Nostalgia

Jeg slo opp i fremmedordboka, den gang jeg ikke var så bevandret i fremmedord, og der stod det: Nostalgi - sykelig hjemlengsel. Jeg vet ikke hva som står nå, jeg tror at ordet har fått en hyggeligere valør med årene, antakelig er sykelig støket. Men hjemlengsel står nok. Og den er der, alltid. Lengselen etter det som var, før . Før hva, vet jeg ikke helt. Gradvis svinner liksom stråleglansen, solglitteret. Kanskje tidlig i tenårene? At det som er før, er før det? Det meste som er før, er før farfar døde. Før jeg var ni.

Jeg ser ut, på alt det grønne. Det er ikke lenge til Sankt Hans nå. Det var en stor dag før. Jeg husker bruddstykker. Kammerset neafær, hos farmor og farfar. Blåmalt. Bjørker var tatt inn, og vi spiste rømmegrøt. Bålbrenning oppe i skogen, i lysninga mellom oss og naboen. Blåknapp. Og farfar sin kurvstol, den han brukte å sitte for enden av bordet i, og sovnet i etter middagen. Den stolen Markus Bukten hadde flettet. Han som var blind, fordi han hadde stukket ei saks inn på øyet da han var to år. Vær forsiktig med saksa, har du hørt hva som skjedde med Markus Bukten? Den havnet på bålet. Eller bålbrenning nedi Sagskogen; knottskya stod tjukk, vi delte potet i to, og smurte oss i  ansiktet med, mot knotten. Aner ikke om det hjelpte. Stakk tjukke skiver av spikjekjøtt inn i bålet. Grusomt salt og grusomt godt. Eller stor feiring på Bersås, stort bål, og mange, mange folk. Og alltid det samme: slå på ringen, Kari og Knut, sekkeløp, potetløp, voksne og barn sammen. Jeg lengter alltid tilbake.

Nikolai Astrup. Sankt Hansbål. I Romsdalen var det aldri så mørkt som dette på Sankt Hans aften

Nostalgia- homesickness. This longing to what was before, will always linger with me. I am not sure of when before is, I think it is before my grandad died, I was nine. When I am looking out of my windows, I can see everything is green, and I am thinking back to over celebrations of St. Hans day, midsummer eve.  We had bonfires, and adults and children played together. I am always longing back.

Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn

.... sang vi på søndagsskolen. Jeg var barn på den tiden da det fremdeles var et ideal at barn skulle få synes bittelitegrann, men for all del ikke høres. Ikke at foreldrene mine var strenge, men de levde nå også i sin tid, og prøvde å få slike barn som tiden krevde. Jeg tror de lyktes ganske bra også. Fremdeles var Margrethe Munthe med sine oppdragende sanger allemannseie; nei, nei gutt, dette må bli slutt, ikke storme inn i stua, før du har tatt av deg lua, sang vi veloppdragent, med rene hender og solskinn i hjertet. For det var slik Gud ville ha oss, og foreldrene, og resten av samfunnet. Nå i ettertid synes jeg at jeg skulle ha bråkt litt mer. Vel, jeg har vel hele slekta med meg på at jeg har tatt igjen i voksen alder.

For noen år siden kom jeg over disse kortene, jeg går ut fra at de er etterkrigs, men ikke så veldig langt utpå sekstitallet. Nå har jeg bare ett sett igjen, men deler noen av bildene med dere. Resten får dere se en annen gang.

God wants me to be a sunshine child, was a song we sang at sunday school. I was a child when the ideal still was that ok, a child can be visible, but barely audible. My parents were not unkind, but they were children of their time, and tried to get the kind of children that was in fashion. I think they succeded rather well, we became the kind of children that God, and parents and the society wanted. When I am looking back, I think I should have tried not to be that nice. I should have made som more fuss.  Some years ago, I came across these cards, educating Naughty to behave, and be like Nice.

La dem spise kake!

Dette sitatet er tillagt Marie Antoinette. Hun skal ha sagt dette da det ble klaget på at hoffet brukte opp statsfinansene på luksus, mens de fattige ikke hadde brød en gang. La dem spise kake, skal hun ha sagt. Det er visst en historieforfalskning, men var nok på sitt vis sant likevel. Overklassen hadde nok ikke særlig forståelse for hvordan det var å mangle mat.

Men i alle fall og hvorom allting er, jeg har vært i konfirmasjon. Gutten til minstesøstra mi ble konfirmert. Husbonden  lovte å bake kransekake. Det gjør han alltid når han blir invitert. Det gjorde han. Men gjett hva som lå igjen i fryseren da vi var kommet halveis på veien sørover? Riktig, kransekaka. Vi kom på det da vi var på Oppdal, heldigvis fikk vi kjøpt der.

