Avsila havergrynssup

I helga var vi hos foreldrene mine, og siden mye av tida gikk med til å flytte ting etter en dominohendelse, er det ikke til å unngå at man, altså jeg, blir opptatt av ting. (De har flytta soverommet til det opprinnelige soverommet, som i mellomtiden har vært spisestue) Jeg er opptatt av ting. Jeg tror nesten alltid jeg kommer til å være det også, til min døyan dag, som det heter i Namdalen. Ja, hette, i alle fall. Jeg snakka namdaling som en innfødt til jeg var rundt 20 år, men det er mer enn 30 år siden, dessverre. Men altså, ting. Og hva tingene kan bety, utover seg selv. Det er selvsagt det som gir dem verdi. For eksempel kan verdien være i kroner og øre. Eller i gode minner. Og det er nok det som føles mest verdifullt. I ei av hyllene på kjøkkenet til mamma står det ei fløtemugge, i sanitetsporselen fra Porsgrunn. Mormor hadde ei akkurat likedan mugge, bare større, som hver dag stod på frokostbordet når vi var der i feriene som barn. Vi fikk veldig sjelden servert melk, jeg kan ikke huske de hadde kyr, og jeg er så gammel at melk ikke alltid var så lett å få tak i på butikken. Men vi fikk det som var mye, mye bedre til frokost; avsilt havregrynssuppe, med bittelittegranne saft i. Det var saker det. Jeg husker ikke så mye mer fra frokostbordet enn akkurat dette, ja og så gommen, da. Å salige stunder uten like...

Da jeg for noen år siden kom over et helt servise i samme mønster, på et bruktmarked i Søgne, presterte jeg å kjøpe det før mannen min kom seg ut av bilen. Jeg fikk rett og slett los. Og der det står i skapet i huset i skogen, vekker det hyggelige barndomsminner.

When visiting my parents last weekend, we were occupied with things; moving things, throwing away things, cherishing things. They had relocated their master bedroom to their former bedroom, For many years this room had been dining room, so it was a lot to do. And there, among other things, I saw this little decanter that was a miniature of the one that used to contain my grandmothers oatmeal soup.It was sieved, and served as a drink instead of milk during breakfast, and we children loved it! 


When I some years ago came across cups in the same pattern, I had bought it before my husband was out of the car!

Dombjelleklang og jul på Fagerheim

Å være fire år i romjula, det må være noe av det beste som finst. Jeg tror ikke det går an å føle sterkere enn da. Muligens når man er fem. Alt er nytt, og sterkt, og godt, og språket er der og hjelper til på hukommelsen. Vi var i Leirvika hos mormor og morfar på Fagerheim. Av julekvelden husker jeg bare at jeg fikk en kjelke, var det onkel Otto som hadde laget den? Jeg og søster fikk den sammen. Og så fikk jeg en fin rød liten ryggsekk, med et kattebilde på.  Men ellers var det helt sikkert gommi attåt namdalslemsa. Og gommin var selvfølgelig ikke kjøpt på butikken, den hadde mormor laga. Det gjorde hun alltid når vi skulle komme, både til jul, påske og sommerferie. 

Men det jeg husker aller best, var da vi skulle i juleselskap på Haugen! Da kom Sigurdmorbror og henta oss med hest og slede. Og hesten hadde dombjeller på. Dette minnet sitter i sjela, det var så fint. Det var kaldt og mørkt, og masse stjerner. Kanskje det er dette minnet som gjør at jeg alltid har vært så glad i Th. Kittelsens bilde Desember.Det knirket under føttene når vi gikk, det var så kaldt, men vi fikk teppe over oss. Og så dombjellene, kling, kling, kling, forbi bedehuset, forbi Gården, forbi moster Sigrid-huset og oppå Haugen. Og der var det sprakende ovnsvarme, og jeg fikk sitte i gyngestolen med spelsauskinn i på kjøkkenet . Og så var det kaffe med julekaker og lems og fattigmann og alt som var godt. Og det var godt å være lita jente !



Seinere samme jula var vi på juletrefest på Kvam bedehus utenfor Molde. Vi bodde på Kringstad, og det var ikke lengre enn at vi gikk, og vi var flere naboer sammen. Min store helt i livet, Håkon, som kanskje var rundt ti år den gangen, drog meg på kjelke. Og det snødde, sånn lett som det gjør når det er kaldt, og jeg var så glad! På bedehuset var det mye folk, og vi sang "Så går vi rundt om en enebærbusk", og hver gang jeg hører denne sangen, tenker jeg på denne dagen, da Håkon drog meg på kjelken.


