! I morgen har bloggen min ettårsdag! Da skal jeg feire med blogglotteri

Halloween året rundt/ halloween the year around

Det er ikke noe så galt at det ikke er godt for noe, siden feiringa av halloween  har tatt så veldig av, bremser den litt for jula i butikkene. Men det er kanskje det eneste også? Jeg vet ikke helt hva jeg mener, jo jeg mener i alle fall at kommersialiseringen ikke bare er grei. Men siden jeg nå egentlig skal bare skrive om positive ting, kan jeg nå skrive at det var relativt positivt å ikke være hjemme i ettermiddag og kveld. Det var ikke utspekulert i det hele tatt, det ble nå bare slik. I Aberdeen er det et par kirker som er gjort om til utesteder. Jeg vet ikke helt hva jeg mener om det heller. Jeg mener vel at det er mest trist, kanskje. Jeg  husker ikke  navnet på den jeg besøkte sist jeg var i Aberdeen, kanskje noen av mine lesere vet? Man kan si de hadde gjort maksimalt utav det når det gjelder grøssende innredning, og jeg må innrømme at maten var helt grei, kanskje til og med god. Men som sagt,...

Nothing are so bad they are not good for anything, is a Norwegian proverb. Since the celebration of halloween is growing year for year, it at least does  the good thing that christmas stuff will not be in the shops before all the orange is gone. I do not quite know what I mean about it, too much ado about nothing, may be? In Aberdeen, there is a converted church, with halloween style the year around. I do not quite know what to mean about that, I think it is a bit sad, mostly

Kyrne på toppen av Monte Tezio- The cows at Monte Tezio

Da vi var i Italia i fjor sommer, gikk vi en del turer, også fjellturer. Problemet var at det var så varmt, så vi stod opp før sju og kjørte avsted for å gå på Monte Tezio. Turen var fin, og vi kom opp så tidlig at det ikke var varmere enn en gjennomsnitts norsk sommerdag. Vi traff faktisk en gjeng gamle gubber med hunder som var på trøffelsanking. I år greide vi å treffe den eneste dagen i hele sommer det regnet i Italia, det var godt gjort. Det var så surt på toppen at vi ikke orket å gå bort til det store jernkorset som står på kanten. Og så traff vi disse livsfarlige kyrne da, de var der i fjor også, så vi fant vel forsåvidt ut at de ikke var farlige. Men en liten kjepp hver var godt å ha, i tilfelle de viste seg å være mannevonde likevel. Men fine, det var de!

When we were in Italy, we went up to Monte Tezio (Umbria, not far from Asissi), we chose to walk there the only day it was raining in Italy this summer. We were not alone, a lot of possible aggresive and dangerous cows were there too. They were not interested in us, thou..

Castle inn Hotel, en harrypotteraktig opplevelse/ Castle inn Hotel, a harrypotterish experience

Det var en gang, for mange år siden, på den tiden vi alltid dro til Scotland på ferie, og på den måten påførte våre barn varige ferietraumer; ikke Syden, å nei, måtte gudene forbyde, Scotland! Jeg tror vi startet ut fra Newcastle, for jeg husker vi stort sett var i Border district denne gangen jeg skal fortelle om her. Vi hadde ligget på et B&B nær Kelso, tror jeg. Om formiddagen var vi innom et glassblåseri, som gutten vår ble meget fasinert av. Han satt og blåste glass i baksetet av bilen resten av ferien. Vel, vi fikk det for oss at vi skulle kjøre til Edinburgh. Det tar nå sin tid det, fra Kelso, eller hvor det var, det tar sin tid å besøke Edinburg også, selv om det bare var et dagsbesøk.

 Så når vi endelig skulle ut på veien for å finne oss en plass med å overnatte, var det temmelig sent på dag. Ja, for så uansvarlige var vi, jeg er ikke sikker på at dagens småbarnsforeldre er så uansvarlige egentlig, at vi ikke hadde ordnet med overnatting. Det var litt for pinglete. Vel, her var det at mannen min burde ha hørt på meg, som vanlig, og ikke vært så sta. Han insisterte på at vi skulle kjøre kysten nedover, i stedet for inni landet, som jeg mente var lurere. Og jeg ga meg, underlig nok. Vi kjørte, og stoppet, og kjørte og stoppet, men det var ikke husrom for oss noe sted. For eksempel kjørte vi rundt og runt i Berwick upon Tweed, etter en Jaguar, og inn på alle hoteller og B&B's. Ikke husrom, ikke for ham med Jaguaren heller. Da først, ble jeg hørt på! Vi drog innover i landet igjen, tilbake til  Scotland, og et eller sted nær Coldstream, sent sent på kveld, kom vi fram til The Castle inn Hotel.

