I Dypeskogen

Vi var så heldige å få tomt i et slags lotteri da vi var relativt unge. Det var kommunens selvbyggertjeneste som loddet ut selvbyggertomter, og vi fikk den nesten gratis. Vi trakk til og med en av de aller beste tomtene, med utsikt over  fjorden og store deler av byen. Her er det bare å ta på seg skoene og gå rett ut i marka. Vi flyttet hit like før jenta vår var to år. Et lite stykke oppe i skogen var det en liten skog i skogen som hun nok var litt redd, men som også var ganske dragende på henne. Den ble kalt Dypeskogen, etter en skog  i den fantastiske boka Morgentåkedalen. For dere som har barn, boka er så utrolig fin. Vår ble lest i filler. Her om dagen måtte jeg ta bilde av Dypeskogen da jeg kom forbi der. Den har kankje mistet noe av eventyret når vi ikke lenger ser den gjennom øynene til en fireåring, men det er fremdeles ikke en hvilken som helst skog.

We built our house when our daughter was two years old. It is just outside the woods, even if it is rather close to the city, only 10 minutes to drive. In the woods, ther was a wood in the woods my daugher called The deepest wood, after a book called Morgentåkedalen (The morning fog valley) see link above. I had to take a photo of it the other day, thinking back to those days. 

Jeg var egentlig på jakt etter traktkantareller den dagen jeg tok bildet. Det er rart med dem, de er ikke så enkle å få øye på, før man har lært det. Du må stille øynene dine inn på traktkantarellfrekvensen, så går det etter hvert.

Nå er det min tur til å vise peonene mine

Det er litt urettferdig dette her! Dere som bor på Østlandet er først ute med alt. Det er uker for ikke å si måneder siden dere viste peonene deres. Nå så jeg til og med at noen var lei av det! Ærlig talt, nå er det min tur, dere får fint se på mine også!

Og forresten, det er ikke hvilke som helst peoner dette her! Det er mormorpeoner. Ja, de heter vel noe helt annet, jeg har aldri brydd meg om å finne ut hva, for det er mormorpeoner det er. Det året vi bygde her, det er 23 år siden. Da var vi i Namdalen og besøkte mormor, og tante og onkel. Mormor var på aldersheimen, men tante gikk ut i hagen og tok opp knoller av mormor sine peoner. Vi satte dem ned der det var litt matjord, og allerede neste år blomstret de. Jeg har delt plantene, så nå har vi tre. Et år talte jeg seksti blomster på ei plante. Det er ikke så bra nå, men de er likevel trofaste. Mormor og morfar hadde så fin hage. Morfar hadde plantet epletrær, men det var ikke hvert år det ble noe særlig, det er nok litt for langt nord antakelig. Og så var det ripsbusker, og all slags hageblomster, og sølvbusk. Den fikk vi også en plante av, og den trives godt her. B. liker ikke duften av den, men det gjør jeg! Det lukter sterkt og intenst mormorhage.

This is not fair! Those who live in souther Norway have showed their peonies for weeks, and even months, and are already fed up with photos of peonies. But I want to show mine as well. And this is by no means ordinary peonies, it is grandmapeonies. In 1988, when we had moved to our new house, we were at my grandma's, and got some peonies to put down in our garden. They have liked it here, and are still showing off a lot of red flowers.

Sett en fugl på det- put a bird on it

Mange i bloggeland har vel sett den morsomme videoen Put a Bird on it. Den er morsom, for den treffer så til de grader spikeren på hodet. Det er fugler på omtrent alt nå til dags. Men er det rart da? Det er utrolig vakre skapninger, stort sett. Da jeg leste Stillebens innlegg om fugler, ble jeg så inspirert at jeg måtte lage et jeg også. Hermekråka!

Saken er den at jeg har mye her i huset med fugler på. Og først og fremst og sist og ikke minst er det gardinene. There are put birds on them, absolutely. Rent bortsett fra barn nummer to, er det ikke noe jeg har strevd mer for å få enn akurat fuglegardinene mine.Ja, våre, nå da. Det begynte med en liten notis i svenske Femina, og mønsteret var laget av Ulrica Hydman-Vallien. Antakelig var det rundt 20 år siden. Jeg var helt betatt; disse må og skal jeg ha, tenkte jeg. Det tok meg nærmere to år, tror jeg. For det første måtte jeg overtale husbonden, jeg tror han syntes de var stygge, eller i alle fall rare. Og i motsetning til meg, er han ikke så glad i det rare. Det tok et års tid, uten at han var helt overbevist. Så var det å prøve å skaffe dem. Ikke lett, min vanlige gardinskaffer, DeCora, hadde ikke prøvegardin, men hun fikk tak i en lite halvmeter, langt om lenge. Det var ikke så mye å gå ut fra, men hun hadde fått vite at på Alnabru i Oslo, i et forretningsbygg der, skulle gardinen henge, dog i en annen fargesammensetning, blå i stedet for grønn. Så neste gang vi var i Oslo med bil, dro vi ut til Alnabru, og vi fant bygget. I ren utmattelse, eller om han til slutt syntes de var pene, sa han at jo da, jeg kunne godt bestille dem.



                   

Og siden har de hengt der! Jeg skulle ha tatt et bilde av hvordan vinduene er med gardinene dradd fra, men det lar seg ikke gjøre. Husmødre i alle land vil gå i sjokk. Grønnfargen bke dessverre litt for grå.
De minner meg figurmalerier i rosemalingstradisjon. Og jeg blir ikke lei. Det hender at jeg henger opp noe annet rundt juletider, noe som er litt lunere. Men vis meg den gardinen som kan slå disse, sier nå jeg!