(Jeg skrev dette innlegget forrige jul, men jeg bruker det opp igjen; ombruk er omtanke, som de sier i Fremtiden i våre hender. Jeg har dessuten lagt til de to bildene nederst nå)


I have good and rich memories from about three years and a half. I remember the christmas then quite well. We were at my grandparents (mothers parents) in North Trøndelag, and I got a small sleigh together with my sister for Christmas. My uncle had made it! Look at the picture, it is of me and my cousin. The most golden memory is when my mother's uncle came for us with his horsedrawn sleigh. A fantastic memory. The horse had bells around its neck, and it was already dark, and it brought us to a family party with a lot of relatives. The Picture above reminds me of this memory, it is by the Norwegian painter Kittelsen.  ( I wrote this blog post last year, but I did not have many readers then, so I use it again.

My cousin (with dark hair) and me

My mother, myself, my grandfather, my sister and my grandmother

Flere skatter!

Jeg var som sagt på skattejakt på fredag, og hos Sareptas krukke i Stjørdal fant jeg bildet jeg har lett etter i mange, mange år. Det er ikke det at jeg ikke har funnet noe som lignet, men det har enten vært for dyrt, eller teksten har vært på svensk, eller det har vært i for dårlig stand. Denne gangen klaffet det helt! Vel, det kostet nok, det var ikke det, men man ble ikke helt flådd heller.

Og hva denne skatten er? Vent nå litt. Da jeg var barn, det var jeg faktisk en gang, og overnattet hos farmor og farfar, da var jeg kanskje mørkredd eller jeg vet ikke hva, det var i alle fall noen ganger jeg fikk lov til å sove i senga deres. Og på soverommet deres hang akkurat et slik bilde. Ved siden  av vinduet med blomstra førti-femtttallsgardiner. Der lå jeg og hørte husbukkens uransakelige  vandringer i tømmerstokkene og så på bildet som var så ufattelig fint. Det var visst oldemor Brækken som har laget det. Antakelig fikk de kjøpt sett med løse Jesusfigurer, og så fant de litt bregner som de tørket og strødde på litt pynt. Se her, er det ikke fint da?

I was, as I already have told you, on a treasure hunt on friday. In a charity shop in Stjørdal, I found this picture I have been hunting for for years. I have found similar pictures, but they have always been too expencive, or with the wrong text, or in too shabby contition. And the one I found last friday, was nearly perfect. This treasure is an old picture, embroidered on paper, with precut small holes in it. There is also a readymade Christ in some kind of material there. You'll rather google the text, I do not know the right text from the Bible. 

Tante Henny

Da jeg var barn, var jeg alltid betatt av bildet av tante Henny.  Jeg var forresten generelt betatt av soverommet til tante Marit. Det  var et fint hanskeskrin, med fine kniplinger som oldemor hadde laget, og bamsen på kottet, og så var det bildene da, av alle gammeltantene mine.  De var fire søstre og en gutt; Margrete, Marit, Henny og Dora, og så Henrik da, som ble min farfar. Fotografiet av tante Henny var likevel det aller vakreste. "Ho mor likte ikkje så godt ta bilde der", sa tante Marit. Det var vel kanskje litt dristig? Men nå er det bare vakkert!

As a child, I could not take my eyes from the photo of aunt Henny. It hung on the wall in aunt Marit's bedroom. I loved the room itself too, it was full of treasures; a small glove chest, and an adorable teddy in the closet (!), and the nice family photos of aunt Marit's.  They were four sisters and a boy; Margrete, Marit, Henny and Dora, and Henrik, who later became my fathers father. The photo of aunt Henny was the most beautiful item in the room. "Mother did not like this picture", aunt Marit said. I think she thought it to be too frivolous.