Det var en opplevelse. Jeg vet ikke helt om det var på virkelig, kanskje vi bare drømte hele oppholdet? Det var dårlig opplyst, og nesten ikke folk, men etterhvert kom det en gammel gubbe og viste oss rommet vårt. Det var stort, og med diverse sager og hammere i skapet. Lett spooky, det var vel kanskje et spøkelse eller to i skapet også. For ikke å snakke om i gangene, og i trappa! Nok om det, de holdt kjøkkenet åpent, så vi fikk spist. Og maten, en åpenbaring! Det var noe av det beste jeg har spist. Dette er for 15 år siden tror jeg, men jeg husker likevel akkurat hva vi fikk: Lammekoteletter krydret med kanel. Det var så nydelig! Og til dessert var det Sticky toffee pudding. Temmelig hardtslående, så det var nok med en porsjon på fire. Og der satt vi, i en diger hotellrestaurant, der de tydeligvis sparte på lyset, og ja, det var trolsk, nesten.

To-tre år senere ferierte vi i Seahouses i Nord-England, og fikk det for oss at vi skulle kjøre å se om vi fant igjen hotellet. Jo, vi gjorde jo det, men der stod det tomt og forlatt igjen. Det var nok hotelldrift der bare den ene natta, for oss, tror jeg. På gårdsplassen stod et nedgrodd bilvrak, det rusta skiltet knirket stille i vinden, og inne regjerte spøkelsene igjen helt alene.

Hotellet var på ingen måte som dette/ this is NOT a photo of the hotel

About 15 years ago, my family and me went to Scotland, to the Border District. One day, we went to Edinburg, and instead of taking the inland route south, as I wanted, my husband insisted on taking the coastal route, and find somewhere to sleep on our way. But it was completely impossible, there were hundreds and hundreds, ok, many others doing just the same as we did; stopping at each sign for  B&Bs and hotels asking for accomodation for the night. And all were full. We went as far south as Berwick on Tweed, and nothing! And we had two small children with us, sleeping in the car was not an option. From Berick we took the way west into Scotland again, and after a long while, somewhere around Coldstream, we found a harrypotterish hotel; The Castle inn Hotel. It was old, gloomy and shabby. The closet in our room held, in addition to the ghosts, also saws and hammers. We were lucky, they opened the kitchen to make us some food, and this meal was one of the most memorable I ever had; cinnamon spiced lamb cutlets, and for dessert; sticky toffee pudding. And it were all so utmost delicious!

Some year after, we were in Seahouses in Northern England, and drove to Coldstream trying to find the hotel again. Oh, yes, we did! But it was emty now, save the ghosts. A carwreck was barely visable outside the hotel, the grass was trying to hide it. The old rusty hotelsign was swinging in the wind. I think the hotel was there the only night we needed it, as in Harry Potter's world

Strandet i sofaviken

Det er meg det! Jeg som skulle ha samlet meg så mye energi og pågangsmot og energi og pågangsmot og hva var det jeg skulle ha samlet meg? Energi og pågangsmot? Vel, her ligger jeg, strandet som en hval på land. Helt utmattet etter reisa i går, tror jeg, vi var på reisefot nærmere tolv timer. Eller på reisebak.  Eller er jeg helt utmattet etter å ha hatt fri? Jeg hørte Hans Wilhelm Steinfeldt fortelle om russerne, de har alltid fri en dag eller to, når de har hatt fri, slik at de kan puste ut, og komme seg. Jeg ordnet meg så jeg skulle ha fri i dag. For det var så mye jeg skulle ha fått gjort. Har jeg gjort noe? Nei. Ingenting. Ikke det grann. I morgen skal jeg på jobb igjen, det skal egentlig bli kjekt med hverdager igjen også. De er ikke så verst de heller, hverdagene i livet. I alle fall etter å ha hatt ti kjempefine dager i Italia.

