Frøknene Harepus

'

Mari Lowery lager disse merkelige bildene. Eller skal vi si bemerkelsesverdige? Jeg har brukt opp ordene på taleskriving i dag. Ingen ord, og ingen tid igjen.

Mari Lowery has made those strange photos. I have used up my words and my time to make a speach to day.

Gull i Trankokeriet

Noen ganger ser jeg ikke helt det jeg ser. Eller kanskje det heller heter at av og til er jeg temmelig treig i oppfattelsen. Jeg så denne utrolige krukka, kostende nesten ingenting, nærmest gitt for pengene, og så lot jeg være å kjøpe den! Jeg så ikke hvor fin den var, og at jeg måtte ha den!At det går an! Og jeg som er så glad i harer også. Jeg var i Ålesund hos min gode venninne, og som vanlig var vi på Trankokeriet, en utrolig fin brukthandel med utsikt rett ut i havet. Og så ser jeg denne utrolige krukka, og kjøper den ikke!

Vel, det varte ikke lenge, før jeg innså mine villfarelser, og kom tilbake til mitt mer handlekraftige jeg. Så jeg ringte til min like handlekraftige venninne og beordret henne til å kjøpe den for meg. Og det gjorde hun, heldigvis. For nesten ingen penger, og nå står den her, og er noe av det fineste jeg har, når man ser bort fra bildene. Fatet ved siden av er et like stort kupp, Det er motiv nr. 5, "Tryllekunstneren" med originaltegning av Kaj Fjeld for Stavangerflint. Gitt for pengene, nærmest gratis. Som å finne gull, nesten!

Harens år IV, Anne Siems

Det er så mange fantastiske kunstnere ! Stadig vekk snubler jeg over nye, som jeg faller for på et eller annet vis. Anne Siems er en av dem. Jeg kommer til å vise noen bilder av henne fremover. Mye av inspirasjonen har hun hentet fra botaniske og medisinske arbeider  fra eldre tider.Og hvorfor jeg liker dem? Jeg liker det lett absurde, jeg liker det vakre, jeg liker harer, jeg liker allusjonene til tidligere tider, med moderne tvist, jeg liker det tilsynelatende idylliske, som hentyder til noe ikke fullt så idyllisk. Anne Siems har alt av dette. Og samtidig som jeg liker det enkel, minimalistiske, liker jeg det som er nokså langt i den andre retningen. Denne gangen blir det harene.

Jenta med røde sko minner meg om  mummihistorien om Ninni som var usynlig fordi hun hadde bodd hos en slem tante. Ikke før mummifamilien viser henne at hun er noe verdt, blir hun synlig igjen. Her har Ninni begynt på veien tilbake.

To Anne Siems: Thank you for letting me feature your work!

Harens år III

I år er det harens år i kinesisk astrologi. På engelsk The Year of the Rabbit. Og ikke nok med det, i år er det metallharen sin tur. Det som kjennetegner en hare er at han er rolig og behagelig, men gir seg ikke. Hva menes med det: En skikkelig stabeis i pen innpakning? Smilende jernkvinne/mann? Ja, ja, jeg bryr meg egentlig ikke om astrologi i det hele tatt, jeg. Men synes likevel det er artig å nevne dette med harens år, siden jeg er så opptatt av harer. Se forøvrig Harens år, Harens år I, og Harens år II

Forrige helg, da jeg gikk på ski i Meråker, bestemte jeg meg for at jeg ville ta bilde av harespor, hvis jeg fant noen. Jeg har aldri i hele mitt liv sett så mange på en gang! Enten var det for at jeg aktivt så etter dem, eller så er det fordi det er harens år i år. Hadde jeg vært harehund, hadde jeg vel fått hjerteattakk av ren opphisselse.