Samledilla- på Jesusbilder

Det har jeg! Samledilla altså! Og Jesusbilder. Og samledilla på Jesusbilder, og andre religiøse bilder. Og andre gamle bilder i gamle rammer. Jeg vet ikke helt hva det kommer av, men jeg tror jeg vet det. Mine foreldre var unge da de fikk meg, og mine besteforeldre var forholdsvis unge da jeg var barn. Dermed var det mange som levde av gammelgammeltantegenerasjonen og gammeltantegenerasjonen. Det var trygt og godt å være barn, og jeg var en velkommen gjest i alle disse gammeltante- og gammelgammeltantestuene. Og overalt hang det Jesusbilder. Jesus på oljeberget, Jesus i bønn i Getsemane, Jesus som banker på døren og så videre. Når vi skaffet oss gammelt hus i skogen, kom liksom bildene av seg selv. Stadig flere blir lagt til samlingen, sist var seks bilder jeg kjøpte på auksjon ved Fele-Jo-vatnet. Ingen andre var interesserte, så jeg fikk dem så billig at de nesten var gitt for pengene.

I am a collector! I collect a lot of things, one of them are old pictures of Jesus, and also other religious pictures. And other old pictures, in old frames. When I was a child, my parents were young, their parents were still rather young, and there were a lot of persons in the greatgreatparents generation around. I think I felt myself a welcomed guest around in all this elderly persons houses, and everywhere, religious pictures were hung on the walls. My love for these pictures started then, I think. When we bought our old house in the woods, I started to collect. I thing I wanted to create the same good feeling. I buy new , ehmm, old pictures all the time, six week ago I got six of them at a very good price, almost no price at all!

Ikke så veldig gammelt, mellomkrigstiden kanskje?
Not so old, from between the first and the second world war?

Dette er et oljetrykk, og er derfor fra før første verdenskrig, kanskje til og med før 1900.
An oilprint, may be from before 1900.

Nydelig bilde, og nydelig ramme, dessverre skjevt. Fotostativ ville ha hjulpet

Også oljetrykk. Auksjonsfunn. lite sjarmerende ramme...



Arv. Fra rundt 1900



Sau i Fiaten

Forrige helg var vi hjemme i Eidsvåg, og da vi kjørte nyveien fra Eidsøra og oppover, og såg gammelveien slynga seg, tenkte jeg enda en gang på en fantastisk historie som utspant seg med en Fiat og en sau involvert, blant annet. Farmor og farfar hadde et lite småbruk, ikke nok å leve av, og når sant skal sies, tror jeg ikke farfar var særlig interessert heller. Han gjorde det som måtte gjøres, selvfølgelig. En vits jeg har hørt går på mannen som sier (med den undertonen du vet), at det som ikke blir gjort med traktor her på garden, det blir ikke gjort. For farfar sin  del kan man vel nesten si at det som ikke ble gjort med Fiaten, ble ikke gjort. Det var selvfølgelig ikke sant, men han brukte den til mye. Foreksempel tok han ut alle setene, og brukte den for å frakte poteter fra åkeren og inn i potetkjelleren. Og satte oss ungene på taket i takgrinda! Det var ikke mye HMS og hjelmbruk i den tida, nei.

Og så var det historien jeg skulle fortelle om Fiat og sau. Vi snakker Fiat 600 her, ikke særlig større enn en ryggsekk med hjul på. Farmor og farfar hadde sauer som ble sluppet på Meisalfjellet om sommeren. Av og til hendte det at sauene gikk over ei elv som jeg ikke husker navnet på, og havnet i Jordalsgrenda, på Sunndalsfjordsia. Da kom de seg ikke hjem på egen hånd (eller fot, siden det er snakk om sau), og måtte hentes. Så fikk de beskjed da, om en stakkars villfaren sau som hadde valgt den smale sti og havnet akkurat der. Siden det bare var en villfaren, dro farmor og farfar avsted i nettop Fiaten. Passasjersetet framme ble fjerna før de for hjemmefra. Farmor satte seg baki, og skulle holde sauen. Det gikk greit, helt til de kom til Eidsdala'n. Da greide den å løsrive seg, for frammi og tråkka på gasspedalen akkurat i det de var i en sving. Bilen skjøt fart og havnet uti geografien, og i skrekken gjorde den fra seg både løst og fast i bilen. Jeg ble påmint historien igjen i dag, da jeg så en hvit Fiat 500. (Scroll down for an english translation)

Dette er bilde av et flyfoto av gården. Det henger nå på rommet
 til farmor på aldersheimen. Hun blir 100 år i november