I am like a stranded whale in my sofa. I should have gathered energy in Italy, but may be I have used it all up? I have learnt from the russians, they have always some days off after a holiday, just to recover. So I had an extra day off to day, that was rather lucky, I have not done anything at all this day, other that emtied the suitcase. To morrow is an everyday day, I like these days to! Especially after ten nice days in Italy!

I mangel på bilde av hval, viser jeg en eldre, lat løve. Fra en vegg i Montepulciano/
I do not have a picture of a whale, a lazy lion from a wall in Montepulciano will have to do

Eventyrlandet Umbria, å returnere

Vi er på vei hjem, etter 10 dager i Italia, nærmere bestemt Castiglione del lago. Det er tredje året på rad at vi er her, og jeg er ikke sikker at det er siste gangen jeg er her heller. Det er noe med det å komme tilbake, returnere, volvere. Er du den samme, som kommer tilbake? Kommer ditt samme jeg? Forventningene er helt annerledes. Her gjorde vi det, og her gjorde vi det, og dette må vi gjøre igjen, for det gjorde vi i fjor. Det har sine kvaliteter, å returnere, å krysse sine spor. Og så blir det likevel forskjellig, vi var forskjellige; med våre erfaringer fra før, nå var vi der i september, ikke i juli, man kan aldri gjøre det samme! Ingenting gjentar seg helt, noe er alltid forandret.

 Leiligheten i Porta Senese i Castiglione del Lago var den samme, sånn som jeg gledet meg til å se den igjen. Det er ikke mange steder man kan sitte på kjøkkenet, og den ene veien ser man innover i byen, den andre veien helt til Montepulciano! Takterassen var den samme, og nå var det ikke varmere enn at vi kunne sitte der langt utover formiddagene og lese. Blant alle de tingene vi har gjort før,og som vi gjorde igjen, var å gå på fjelltur. Vi dro til Monte Tezio igjen, men nå steg ikke temperaturen til 35 grader mens vi var der, tvert imot, den sank til under 10. I stedet for brennende sol, var det nå plaskregn. Kyrne på toppen var vel de samme, men denne gange visste vi at de ikke var mannevonde (vel, vi tok hver vår kjepp for å være på den sikre siden)

Porta Senese (Porten mot Sienna) Vinduet over er kjøkkenvinduet "vårt"

We, my husband and I, are sitting at the Schipol, waiting some hour for our last flight home. We have been 10 days in Italy, in Castiglione del Lago. This is the third year we have been here, and I am nearly sure we are coming back. I like the idea of coming back, of returning, volvere. Are you the same one, when coming back? Is it an identical you that are returning? I am looking forward do coming back, in a different way then coming to a place for the first time. I think you can never do the same, in an identical way.

Nye bilder blir satt inn senere, jeg hadde ikke med overføringskabel, så dette er bilder fra i fjor

Grått er flott!

Jeg liker grått jeg! Jeg liker kanskje ikke skodda hjemme i Romsdalen når den ligger tåneglsid og blir der pal i dagevis. Men grått som grå himmel er fint (og her)! Og grått som i Aberdeen! Fantastisk flott. Hele byen er i grå granitt. Det gir den et ganske spesielt preg, den er så å si uten farge. Siden jeg har en oljemann, og siden vi har pådradd oss en generell dragning mot Skottland, har det blitt noen turer dit opp gjennom årene. Sist jeg var der, skulle mannen min på møte. Jeg ble med for å gå på Waterstones (bokhandel), HMV og Royal Thai. De serverer en fantastisk Crispy aromatic duck! Og for å få en melankolsk dose Aberdeen. t

I like it grey! I do not like the fog that can lie for days in Romsdal where I come from, but grey like in the skies are beautiful, and in Aberdeen. It is fantastic. The entire city is built in grey granite. It gives the city a distinct impression. Since my husband is in the oil industry, and since we have got a rather peculiar affection for Scotland, we have been there rather often. Last time I were there, he was at a meeting, I went with him to go to Waterstones, HMV and Royal Thai. Last mentioned serve a delicious crispy aromatic duck. And I went to get a melancoly dose of Aberdeen in general

