Heftet av skjønnheten- delayed by beauty

Jeg kom for sent på jobb i dag, det var bare ikke mulig å komme tidsnok. Så jeg måtte ringe min kollega og si at jeg dessverre kom til å komme litt for sent. Hvorfor det? Jo, du skjønner det, sa jeg, at jeg blir heftet av skjønnheten. Og det var helt rett. Det var nesten mørkt da jeg gikk hjemmefra. Røde skyer farget himmelen, og mens det lysnet, skiftet de farge.De var helt spesielle i dag, jeg vet nesten ikke at jeg har sett dem slik før. Jeg stoppet og stoppet, fotograferte og fotograferte enda mer.

I was late for my job to day, delayed by beauty. The skies were wonderful, I had to take photo after photo, so I was really late for a meeting. It is a 30 minutes walk from home to work, but to day I think I used 45 minutes. Stopping, and stopping again. I started out in almost darkness, as I walked, but became less dark each minute

Nå lar jeg humla suse!

Det er noe av det beste jeg vet, jeg er liksom ikke helt en flittig bie (Ikke en gang Flittig Lise). Jeg vet jo godt hva uttrykket betyr: å la tilværelsen gå sin skeive gang, mens man for eksempel ligger i en hengekøye. Eller sitter i en sofa med føttene opp, slik jeg gjør nå, i stedet for å for eksempel rydde ferdig på kjøkkenet, mens min mye bedre halvdel er på bærtur. Ja, det er det han er altså, jeg mener ikke at han tabber seg ut. Han plukker blåbær. Men hva kommer uttrykket av, lurer jeg på. Og hva slags humle? Er det den lille runde som er gul og svart og egentlig ikke kan fly ifølge vitenskapelige kalkyler, men som gjør det likevel? Eller er det humle som vokser på veggen og er den eneste tillatte ingrediensen i øl i tillegg til malt og vann, i følge lovfestede renhetsforskrifter?  Jeg vet ikke. Er det noen andre som vet?

Dette ble egentlig en ganske lang innledning til det jeg hadde tenkt å skrive om. Nemlig enda et fenomen jeg opplever når jeg går fra jobb. Vel, bare på denne tiden av året. Jeg gikk altså opp alleen forbi barnehagen, og lurte på om det var et fly jeg hørte. Det var en slik underlig lyd, en nokså jevn dur, og relativt sterk, men var den nær eller fjern tro? Så så jeg opp i trærne, og for et liv! Hundrevis, eller tusenvis, av humler og bier hadde et storslått kalas på blomstene. Jeg tok mange bilder, men greide ikke å få med meg humlene. Det er forresten lindetrær. Jeg gikk Unter den Linden
Keep the bumblebee buzzing
This is a norwegian proverb, and it means ; take it easy! Take a break, enjoy. Something like that. I do not know the ethymological meaning of the proverb. The problem is that  the word humle has to quite diverging meanings; one is bumblebee, the other is hops. So what is buzzing? Anyway, I went under some trees one day, and heard a nearly insane buzzing. The trees were alive with the sound of bees and bumblebees. I thought first of a plane...

Til og med naturen...

Det lille kameraet er alltid med i veska. Veien er den samme, og aldri lik. Lyset endrer seg hele tiden, været, årstidene. I dag var det yr, og havreåkren, som enda er grønn, var full av tårer. Det var geitramsen og en spireaen også.

My small pocket camera is always in my bag when I am walking to my work. It is half an hour from home to my office. The road is alway the same, and always different. The light is changing, the weather, the seasons. To day the rain was drizzling, and the oat field, which still is grean, is full of tears.

Barbiehår i åkeren

Hvis dere nå tror at jeg har et Barbieoppheng, så tar dere helt feil. Men saken er den at selv om vi bor i en av Norges største byer, bor vi så å si midt i et åkerlandskap. Og jeg er så glad i den åkeren. I likhet med bekken er den aldri lik, den skifter og skifter. To stadier er jeg veldig glad i, det første er når kornet akkurat har begynt å spire å gro, og det står så veldig på geledd, akkurat som dokkehår. Og da tenker jeg barbiehår i åkeren. (dessverre var jeg syk når åkeren var på sitt mest barbie, så det blir mest før og etter her) Det andre stadiet jeg er glad i, er når det akkurat har modnet, og når vinden sveiper over det, og jeg er helt alene, og det er stilt, og jeg hører  det singler i kornet. Som om det skulle være av glass. Glasshår i åkeren.