I cannot translate all this in english, but I will give it a try, and write an exerpt;
The post is about my grandfather, who had a little smallhold farm, and what I am to write about here happened in 66 or 67 I think. The only animals in the farm were a few cows and sheep, and no horse, or tractor. Not that the tractor is an animal, but. They used to let the sheep go all summer in the mountains, all by themselves, and now and then, the sheep went down in the wrong village. Once it was only one sheep, so my grandad decided to fetch it in his small Fiat 600. And it is small. The passanger seat was removed, and my grandma sat at the back, trying to get a steady hold of the wandering ewe. She managed to do that most of the way, but suddenly, in a sharp bend in the road, her hold on the sheep missed, and in catapulted down at the accelerator pedal. What happened next was that the car itself catapulted out in the geography. All went well with grandparents and sheep.

En skulle væra fire år om sommar'n

Det var den dagen jeg fylte fire år. Mamma tok meg med på sykkelen inn til byen. Midtisøstra ble passa på av nabo Fru Markussen (ja, for naboene hette slikt, tidlig på sekstitallet). Og jeg husker ikke hva vi gjorde i byen, men da vi syklet tilbake igjen, hadde jeg fått meg solhatt. En fin, bredbremmet hatt med rødt bånd på. Jeg hadde den i flere år. Da vi kom slik at vi så Kringstadbukta, var det så fint! Det glitret i sjøen, og det var fine sollyder i lufta. Og jeg var et lykkelig barn som hadde bursdag. Vi hadde sikkert kake. Kanskje det var den dagen farmor og farfar kom også, i den hvite Fiat 600 de hadde, og jeg fikk et grønt jugglesmykke i hjerteform. Kan godt være. Og så har jeg dette bildet fra samme dag. Det var varmt på verandaen da jeg stod brud. Jeg blir varm bare jeg tenker på fireårsdagen min. Det er snart 39 år siden

It was my birthday, I was 4 years. My mother took me by bike into town. Middlesister was looked after by Mrs Markussen. She did not have a surname. I cannot remember what we did in town, but when we were biking home, I had this very nice hat on my head. And when we came where we could see the sea, it looked so beautiful. The sea was shimmering, and you could hear sunny sounds in the air. I was a happy child. We surely had cake, may be my grandma and grandpa came in their Fiat 600. May be. And I have this photo from the same day. It was very warm on the veranda where I was bride. And inside me, I am still warm when thinking of this day. It is very soon 39 years ago.

Fagerheim

Er det ikke et nydelig navn på et hjem, et lite småbruk? Det var det min morfar kalte det lille bruket han fikk skilt ut da han giftet seg med min mormor, datter på selveste Gården. Ja, den ble kalt det. Han bygde huset selv, det ble bygd flytende ute i leira, slik at det skulle tåle at grunnen beveget seg litt.(en egen, spesiell teknikk, vet ikke hva det heter) Og vi som har vært der, vi vet, at det gjør den. Stemmer det at det er 30 meter ned til fast grunn tro? Alt over der er leire, og så litt matjord. Hver gang det kjørte forbi noe større enn en stasjonsvogn nede på veien, ristet det meste, kopper og kar, og vi med. Og her vokste det opp tre jenter, og den yngste av dem er min mor. Jeg skrev litt om det for noen dager siden, hvor fin hagen var. Morfar snekret selv hagemøblene, de var veldig fine, og malt i rødt og blått.  Han var snekker, småbruker, fisker og bokselger. Pengene ble ikke akkurat kastet etter dem, men de greide seg. Etter hvert fikk han også bygd seg et lite verksted, som ble kalt Snekkarstu.

Jeg har mange, mange gode minner fra Fagerheim. Det var der sommerparadiset var. Og når vi kom, hadde mormor alltid laget tomtebrygg og kokt gommi. Vi følte oss som storfremmend med det samme vi kom. Jeg kommer nok tilbake til noen av minnene derifra.

My grandparents home was called a name that means Pretty home, a nice name for a house. My granddad buildt it. The garden was very nice. My granddad was a carpenter, fisherman, smallhold farmer and bookseller.

Nå er det min tur til å vise peonene mine

Det er litt urettferdig dette her! Dere som bor på Østlandet er først ute med alt. Det er uker for ikke å si måneder siden dere viste peonene deres. Nå så jeg til og med at noen var lei av det! Ærlig talt, nå er det min tur, dere får fint se på mine også!