Nå er vi romsdalinger, søstra mi og jeg og resten av familien, bortsett fra på morsida da, for der er det namdalinger. Bra blanding. Når det er selskap, blir det voldsomt. Jeg tror bearlagtradisjonen sitter igjen. Når det er selskap, hjelper vi til alle, og tar med sin spesialitet til kakebordet. Det skal ikke være nok. Det skal være mer enn nok, det skal være overflod. Det har hendt at jeg har vært pinlig berørt i bryllup på andre kanter av landet, hvis det er lite kake. Som sagt, husbonden pleier å ta med kransekake. Farmor hadde alltid med Verdens beste, og sitronkaka si, og så videre, og så videre. Og for sikkerhets skyld baker man selv, og kjøper noen digre poser twist, kanskje. Det skal være nok. Her ser dere kakebordet i går i konfirmasjon.

Til opplysning, vi var ca 40 personer. Stor lukket valnøtt, bløtkake med sjokoladekrem, ostekake, to oreokaker, vanlig bløtkake, ritzkake, kransekake, suksessterte, sherryfromasj, gele, hjemmelaget karamellpudding, pavlova, charotte rousse og kringle, som ikke vises på bildet. Det ble nok. Mer enn nok, akkurat som det skulle! Slik holder romsdalinger selskap. (og sunnmøringer, og nordmøringer også selvfølgelig, og egentlig gjør trøndere det også, i alle fall nesten så gale..)Noen flere?

Håpet er lysegrønt

 

Bildene til Katrine Kalleklev har en forunderlig virkning på meg, de setter nesten alltid i gang minner, de er som minneknapper. Jeg ser et bilde av henne, og vips, så er jeg tilbake i barndommen. Akkurat dette bildet, som heter Hare på esel, bragte meg rett tilbake til konfirmasjonstiden, eller rettere; til annendagskonfirmasjonsklærne mine. Ja for det hadde vi. Først var det overhøringsklær, da hadde jeg en nydelig rosa kjole som mamma hadde sydd. Så var det bunad til selve konfirmasjonsdagen, og så var det annendagsklær. Da gikk hele konfirmantkullet i kirka, til nattverd for første gang. Jeg vet ikke helt når dette tok slutt, men vi var i alle fall med på det.

Nå vaser jeg meg vekk igjen; hvorfor jeg husket på det, når jeg så bildet at en hare på et esel? Fargene, selvfølgelig. Jeg var meget bestemt på hva jeg likte, og hva jeg ikke likte, og når jeg endelig skulle få det jeg hadde lyst på, kunne det ikke være hva som helst. Jeg ble fornyet fra topp til tå; rosa dongeridress med hvit glidelås og vinger, gressgrønn skjortebluse inni, gressgrønn kort kappe med hvitt glidelås og stikninger, og gressgrønne sko men hvite stikninger og hvit såle. Og jeg følte meg utrolig fin. Dessverre har jeg ikke bilder av antrekket, men bare se på haren, så får dere en ide om fargene i alle fall.

Bryllup i Istanbul

Bryllup i Istanbul er ikke noe å ta lett på. Det var i alle fall det inntrykket jeg fikk da jeg var der i høst. Venninna mi og jeg er svært gode på turboferier i storbyer. Om jeg er aldri så sliten i utgangspunktet, får jeg akkurat som slik ekstra energi man får når man spiller Mario Cart og lignende.Broooom. Eller se for deg en ballong som blåses opp, og slippes. Det er full fart forover til det er bråstopp, og da er det kveld.

I alle fall og hvorom allting er. Istanbul. Vi fikk med oss mye av det vi hadde planlagt, og enda mer, for vi traff Seyhan som viste oss perler vi ellers ikke ville ha funnet. Men helt uforvarende kom vi over ei gate mellom  Den store basaren og krydderbasaren der de bare solgte utstyr til bryllup. Utrolig morsomt.

Rødt er lykkefargen i Tyrkia

 

 Etter at papirene er signert, og bryllupsdansen er unnagjort, går bruden og hennes kvinnelige slektninger en runde rundt i selskapet. Gjestene legger gullmynter, eller penger i kurven. Gullsmykker kan også bli gitt. Man gir ikke salatboller og kjeler og slikt som er vanlig her i Norge.

 Etter at den offisielle delen av bryllupet er ferdig, skifter bruden ofte kjole. Da er denne tradisjonelle kjolen over vanlig. Kvinnelige gjester og slektninger samles så i en sirkel rundt bruden for å dekorere hendene hennes med henna. Nedenfor er det utstyr til denne seremonien.