I am living in one of the the largest cities in the country, but the landscape where we live, is quite rural. I love it when the grain is starting to grow, it reminds me of barbiehair. I was ill when the field was at its most barbielike, so the pictures are most before and after

Jeg har også vist bilder av bekken som endrer seg hele tiden. Her er dagens utgave av Stokkbekken:
I have shown pictures of the small river that is changing according to seasion. Here is one taken to day:

Vi bor jo egentlig ganske langt mot nord, selv om vi ikke har midnattsol. Dette bildet er tatt 23:10 i dag, fra verandaen vår.
We do not have midnight sun, but it is not far from it. This photo is taken to day at 23:10

Over bekken etter vann

Jeg kan ikke for at hodet mitt er skrudd sånn sammen, kanskje det finnes en diagnose? I alle fall, jeg kan ikke si bare "over bekken", hele regla kommer. Over bekken etter vann. Og til og med en fortsettelse som jeg leste en gang; over havet etter mann. Det var ei såkalt ungpikebok som det hette det, i forrige årtusen,da jeg var ung og verden var uskyldig, og kjærlighetsromaner endte med at de to så hverandre dypt inn i øynene og lovet å danse på roser sammen resten av livet, og rakt inn i evigheten, for den del. Nå vaser jeg meg bort igjen.

Jeg skulle bare fortelle at hver dag, når jeg går på jobb, og kameraet nesten tilfeldigvis er med i veska mi, og jeg går over brua like før Dragvoll, så tar jeg bilde av bekken. Jeg tenker ofte på det at når noen spør; hvordan har du det, svarer man kanskje; jo det er jo det samme. Jeg tror at det nesten aldri er sant. Det er aldri det samme. Heller ikke bekken er den samme, panta rei, den er aldri den samme. Om ikke annet er det annet vann. Men omgivelsene rundt skifter også. De siste fem månedene for eksempel...

Det ser ut til at jeg mangler overgangen mellom fargeløs vårvinter og grønn vår, men det var bare ei glipe i tiden på ca fem minutt, så jeg rakk ikke å ta bilde av det.

Pollyannaøvelser

Ja, jeg har jo sagt at jeg bare skal skrive om det som er positivt. Det er litt vanskelig av og til å finne den rette vinklingen. I dag regnet det. Nei, det øste ned. Men da jeg gikk på jobb, og det tar i alle fall 35 minutt, begynte det ikke å regne før jeg hadde 100 meter igjen. Og ærlig talt, det er ikke noe å syte for, tvert i mot, jeg ble skikkelig oppmuntret over at det var mulig å ha sånn flaks.

Hjem igjen var det verre, hvis man skal se mørkt på det. Regnet kom sidelengs, slik det vanligvis gjør i Trøndelag. Men der hadde jeg flaks igjen, jeg hadde det i ryggen hele tiden! Jeg ble nesten litt oppmuntret av det også! Og så var jeg veldig fornøyd med meg selv, at jeg hadde viljestyrke nok til å gå. Jeg var nesten i ferd med å gi etter for fristelsen, og få sønnen min til å komme å hente meg med bilen. Men stabeisen i meg seiret. Det er ikke så ofte, hvis det er meg selv det kreves noe av.

Og hva mer? Jo, det var tredje hovedoppslag på nyhetene i dag tidlig, at vannmagasinene snart er tomme. Ikke nå lenger! Jeg tror de er fylt på bare en dag.

 Pollyanna

Man in raincoat by Delaflamant, Ben Kafton, Etsy

Tilstede nå

Jeg hadde en interessant samtale fredag kveld. Etter teater (Mistero Buffo, bor du i Trondheim, anbefaler jeg deg å gå og se, og ikke minst høre). I alle fall, temaet var, for samtalen etterpå, mener jeg, å leve i nuet. Nået. Hvorfor sier vi å leve i nuet? Det er nok fordi vi henger igjen i det gamle, da dansk var vårt skriftsprog. I alle fall, det var snakk om en som levde heftig, og kort, og døde rundt 40, akkurat som han ville, ble det hevdet, for for ham var bare nuet/nået viktig.

Noe så rart. Hvordan går det an? Jeg har jo alle mine tider i meg på en gang, og svitsjer mellom dem hele tiden; dette gjorde jeg da, om en stund skal jeg gjøre dette. Noe som skjer nå, blir en katalysator for minnereiser, kanskje helt ned til småbarnsalder, en lukt, en lyd, en setning, et bilde. Og så planlegger jeg framover, i morgen skal jeg, til helga, til høsten, jeg skal reise på tur, høre opera, lese bøker , snakke med folk, jobbe. Når er jeg bare? I nå (-et)?

Jeg tror faktisk at jeg er mest i det jeg er når jeg går. Da er jeg mest tilstede der jeg er, riktignok skifter det hele tiden, men jeg er med, oppmerksomt; se der er lyset så fint, et ekorn kanskje, trekken biter meg i panna, litt fortere nå, og så flyter tankene inn og ut, men mer uforstyrret fra mimring og planlegging. (Hvis jeg ikke skriver blogginnlegg, da, i hodet.)Og det er utrolig avslappende, og nedstressende.

Se tidligere blogginlegg der jeg skriver litt om det samme, jeg gjentar meg selv: her og her og her

Her er noen bilder tatt til og fra jobb i forrige uke:

Alle bildene er min eiendom, og hvis du vil bruke dem, er det fint om du spør først. Og forresten er de så uklare, at det er vel ingen fare