Og forresten, det er ikke hvilke som helst peoner dette her! Det er mormorpeoner. Ja, de heter vel noe helt annet, jeg har aldri brydd meg om å finne ut hva, for det er mormorpeoner det er. Det året vi bygde her, det er 23 år siden. Da var vi i Namdalen og besøkte mormor, og tante og onkel. Mormor var på aldersheimen, men tante gikk ut i hagen og tok opp knoller av mormor sine peoner. Vi satte dem ned der det var litt matjord, og allerede neste år blomstret de. Jeg har delt plantene, så nå har vi tre. Et år talte jeg seksti blomster på ei plante. Det er ikke så bra nå, men de er likevel trofaste. Mormor og morfar hadde så fin hage. Morfar hadde plantet epletrær, men det var ikke hvert år det ble noe særlig, det er nok litt for langt nord antakelig. Og så var det ripsbusker, og all slags hageblomster, og sølvbusk. Den fikk vi også en plante av, og den trives godt her. B. liker ikke duften av den, men det gjør jeg! Det lukter sterkt og intenst mormorhage.

This is not fair! Those who live in souther Norway have showed their peonies for weeks, and even months, and are already fed up with photos of peonies. But I want to show mine as well. And this is by no means ordinary peonies, it is grandmapeonies. In 1988, when we had moved to our new house, we were at my grandma's, and got some peonies to put down in our garden. They have liked it here, and are still showing off a lot of red flowers.

Nostalgia

Jeg slo opp i fremmedordboka, den gang jeg ikke var så bevandret i fremmedord, og der stod det: Nostalgi - sykelig hjemlengsel. Jeg vet ikke hva som står nå, jeg tror at ordet har fått en hyggeligere valør med årene, antakelig er sykelig støket. Men hjemlengsel står nok. Og den er der, alltid. Lengselen etter det som var, før . Før hva, vet jeg ikke helt. Gradvis svinner liksom stråleglansen, solglitteret. Kanskje tidlig i tenårene? At det som er før, er før det? Det meste som er før, er før farfar døde. Før jeg var ni.

Jeg ser ut, på alt det grønne. Det er ikke lenge til Sankt Hans nå. Det var en stor dag før. Jeg husker bruddstykker. Kammerset neafær, hos farmor og farfar. Blåmalt. Bjørker var tatt inn, og vi spiste rømmegrøt. Bålbrenning oppe i skogen, i lysninga mellom oss og naboen. Blåknapp. Og farfar sin kurvstol, den han brukte å sitte for enden av bordet i, og sovnet i etter middagen. Den stolen Markus Bukten hadde flettet. Han som var blind, fordi han hadde stukket ei saks inn på øyet da han var to år. Vær forsiktig med saksa, har du hørt hva som skjedde med Markus Bukten? Den havnet på bålet. Eller bålbrenning nedi Sagskogen; knottskya stod tjukk, vi delte potet i to, og smurte oss i  ansiktet med, mot knotten. Aner ikke om det hjelpte. Stakk tjukke skiver av spikjekjøtt inn i bålet. Grusomt salt og grusomt godt. Eller stor feiring på Bersås, stort bål, og mange, mange folk. Og alltid det samme: slå på ringen, Kari og Knut, sekkeløp, potetløp, voksne og barn sammen. Jeg lengter alltid tilbake.

Nikolai Astrup. Sankt Hansbål. I Romsdalen var det aldri så mørkt som dette på Sankt Hans aften

Nostalgia- homesickness. This longing to what was before, will always linger with me. I am not sure of when before is, I think it is before my grandad died, I was nine. When I am looking out of my windows, I can see everything is green, and I am thinking back to over celebrations of St. Hans day, midsummer eve.  We had bonfires, and adults and children played together. I am always longing back.

Tuntreet

Stortreet stod der da foreldra mine bygde huset. Vi flytta inn i 1965, så det har rukket å vokse mye siden da.! Under den har vi leika med dokkene, vi har dissa (vi satt i huska, for dere som ikke kan romsdalsdialekt), vi har hatt hagebord. Når sommeren får fløyelsmørke i august, ser vi flaggermusene som har tilhold der. Før eldste tantebarnet ble født i juni, var det stor diskusjon om hva som spratt ut først, ungen eller aska. Det har holdt ut i storm og orkan! Tro hvor lenge det står?

Stortreet er ei ask. Treet er sentralt i norrøn mytologi, aska Yggdrasil er selve verdenstreet. Det brer seg utover hele verden. Dette treet ikke riktig så stort, men det bredte seg over oppveksten min.

PS. Er det noen av slekta som har digitalt bilde av oldemor og alle de andre under stortreet? 

Jeg ønsker meg en liten kosebil

Ja, typisk kvinnfolk tenker vel du. Den skal vel være rød også? Hå, nei da, slettes ikke. Jeg ønsker meg på ingen måte en liten rød konebil for å kjøre i, jeg ønsker meg en liten Fiat, bare for å kose med . På vei til jobb i dag så jeg en av de nye Fiat 500, og jeg ble helt varm om hjertet.  Jeg ønsker meg en for klappe på, kanskje kjøre en liten tur bare for å se om den virker, men ellers; bare ha den.

Ja da, jeg vet nok at det er fjollete. Men saken er den at da jeg var liten, hadde vi en hvit Fiat 600. Den var bittelitt større enn 500, men det var vel bare noen millimeter om å gjøre. I denne farkosten kjørte vi fra Romsdal til Namdal hver sommer, 60 mil og vel så det, med opp til tre små jenter i baksetet. Det fantest ikke bagasjeplass inne i bilen, så foreldrene mine fikk sydd en seildukspose for å ha oppe på taket. Jeg husker fremdeles en gang jeg så skyggen av bilen i veikanten. Skyggen av bagasjen var større enn av selve bilen! Vi kjørte også nordover på vinterstid, jeg tror ikke den utmerket seg som vinterbil, for jeg husker lillesøstra mi satt og sa " å veisa å veisa" hver gang bilen fikk sleng, og det var nesten hele tida. Ellers var det kanskje Europas tetteste populasjon av Fiater i den lille bygda vår da jeg vokste opp, ja bortsett fra i Italia, selvsagt. Vi hadde nemlig vår egen Fiatforhandler.

Men slike nye Fiater er temmelig dyre. Kanskje jeg bare skal kjøpe meg en liten modell når jeg skal til Italia snart. Slipper i alle fall årsavgift.

NB: Bildet er ikke av vår bil, jeg har lånt det på nettet, og kilden skal være Fiat selv. Vi hadde ikke soltak.

Fem år og stor lykke

Jeg tror nesten ikke det er mulig å føle så sterkt som man gjør når man er fem år. En av de aller lykkeligste dagene i hele mitt liv må ha vært første påskedag da jeg var 5 1/2. Lillesøstra mi ble døpt den dagen. Midtisøstra og jeg hadde matrosdraktene våre på, det var fint vær, og snøen var nesten borte. Når jeg stod med lakkskoene opp og ned på grusveien, ble det slik fin, glatt, søle. Det ble fotografert ved siden av huset til mormor, ja for vi var på Fagerheim, og dåpen var på Falldre. Jeg fikk til og med holde lillesøster da vi tok bilde i stua etterpå. Akkurat det husker jeg ikke, men det har vi på bilde. Og så husker jeg serviettene! De var rosa med kvite prikker på! Aldri i verden hadde jeg sett så fine servietter før! Fremdeles er jeg veldig svak for slike servietter, jeg hadde det selv da jeg feira halveis til hundre.

Hver påskedag tenker jeg tilbake til denne dagen, med stor glede! Bildet passer ikke helt, men det var det som passet best!

I Eventyre

E'n obergeli djup, sjøn utpå her? spurte Odin*, men jeg kunne ha spurt det samme. Ja, deinn går over høuvve på deg ja gut, svarte Bendik i Spelvika, og det kunne godt han Alfred  ha svart også. Jeg og Reidar slo ofte av en prat med han Alfred, der han satt på tynna si attme naustet og bøtte garn. Kledd slik gammelgammelt folk var, i ull fra topp til tå, på den blankeste sommerdagen. Vi såg opp til han Alfred, kanskje fordi han såg oss?