Ikke akkurat nusselig

Harer og kaniner er stort sett fremstilt som søte eller vakre. Eller som de er i naturen, bare fine. Men nå  har jeg møtt på noen kaniner som ikke bryr seg i det hele tatt med å være nusselige. Tvert imot, de finner seg ikke i det. Disse er mer på skyggesiden, kan du si. Det er godt mulig de er lovløse, rett og slett. Mystiske, kanskje til og med litt ekle?

You can check out, but you can never leave. Welcome to the ward I.
The bunny will be your guide

Being invisible, white rabbit print
"Sometimes, you are the last one to know"

Detour
"Honey, I am home!

System failure
"The bunny has got into the control room. I think we are in trouble"

In through the out door
"Guess who is coming to dinner"

 Alle bilder  Mari Lowery. Tekstene er også hennes. Du finner henne på Etsy, trykk på koplingen.

Harens år II

Haren er en  underlig skapning. I naturen er det et vanlig dyr, lager fine spor, finner hus under hver busk, prøver å berge seg fra reven som best den kan, danser i måneskinn. Danse i måneskinn, gjør den det? Så det bare for meg, at haren danser i måneskinn. Kanskje jeg bedriver automatskriving her jeg sitter og taster. Jeg og Herbjørg Wassmo. Nei da, det  stemmer at haren danser, og Kittelsen har et fint bilde av haredans, jeg har bare ikke funnet et i god nok kvalitet til å legge inn her.Du verden, hva man kan finne ut ved å google. Men ellers er det da bare et  fint dyr i skogen vår? Som ikke gjør en katt fortred?

Albrecht Dürer "Ung Hare"

Det som har slått meg , er at haren (og kaninen, jeg tar med den også) så ofte blir brukt for å framstille menneskelige trekk og typer. Ja, vi har bakemester Harepus fra Egners Hakkebakkeskog, selvfølgelig. Men vi har også mange andre framstillinger. Bildet som Katrine Kalleklev har laget, er en fin representant for det. Her er kaninjenta en liten reddhare, tror jeg.

Kaninjente, Katrine Kalleklev

Loppy Sue, School Portrait

Harens år

Arto Paasilinna har skrevet en nydelig liten bok om redaktøren Vatanen som stiger ut av bilen sin for å se hvordan det går med en hare han har kjørt på, og så følger han likeså godt etter den. Haren hadde brekt beinet. Vatanen greier ikke å la den klare seg selv, men må sørge for at den klarer seg. Slik begynner et år helt annerledes enn alle de år han har levd til nå, året med haren.  Ikke bare går han ut av bilen, han går ut av sin vante tilværelse også. Han nærmest rømmer fra jobb og familie.
 

 Paasilinna gjorde igrunnen det samme. Han solgte båten, kjøpte seg ei hytte og skrev "Harens år" på tre måneder. Boka ble en kjempesuksess, og er oversatt til mange språk. Den passer like godt til store barn som til gamle damer, og alle i mellom, i alle kjønn (eller heter det begge?)

Blant 
Paasilinnas største suksesser er Kollektivt selvmord, De hengte revers skog, og Giftkokersken, i tillegg til Harens år. Han skriver de mest hylende morsomme tekster, i det største alvor. Det er det som er suksessoppskriften. Han omhandler alvorlige tema, som for eksempel det å ta oppgjør med sitt liv og måten man lever på i Harens år, til selvmord i Kollektivt selvmord. Det sies at selvmordsraten gikk ned i Finland det året boka kom ut for første gang. Jeg anbefaler Paasilinna på det sterkeste. Også de som ikke orker å lese tykke bøker har glede av forfatterens bøker, de er så absolutt overkommelige.

Paasilinna skriver om livets alvor. Det er ikke noe tull. Og derfor tuller han. Som de (vi) sier i Namdalen: Bærre flir dokk, men gråten deinn tek meg. Og så kan man si det omvendt, for som Piet Hein sier:

Den som kun tar spøg for spøg
og alvor kun alvorligt

Han og hun har faktisk fattet
begge dele dårligt.