Smil og lutter glede

Har dere lagt merke til hvordan det er med smil, de varer? Når to venner møtes på gata, for eksempel, så snakker de sammen en liten stund, og når de går fra hverandre, så smiler de lenge etterpå. Venner er så kjekt å ha! I dag kom jeg på å tenke på Judith som kommer med fly fra Oslo i morgen, for at hun og jeg skal  ha vår avtalefestede helg sammen. Ja, jeg tenkte på det, og jeg kjente det i magen! Ren glede tok en liten saltomortale i magen. Jeg kjente i tillegg en barslig glede over at jeg fremdeles kan være så glad at jeg kjenner det i magen.

Jeg tror vi h har att denne helgen i 15 år, minst! Og den er helt ufravikelig, og med fast innhold: shopping, turer, god mat og drikke, og først sist, i mellom, og ikke minst: skravling!

Have you seen how long a smile can linger in a happy face? Say if to friends happen to meet each other in the street. They stop a while to talk, and then they go smiling from each other. I saw this to day in the town, it made me happy! It also make me so happy I actually felt it in my tummy to day; I am soooo loking forwart to tomorrow. My dear friend Judith will  spend the weekend together with me at our House in the Woods. We are always together the first week end in September! A nice tradition!

All photos from Meråker, Norway

Bloggfavorittaward fra Tonje Dagdrømmer

I dag var jeg helt sikker på at jeg skulle komme meg på jobb, selv om jeg er syk. Men akkurat i det jeg prøvde å stå opp, fant jeg ut at det skulle jeg ikke nei. Utrolig hvor mye friskere man er så lenge man ligger. Så det var bare å begynne på nok en trøstesløs hjemmedag. Sa jeg trøstesløs? Stemmer ikke! Da jeg endelig hadde kreket meg over fra senga til yndlingshjørnet i sofaen min, og slo på knedebe'n, der så jeg at Dagdrømmeren hadde lagt ut et nytt blogginnlegg. Hun hadde fått en bloggaward, og så skulle hun dele ut til tre andre. Og så var jeg en av de tre!

Det var nesten bedre enn hostemedisin! Følte meg bedre  med en gang.  Tonje i bloggen Dagdrømmeren skriver om meg at jeg skriver om alt og ingenting på en bra måte, og med basis i god fortellerkunst! Jeg føler meg virkelig beæret. Og det er jo det jeg gjør, jeg skriver om de tankene som flyver rundt og for et øyeblikk slår seg ned i hodet mitt. 
Jeg setter veldig pris på bloggen til Tonje. Ta en titt, om du ikke kjenner henne fra før.(se koblingen over, like under bildet)

Og så er det meningen at jeg skal gi den videre til tre andre. Og det er jo ikke så enkelt. Siden det er så mange der ute. Nå er det jo millionvis av blogger jeg ikke leser, selvfølgelig. Og mange jeg bare gløtter innom i full fart via googlereader. Og så er det de jeg allerede har gitt en award til, de får ingen pris denne gangen.
Det var for eksempel Katrine med sin Magifabrik. Det er akkurat det hun gjør, hun bedriver magi. Bildene hennes har jeg laget flere blogginnlegg om, se for eksempel her og her. Den prisen fikk jeg forresten av Eirin, som jeg alltid setter pris på å lese. Og blant andre fikk også Portofritt og Vestablikk pris.

Men nå skal jeg prøve å finne tre nye, og jeg tror ikke det skal være vanskelig. Jeg vil gi dem til bloggere som ikke er så store, men har mye å gi:

1.Den første går til Demie med bloggen Paraphernelia. Hun er gresk, men flyttet etter kjærligheten til Norge. Hun skriver om alt som opptar henne, situasjonen i Hellas, ting som inspirerer, alt mulig. Noen ganger på engelsk, noen ganger på norsk. For noen dager  siden fortalte hun en utrolig rørende historie fra barndommens Hellas.

2. Den andre går til Stilleben med bloggen med samme navn. Kanskje jeg liker henne  så godt, fordi hun er litt som meg. (same, same but different) Lar assosiasjonene fare avsted med henne. Så tar hun nydelige bilder. Nå har jeg ikke sett noe fra henne på mange dager, og merker at jeg savner det.

3. Den tredje blir i denne omgang  Anne-Lise Johnsen, med bloggen med samme navn. Jeg liker det hun gjør, og det hun skriver.  Og jeg må le hver gang jeg ser bildet på toppen av bloggen hennes. Dette fantastiske kunstverket minner meg om vår hverdag, med husbonden stort sett oppe i et fly. Follow the dot, så finner du fyren..

Tuntreet

Stortreet stod der da foreldra mine bygde huset. Vi flytta inn i 1965, så det har rukket å vokse mye siden da.! Under den har vi leika med dokkene, vi har dissa (vi satt i huska, for dere som ikke kan romsdalsdialekt), vi har hatt hagebord. Når sommeren får fløyelsmørke i august, ser vi flaggermusene som har tilhold der. Før eldste tantebarnet ble født i juni, var det stor diskusjon om hva som spratt ut først, ungen eller aska. Det har holdt ut i storm og orkan! Tro hvor lenge det står?