Han gikk aldri fort, han Alfred. Hendene på ryggen, lange, seige steg, fra huset, til butikken, til naustet, og så begynte runden igjen, med en båttur på sjøen innimellom. På butikken kjøpte han skråtobakk, og så gikk han , tygde skrå, og spøtta, og traff han folk, så kom det et Go dag! Vi gjorde likedan,  gikk på butikken til Siggen og kjøpte lakriskarameller, fem øre stykket. Togg lenge, og traff vi da på Alfred åvom bedehuset, spøtta vi, og sa Go dag, Alfred. Go dag, ja, sa han og gikk videre med lange seige steg. Vi gikk videre den andre veien, litt karavolne i gangen, med hendene på ryggen, med lange seige steg, var voksne.
Vi, og så'n Alfred.

* I Eventyre, av Olav Duun

Plast og Nivea

Noen ganger kan jeg sitte og tenke, hva skal jeg skrive om nå da? Andre ganger ser jeg noe, eller hører noe, eller tenker noe, og så har jeg allrede nesten skrevet ferdig før jeg har begynt. I dag var det dagens blogginnlegg hos ND som fungerte slik. Hun henviste til et par eplabutikker, blant annet Siri's skattkammer. Hun lager plastbrosjer som  er avstøpninger av bunadssølv. De er så fine! Og vips, var jeg tilbake i Eventyre igjen:

Farmor var i fjøset to ganger daglig, morgen og kveld. Hver gang, når hun var kommet inn, vasket hun seg nøye, og så smurte hun seg i ansiktet med Nivea. Noe av det beste jeg visste, var å få nypåsmurt niveakos hos farmor, hun var så myk, og så luktet det så godt. Hun hadde nok et relativt høyt forbruk, ei eske, selv om hun brukte de store, rommet ikke allverden, så tomme esker var det rundt omkring. Og de kunne brukes om igjen. Blant annet laget hun plastbrosjer til oss. Jeg vet ikke om dette var noe hun hadde funnet på selv, men i alle fall: Rester av plast, gul, rød , grønn, blå, ble brukket opp, og så la hun bitene i ei niveaeske. Og vi fikk selvfølgelig hjelpe til. Så satte hun niveaeska på ei komfyrplate, og smeltet plasten. Da den var ferdigsmeltet, tok hun eska av, og før det var stivnet helt, la hun ei sikkerhetsnål i, slik at det ble ei skikkelig brosje! Jeg glemmer aldri lukta, kanskje det var farlige gasser til og med.

Gult garn og strikkepinner i senga

Jeg klikket meg inn på epla i sted, og der går det i gult. Det går mot påske, så det er jo ikke så rart. Jeg har alltid vært glad i gult, og særlig bleikgult.  Da jeg så bildet av denne garnhespa, så jeg plutselig for meg en av de mest vellykka gavene noen noensinne har gitt meg. Kanskje det er derfor jeg er så glad i gult også? Den var riktignok bleikere gul en denne.

Men altså, den ene søstra mi, som er ett og et halvt år yngre enn meg, har bursdag i januar. Ja, forresten, det har jo den andre søstra mi også, men hun var bare baby da, tror jeg. Midtisøstra hadde bursdag, tante Berit sendte gave til henne, og tenk, så hadde hun lagt ved en gave til meg også, denne utrolig vellykka, geniale gava; ei gul garnhespe og fem turkise strikkepinner. Jeg var fem eller seks år, det husker jeg ikke helt, men jeg tror nesten ikke jeg kan huske å ha vært så glad for noe jeg hadde fått tidligere! Det var nesten vanskelig å snakke, litt sånn boble i halsen av pur glede. Da jeg la meg, var det sammen med Heilogarnhespa, og strikkepinnene, og neste dag kunne jeg strikke!

Garnet er fra Glass og garn design, og er håndfarget.

Til eventyrland

Til eventyrland

Giraff, giraff, kan jeg låne din lange hals, fra Loppekatta



Jeg har fortalt om tante Marit før, selvfølgelig. Hun var viktig i mitt liv, sammen med alle de andre gamle som var der da jeg var barn, da jeg levde i eventyre. Tante Marit holdt alltid på med handarbeid, for eksempel sofaputer i aida og mouline- eller perlegarn, eller løpere. Og jeg har også fortalt om Katrine Kalleklev sine bilder, som har minneknappvirkning på meg. For ei stund siden la hun ut til salgs på eplabutikken sin et bilde som heter Til eventyrland. Det minte meg sterkt om de hundene tante Marit laga, av voksduk. Jeg ser for meg lyseblå hunder med litt store polkaprikker. Og lykkelige var de av mine slektinger som fikk slike. Jeg gjorde det ikke, og var veldig misunnelig på dem som hadde fått. Kanskje hun syntes jeg var for stor?

I dag  var jeg inne på Epla og botaniserte litt, da kom jeg over denne giraffen som var til salgs. Det er Loppekatta som selger den, og hun skriver at det fulgte mønster med i ukeblader til slike dyr. Er det noen som vet i hvilke? Det var i alle fall utrolig artig å se igjen et slikt dyr, nærmest i levende live.

Håpet er lysegrønt

 

Bildene til Katrine Kalleklev har en forunderlig virkning på meg, de setter nesten alltid i gang minner, de er som minneknapper. Jeg ser et bilde av henne, og vips, så er jeg tilbake i barndommen. Akkurat dette bildet, som heter Hare på esel, bragte meg rett tilbake til konfirmasjonstiden, eller rettere; til annendagskonfirmasjonsklærne mine. Ja for det hadde vi. Først var det overhøringsklær, da hadde jeg en nydelig rosa kjole som mamma hadde sydd. Så var det bunad til selve konfirmasjonsdagen, og så var det annendagsklær. Da gikk hele konfirmantkullet i kirka, til nattverd for første gang. Jeg vet ikke helt når dette tok slutt, men vi var i alle fall med på det.

Nå vaser jeg meg vekk igjen; hvorfor jeg husket på det, når jeg så bildet at en hare på et esel? Fargene, selvfølgelig. Jeg var meget bestemt på hva jeg likte, og hva jeg ikke likte, og når jeg endelig skulle få det jeg hadde lyst på, kunne det ikke være hva som helst. Jeg ble fornyet fra topp til tå; rosa dongeridress med hvit glidelås og vinger, gressgrønn skjortebluse inni, gressgrønn kort kappe med hvitt glidelås og stikninger, og gressgrønne sko men hvite stikninger og hvit såle. Og jeg følte meg utrolig fin. Dessverre har jeg ikke bilder av antrekket, men bare se på haren, så får dere en ide om fargene i alle fall.

Piknik i hagen

Med en gang jeg så dette bildet, fikk jeg en frisk ripsfølelse i munnen. Katrine Kalleklevs bilder har denne minneknappvirkningen på meg. Gang på gang, har det vist seg.

Vi hadde mange pikniker i hagen, og for det meste var det farmors hage. Tepper og matter ble ofte med ut. Med dem laget vi hus og leskjermer. Eller vi kunne sitte under en busk. Og dokkene og dokkekoppene var gjerne med. Et teppe var veldig hyggelig å bruke, det luktet så godt; da jeg arvet det mange år senere luktet det akkurat likedan, det luktet hundre år! Og så var det rips. Og eplekart. Og vondt i magen. Og sol. Og sukker på. Rabarbra med sukker i et lyseblått eggeglass forma som ei høne. I plast. Og farmor sine formaninger om at vi ikke måtte spise for mye rabarbra, for det var en gutt som hadde dødd av det en gang. På Rødven eller Eidsøra. Eller pille nese, for det var en gutt som døde av det også, han blødde ihjel. På Rødven eller Eidsøra. Men hva kunne skje i farmors hage!

Piknik i hagen, Katrine Kalleklev

Handa til oldefar

Oldefar på Brekken hadde så mjuk og glatt hand. En gang hadde den nok vært full av træler, av furer som aldri ble helt rene selv om han vasket og vasket. Men da jeg var liten var han en gammel mann, med ei glatt og mjuk hand. Som jeg strøk på. Blodårene stod litt ut, jeg kjente med fingeren over dem. Også hadde han en stor kul på handa.Oldefar, hvorfor har du en stor kul på handa? De e no bærre slek.  Nede i stua satt han i gyngestolen sin, eller han gikk rundt omkring med hverdagsstokken sin til hverdags, og med søndagsstokken til søndags. Og fortalte. Ja, "I huse no godt hainn Bjørnsjerne, i", kunne han fortelle. Eller: Einn gong i å'n far kom ne frå fjellå, va de einn stor ulveflokk nepå atlegen her".

Oldefar og Lise

Oldefar hadde et langt liv, han ble 96 år og døde i 1967, da jeg var 9 år. I sine unge år var han en staselig mann. Og oldemor, som døde før jeg ble født, var utrolig vakker hun også. Se dette flotte bildet: