Da John reiste til Amerika

English text under the picture

På starten av 1900-tallet var det mange som reiste til Amerika, for å prøve lykken sin der. Av oldefar på Brækken sine søsken, var det tre som drog: John, Ella og Kristian. Hva var det som drev dem? Eventyrlyst? Fattigdom? Brækken var slett ikke den minste av gårdene i bygda, men bare en kunne overta den. De andre måtte finne andre måter å gjøre sin lykke på.

Jeg husker veldig godt at onkel John og familien kom på besøk til Norge i 1963. Da var jeg bare fem år, men Amerikabesøk, det var stort! I forbindelse med at at han skulle komme til Norge, for første gang på seksti år, hadde han nok behov for å oppsummere. Det gjør han i et brev til sin bror Iver og søster Gjertrud:

"Historien er slik, hvis jeg husker ret, reiste  jeg fra Eidsøra i slutten på mai 60 år siden. Jeg var bare 17 eller 18 aar, og svert liten av vekst for alderen. Jeg hadde liten utdannelse, jeg måtte arbeide hardt og tjene penger for å betale billetten hertil. Jeg lånte penger av deg, Gjertrud, så jeg kunne komme til Amerika. Jeg måtte arbeide og tjene penger til at gå på college i 4 år. Å være fattig er ikke en skam, men meget uhendig. Jeg hadde ingen å henvende meg til for anvisning. Jeg måtte styre båten selv.Alt gikk godt, jeg fik en god kone, gode barn og saadant mere."

Se for dere gutten; her hadde han skrapet sammen penger og lånt av ei snill søster, for å dra, helt på lykke og fromme, til den andre siden av kloden, omtrent. Hva hadde han på seg den dagen? Sine beste klær, vil jeg gå ut fra. Kanskje han fikk hestskyss fra Brækken til Eidsøra, jeg vil tro det at noen vinket ham avsted? Dro han alene, eller sammen med andre fra bygda? Det vet jeg ikke noe om, men kanskje andre vet? Jeg har ikke greid å finne ham på noen passasjerlister, men han reiste nok på en passasjerbåt med mange andre norske håpefulle. Noen gikk det bra med, andre gikk til grunne. De greide seg ikke. John, han kjøpte seg en bank han! Likså godt. Det var et stykke fra kaia på Eidsøra, det.

As the 20th century started, many, many Norwegians went to Amerika . Why did they go? Many were poor, but a lot of them were also great adventurers, I think. From Brækken, were my grandfathers father grew up, three of his siblings went; John, Ella and Krisitan. Brækken was not the smallest farm in Eidsvåg, but they were many children, and only one could get the farm. I remember very well when uncle John and Selma, Thora and Caroll, June and Kay came to visit . I was five years then. Just before he went to Norway for the fist time in 60 years, I think John felt the need to summarize his life. This he did in a letter to his brother Iver (my fathers grandfather) and his sister Gjertrud, in Norwegian. I will try to translate:

"The history is like that, if I can remember it right, that I went from Eidsøra at the end of May 60 years ago. I was only 17 or 18 years, and very small for my age. I had very little education, I had to work hard and earn money for the ticket, and I also had to borrow money from you, Gjertrud, so I could go to Amerika. I had to work hard and earn money to go to college for 4 years. To be poor is not a shame, but very unconvinient. I was at my own, and had to stear the boat alone. Everything went well, I got a good wife, good children and everything good."

Try to imagine the boy; a real adventurer, in his best clothes, and not more money that he needed for his travel. Did he go alone? I do not know. May be somebody will know and tell me? I could not find him in any passanger list, do anybody know about the boat he went on? Many of those who went, did not manage to make a life for themselves over there. Many came back. But not John, he bought himself a bank. Nothing less!

Om å ta vare på dagene...

Jeg har arvet noen bøker, og av det følger  nødvendigvis at jeg må fundere på både det ene og det andre. Hvem eide gebursdagskalenderen, for eksempel? Var det en av de to (eller tre faktisk) Margrether i slekta, eller var det Gjertrud eller Gudrun?  Fødselsdagene er ikke akkurat i går, mange av dem er fra 1800-tallet, noen kjente jeg fra  min barndom, andre har familienavn jeg kjenner. Jeg kan se dem for meg, Gjertrud på 90-årsdagen med et hav av begoniaer foran seg. Det var Gjertrud som fortalte om at hun gikk seg rett på en bjørn like innom prestgarden, da hun skulle besøke bestemor på Bugge. Hun ble så redd at hun sprang hele veien tilbake til Brækken. Og Margrethe E. som trosset faren sin da han ikke leverte søknaden på lærerskolen som han hadde lovt, men gjemte den, for han ville ikke at hun skulle bli en frigjort, ung kvinne på egne ben. Hun rømte. Først til Trondheim, der hun ble sekretær, så Ålesund, og etterhvert Molde. Sjefen hennes ga henne livslang borett i et hus han eide midt i et veikryss i Molde. Huset ble revet like etter at hun døde. Jeg elsket å besøke henne! For en humor! Eller Gudrun, hennes søster, som var tilbakestående, som det hette, og som bodde årevis på Sletten. Spennende, og litt mystisk å besøke henne. Hun samlet på alt, absolutt alt. Det ligger kanskje i slekta.

Og mens jeg sitter der og blar, finner jeg kalenderlapper stukket inn i boka. Det får meg i alle fall til å fundere; var det en spesiell grunn til at akkurat disse ble lagt der? Var det Gudrun, som var så glad i å samle på alt, som ikke fikk seg til å kaste dagene? Dette var før det stod Carpe Diem over alt, sammen med Keep Calm and Carry on. Men kanskje var det det hun gjorde? Tok vare på dagene sine, på denne måten?  Hun, jeg tror nok det var hun, som tok vare på kalenderdagene sine, av en eller annen grunn, hun var der, midt i livet, eller kanskje det var mer sånn på hell, men i alle fall, hennes hverdager finnes ikke mer.

Dråper av Livets vand, en kalender

Et år etter krigen, hvordan var dagene? Var de noe å samle på?

 Fremdeles krig, men nå nærmer slutten seg. Visste de det? Så de fram til freden?

I have inherited some books, they are  interesting in many ways, first; what is actually written in them, and second, what  they can they tell us about the owner, or owners are very interesting.  The photos above shows a calendar, called Drops from the Water of Life. Inside, it is verses from the Bible, and it has been used as a birthday calendar. The owner, or one of them, has, during World War II put calendar "days" into it. Why? Was it to keep them? Did those days mean something special to her, whoever it was? Or was it only that she was one person that collected whatever it was? It may have belonged to one of my collecting relatives, Gudrun E., may be she got it from her mother  Signe. I do not know. It makes me think about life, and dead, those big themes of life. She, who put those "days" into the book, here every day life is not any more...