Stortreet er ei ask. Treet er sentralt i norrøn mytologi, aska Yggdrasil er selve verdenstreet. Det brer seg utover hele verden. Dette treet ikke riktig så stort, men det bredte seg over oppveksten min.

PS. Er det noen av slekta som har digitalt bilde av oldemor og alle de andre under stortreet? 

Til Panama

Ja, no dreg vi til Panama, for å finne den største lukke på jord! Eller Reykjavik, da.

På heimlege trakter

Vi har vært i Romsdalen i helga, i Eidsvåg der jeg kommer fra. Vi kom seint fredag kveld, til ei vinterkledt bygd. I løpet av helga bare rann vinteren  bort. I alle år har vi pleid å dra innover til Bugge, for å se etter kvitveisen, for den kommer enda tidligere dit enn til Eidsvågen. Nå, det var vel hakket for optimistisk å finne kvitveis i dag, det var jo det, men noe så utrolig vakkert som innover Eresfjorden! Jeg blir helt andektig, og nesten tom for ord. Bildet får tale for seg.

Å samle lykke i et glass

Noen samler på sommerfugler, for eksempel. Hemuler og desslike, gjør det. Men dessverre, det er vanskelig å ha levende sommerfugler i samlinga si. Å samle lykke er mye bedre. Ja, da, det hører sikkert litt sånn new age og drømmefangeraktig ut, min indre indianer på tur eller noe slikt. Men det dreier seg mer om å samle nektar for mørkere dager.

En dag da barna var små, var vi på tur alle fire; Vesla, Påsan, far og mor. Gutten i meis, jenta til fots. Været var fint, det lukta skog og kvae, gode sollyder kunne høres i skogen. Tenk at jeg skulle kunne ha det så fint! Da bestemte jeg meg for at dette skulle jeg ta vare på. Om jeg noen gang skulle falle for fristelsen til å si at jeg aldri hadde hatt det godt, skulle jeg tenke på dette øyeblikket. Jeg avfotograferte det med hele meg. Gjemte det i hjertet mitt, som Maria. Det er det fineste familiefotografiet jeg har!

Jeg har mange slike nektarbilder. Men dette var det første jeg tok bevisst. Og derfor det som betyr mest, tror jeg.

Prinsesser på facebook

Jeg er en skikkelig facebookfan. Vi diskuterer på jobb. Noen av de som til og med er yngre enn meg, skal i alle fall ikke på facebook nei, hå nei, ikke de nei. Og ok, jeg skjønner at det ikke frister alle å sette seg ved skjermen på fritida også.

Men jeg er som sagt skikkelig fan. Jeg har fått kontakt med Unni som bor i Houston, nå har jeg treft henne flere ganger, vi har ikke hatt kontakt på veldig mange år. Likedan med Kari, med Gertrude. Alle slektningene mine i Namdalen, tremenninger fra Romsdalen, søskenbarn. Dere fra "Den minste kvist", fra gymnaset og fra Øytun.
Ja, Øytun! Folkehøyskoleår i Finnmark en gang for lenge siden,  i det forrige årtusen. Der delte jeg rom med Hilde. Hestegale Hilde! Og sannelig min hatt, her dukker hun opp på facebook, like hestegal som før! Og så koselig å treffe henne igjen, hun også!

Og på profilen hennes fant jeg et utrolig artig bilde som Hilde har tatt, og som jeg har fått lov å bruke.

Hva har skjedd, hvor er prinsessen?  

Foto: Hilde Lind

Å nei, hun har gått seg helt vill i skogen!

Princess, lost in the Woods, fra Etsy

The white horse, by Claire Wise, etsy 

Solskinn i en kjele

Vinteren er lang, kald, flott, våt, mild, trasig, fin, men det har ikke vært mye solskinn ennå. Man får ta i bruk de midler man har til rådighet, og lage litt solskinn selv. Det minner meg litt sånn malapropos om boka om kunstneren Fredrik , av (Leo Leonni), som ble lest høyt minst en gang pr dag da sønnen min var liten.

Sa jeg kunstneren Fredrik? Jeg mente selvfølgelig musa Fredrik. Når de andre samler korn og nøtter til vinteren, samler Fredrik solstråler og sommerfarger. De andre musene liker jo ikke slikt dagdrømmeri, de synes nok heller han skal ta i et tak, som ei skikkelig markmus. (Jeg synes jeg hører FrP raser mot kunstnerlønni bakgrunnen) Men når vinteren kommer, og det meste er spist opp og alle er kalde, da maler Fredrik solstråler som de andre kan varme seg på.  "Men Fredrik, du er jo en kunstner" sier ei medmus. "Ja, jeg vet det" sa Fredrik.

Vi trenger kunsten, mennesket lever ikke av mat alene!

Men nå er jeg på viddene igjen. Jeg skulle bare fortelle om at jeg har samlet sol i en kjele. Nå er det sesong for bitre appelsiner, og den sesongen er ikke stort mer enn tre kvarter. Så vil du lage marmelade, må du skaffe deg appelsinsolene nå. