Minner og meg/memories and me

Jeg funderer nå av og til da, på det meste, forsåvidt. Og på historien. Og på hvor kort nåtiden er. Før vi får sagt kake, er nåtiden over, og en ny nåtid tar over. Når jeg var ung, det er jo en stund siden, var det nesten alltid fremtiden som telte, bare jeg blir 15, bare jeg blir 18, bare jeg får flyttet hjemmefra, da kan jeg starte på livet. Og så tenkte jeg ikke det at det var det jeg levde, alle disse dager som kom og gikk...

Vel, nå er jeg ikke ung lenger, ikke at jeg er utgammel heller, men selv om jeg blir like gammel som farmor er nå, så er jeg over halvveis. Med andre ord, jeg har for lengst begynt å tenke; før, da jeg var ung, da jeg var barn, da min mor var barn, da skjedde dette som livet mitt er bygd på. Erfaringene, som jeg har gjort meg selv, og som mine nære har gjort seg, som har blitt en del av mine minner. I går var jeg hjemme i Eidsvågen, og mamma tok frem et kassettbånd med en samtale mellom henne og noen av hennes søskenbarn. Det var minner fra julekvelden, fra krigens dager, fra frigjøringa. Og det var ikke likegyldige minner, de vedkom meg, for også deres historie er en del av min historie.

I am thinking, a lot, about different things. About history.About the shortness of now. Before we are able to turn around, is what was now, already then. When I was young, a little time ago to be honest, was everything about the future. If only I was 15, 18, if only I lived by myself, then I can start to live. I did not realice that I was exactly doing that; living my life. I am not young anymore, not very old either, but I am thinking different; when I was young, when I was a child, when my mother was young, that was the time that made those memories I love to thing about. Yesterday I was visiting my parents, and she put on a tape where she and her cousins shared some memories. It was christmas memories, war memories, all of them important, not only for them, but for me, because their history is also mine.

Mamma er minst, så er det tantene og mormor og morfar på Fagerheim

Jeg ønsker meg vanlige hverdager igjen

I morgen begynner hverdagen igjen, ferien er slutt. Men det er en stund til vi er tilbake i den vanlige hverdagen. Det er ikke vanlig nå. Jeg kan ikke begynne å blogge igjen etter ferien og late som at bombeattentatet og massakren ikke har skjedd. Som biskop Byfuglien sa; vi kan ikke late som at dette ikke angår oss alle. Det gjør det. Fundamentalisme er den farligste -ismen vi har, uansett politisk retning eller religion, og det motsatte av idealisme som AUF-ungdommene  stod for. Jeg har den dypeste medfølelse for de foreldre og søsken og andre pårørende som ikke får sine kjære igjen.

Back to work tomorrow, back to the ususal, everyday life. My vacation is finished. But it will be a while until our everydays will be back to normal, after the terrible massacre and bomb attack Norway has experienced this weekend. I agree with bishop Byfulglien who said: we cannot pretend that this is a matter that does not matter to everybody. And it matters, nobody are untouched. Fundamentalism is the most dangerous of every -isms, no matter political colour or religion. It is also the opposite of what these young idealists of AUF stood for.  I am thinking of the parents and relatives that will never see their dears again, of their terrible losses