Skafferiet på Helgøya

Søstra mi og jeg rakk mer enn loppemarkeder på søndag. Vi hadde tid til overs, og dro til Helgøya! Jeg husker at jeg leste om Helgøya da jeg studerte historie, om utgravninger der, og har alltid hatt lyst å dra dit. Men i tillegg var det en ting til, jeg hadde lest i et blad at Charlotte Sveinsen, som jeg i og for seg aldri hadde møtt, hadde gårdsbutikken  der. Charlotte var niese av min kjære Kessa, som jeg i mange år trodde var tanta mi, men som viste seg å være "bare" mamma si venninne. Jeg giftet meg til og med i brudekjolen hennes! Så vi durte ut, i bil altså, og ble mektig imponert! Over hvor lekker butikken Skafferiet var, over hvor fin glassverandaen var, over den fine Solbærkokeboka hun har laget, over den vanvittig gode kokoskaka (skulle ønske kalorier ikke fantes), og over den hyggelige eieren. Vi durte inn og spurte hun vi syntes ligna: Var Kessa tante di? Og det var hun jo! Og Kessa, som døde så alt for tidlig, hadde nok likt butikken til Charlotte!

My sister and me went to Helgøya in the lake Mjøsa  sunday. When I studied history, I read about Helgøya and the excavations there, and I always wanted to see the island. I also like the name. In english translation I think it will be Holy Island. I also wanted to go there because I had heard that Charlotte Sveinsen, who I never have met, but have heard of, has a shop on her farm there. My dear aunty Kessa, was her aunt. In fact, she was not mine, I only belived so, she was a dear friend of my mothers. I even married wearing her wedding dress. Anyway, we went out there, and were deeply impressed: over her very nice shop, over her glass veranda where she had her cafe, over her book on Black currants, and over the everever best coco cake I ever have tasted, and of course over the nice owner. We asked the one that had a likness to our Kessa: was Kessa your aunt? And of course, she was. And I am sure that Kessa, who died all too early, had loved Charlotte's shop.

Du finner også Skafferiet på Facebook

Bildet av glassverandaen/kafeen har jeg lånt fra Facebooksiden. Se over
Håper det er greit

Charlotte Holberg Sveinsen

Søstrene Snuse på tur

Severdig do

Jeg vet ikke om toalettet på Statoilstasjonen i Folldal er en erklært turistattraksjon, men det burde være det. Vi fant denne perlen for et par år siden, og siden har vi prøvd å få til en stopp der hver gang vi drar forbi, selv om vi ikke er det minste trengende. Og litt med hjertet i halsen; tenk om  de har pusset opp!!  Jeg lo så inderlig godt og lenge første gang jeg så det, det er laget med kjærlighet og omtanke og ikke uten humor heller, vil jeg tro. Og mens andre Statoilstasjoner har moderne kaffemaskiner, får vi nytrakta kaffe i Folldal. God service, og så er det altså en fryd å gå på do.

I do not know if the loo of the petrol station in small Folldal is a declared tourist attraction, but it certainly should be so. We found this littel gem a few years ago, and we try to visit every time we are passing, even if we are not that needy. It is made with love and care and a great dose of humour, I think. The quality of the pictures is not very good, I should have used the big  camera, but I was afraid to show I was taking photos..

Markedskona

 Jeg tok dette bildet fordi jeg ble så fasinert av den digre osten. Antakelig er det et infantilt trekk, dette, å bli begeistret for ting som er større eller mindre enn vanlig. Kjempestort og bittelite. Men da jeg så bildet, ble jeg minst like begeistret for kona som står der og handler. Forhandler, antakelig. Hun er så typisk, så typisk. Plaster etter at hun har kuttet opp grønnsaker og gitt av seg selv. Med farget hår, og sørgerand innerst, og trillebag, er hun en fin representant for en markedshandlende senora. Utvalget på slike marked kan være enormt, særlig når det gjelder fersk fisk og kjøtt, og også grønnsaker. Markedene har faste dager, i Castiglione del Lago, for eksempel, der vi har vært de to siste somrene, er det marked hver onsdag. Da er hele byen avstengt for trafikk, og bodene fyller hele byen.

Et merkelig fenomen på bygda i Italia: Når kvinnene fyller førti,  tror jeg det trer i kraft en lov som sier at nå, senora, er det forbudt for deg å kle deg moderne. Du skal fra nå av gå i småblomstrete forklekjoler i crimplene (eller hva slike stoffer heter).  Og i begynnelsen lurte jeg på hvor de fikk tak i disse kjoleforklærne sine, men det var før jeg så et italiensk marked for første gang. Her er det! Det er tydeligvis fremdeles  et  marked for slikt.

Jeg har endret teksten noe, jeg skrev for slemt. Og det var ikke så morsomt. Men fremdeles undrer meg meg virkelig, hvorfor gjør dom så der?

Gelato, ekte italiensk iskrem

Jeg skjønner ikke, men denne har blit lagt i utkast. Jeg har vitterligen publisert det fra før:

Italienerne elsker is! De spiser og spiser og spiser is. Kjeks eller beger, mange smaker, stort utvalg. Men kvaliteten varierer, fra den mest utsøkte hjemmelagede til trasig dusinvare. Hvordan skal vi skille gull fra gråstein? Klinten fra hveten? Et råd jeg har hørt, og prøvd ut er dette: se på bananisen. Er den knallgul, er den smaksatt med kunstig smak, er den hvit, er den smaksatt med banan.  Som om! Det stemmer ikke i det hele tatt. Kanskje det gjaldt en gang, men så fant man ut at dette var rådet som ble gitt. Vi gikk etter banantesten, og fikk is som var så fæl at vi bare måtte kaste den.

Nå har vi knekt koden! Det er bare å følge køen. Motsatt vei. Follow the dots, de fornøyde isspiserne, så kommer du fram til kilden. Så er det å stille seg i den lange køen. Er det ikke kø, må du bare gå. Da er ikke isen god nok! En gang var vi i Coccinata, i Piemonte. Byen så ut som en iskrem med strøssel på; bebyggelsen på toppen, og vinmarkene rundt om. De hadde det mest enorme isutvalget jeg noengang har sett. Bilene kom langveisfra, det var en evig strøm, og det lille torget var fullt av isspisere. Og god, det var den!

Dette bildet har jeg lånt fra nettet

Heldigvis, eller uheldigvis, for den som vil prøve å holde en slankere linje, får man nydelig italiensk is her i Trondheim også nå. Sjekk Cielo på Solsiden. (Og her har det skjedd underlige ting, dette har jeg jo publisert for lenge siden, men så har det bare blitt kastet inn i utkastboksen igjen)

Gelato, italian icecream.The italians are eating their gelato all the time. Some of it is delicious, some of it is well, not far from bad. How can we know who are selling the great ice, and who is not? I once heard an advice: look at the banana icecream. If it is greyish, it is handmade, and the taste is from real bananas. Is it yellow, then it si not made in the small little family icecreamshop at all. I followed this advice, and got icecream that tasted so bad I had to throw it away.But know we have solved the riddle. Follow the crowd, look for the coda per il gelato.Follow the queue the wrong way, look at the smiling , icelicking faces, follow the dot, and you will find the source.

Frem fra glemselen

Jeg funderer. Innimellom alt det andre, dill og dall og surr og arbeid, så funderer jeg. I dag har jeg fundert på hvorfor vi husker det vi husker. Selvfølgelig husker jeg den dagen da jeg fikk lillesøster, eller da brødrene mine kom, den dagen jeg giftet meg, eller for den del traff mannen min. Jeg glemmer aldri de to gangene jeg fødte, selvfølgelig.Stasdagene, merkedagene, de som merket meg for livet-dagene.

 Men hvorfor husker vi det andre? Eller jeg. Jeg må slutte med pluralis majestatis, tross alt uttaler jeg meg vanligvis ikke på vegne av vanvittig mange. Hvorfor husker jeg at jeg satt i benken hos farmor, og så katten gå bortover mot leikestua? Det skjedde ikke noe merkverdig forøvrig. Hvorfor husker jeg at jeg gikk forbi hekken på skolen, og kjente at det luktet så godt av nypene? At jeg syklet forbi et sandtak, og så hvor fint de forskjellige laga med sand lå, at fargene var så fine. Hvorfor husker jeg at naboen planta ei bjørk? Det skjedde ikke mer. Hvofor husker jeg lukta i sandkassa til mormor? Eller at pappa kom hjem med et grønt støvbrett, som jeg syntes var så fint. (Min første designopplevelse) Dette har jeg fundert på i dag. Det går nok over.

Temmelig malapropos; dette kunstverket så jeg utenfor domkirka i Milano. Digert og fasinerende.

Alt jeg vil ha, er et halsbånd av korall

Her hadde jeg tenkt å skrive et innlegg om Sigrid Undsets Jenny, som gikk omkring og sultet i Roma, led for kunsten og kjærligheten, og brukte sine siste penger på et halsbånd av korall. Det hadde jeg tenkt. Det er mange år siden jeg leste Jenny, i alle fall nøye, og jeg undrer meg bitte litte granne på om jeg har foretatt en liten erindringsforskyvning? Jeg var helt sikker på at det var Jenny, og det har jeg vært i mange år. Jeg husker til og med at for de siste pengene jeg hadde igjen på studielånet en vår, kjøpte jeg meg en pen stråhatt, sånn litt i Jenny i Roma-stil. Sånn nå går jeg under med verdighet-aktig.
Når jeg nå skumleser i den temmelig fillete Jennyboka mi, demrer det for meg at her var det kanskje heller Frøken Jahrmann som handlet så lettsindig. Hvordan kunne jeg ta så feil?

Jeg må lese Jenny igjen, tror jeg. Den er nok den av bøkene til Sigrid Undset som har stått seg best. Jeg leste Kristin Lavransdatter da jeg var 13 år, og var betatt, bergtatt, til og med, som i Kransen. Jeg leste Kristin Lavransdatter da jeg var i 20-åra, og var stadig like begeistret. Jeg prøvde da jeg var 30, men det gikk ikke.

Dette fantastiske korallhalsbåndet så jeg gjennom et butikkvindu i Milano.

To på tur

Det er nye tider for oss to nå! Vi er tilbake der vi startet, for snart 30 år siden, med oss to alene på tur, uten barn. Den intense småbarnperioden, som virket som den skulle vare for alltid, er over for lengst. Den varte slettes  ikke for alltid. Jeg skjønner ikke helt hva som skjedde, jeg er ikke helt sikker på når vi var ute av den heller.  Nå flyver vi avsted, nesten like mye som vi toget avsted da vi var helt unge. Tida da barna var med oss alltid, var ei fin tid. Så er jeg glad for at vi fortsatt har glede av å være sammen, vi to også.

Dette innlegget skrev jeg for noen dager siden, og så forsvant det helt. Jeg har prøvd å rekonstruere det, men teksten ble nok ikke helt den samme 

PS. Generelt er bildene min eiendom, men spesielt dette. Om du ønsker å bruke det, må du spørre først.
This photo is my property. If you want to use it, please ask first. 

Maitur til Milano og Como

Vi har vært i Italia siden sist, husbonden min og meg. Siden sist jeg skrev blogginnlegg, mener jeg. Nå har jeg valget, en lang og detaljert beskrivelse, eller en kort, og kanskje til og med mer konsis. Eller flere små og konsise. Vel, når det gjelder å være konsis, er jeg vel bortimot evneveik, men jeg hopper likevel over langt innlegg. Det er ingen som egentlig er interessert, tror jeg

Vi har vært i Italia relativt ofte de siste årene. Det har avløst de regnvåte Skottlandsturene vi plaget våre barn med på. Nå, når vi alene, da drar vi til Italia da. Gang på gang. Vel, husbonden var på møte i Milano et par dager, og så ble jeg med som frue. Det er det ikke ofte jeg er. Og da møtet var ferdig, drog vi til Como. Der var det utrolig vakkert, men på mange måter uitaliensk. Den maten vi fikk, var stort sett ikke såå god som den vi har fått bare litt lenger sør, og folk i Como er nok ganske så like naboene sine som er bare få kilometer unna; sveitserne.

Som vanlig var jeg i butikker, jeg fikk til og med kjøpt en silkebolero, mye bedre enn hva jeg hadde greid å forestille meg, Ellers var det faktisk mye vindusshopping. Artig det også.

 Brodert skilt i undertøysbutikken

 Klokkemerket too late....

Og den morsomste av dem alle; solbrillebutikken i Bellagio

I vesterveg

Eg er heimkomin, og har hatt en kjempefint tur til Island sammen med dattera mi. Skikkelig kvalitetstur. All ull jeg pakket ned i kofferten, fikk jeg bruk for. Skulle bare hatt mer. Vi har spist  steinbitur (pannasteikt), humar, så jeg ble stappmett, uer, saltfiskur, kamskjell i overflod, fisk, fisk og fisk. Lunsj og middag hver dag. Og så har vi sett stein, himmel og hav. Fosser og varme kilder. Vi har brukt titusenvis av kroner, men heldigvis islandske. Reine Panama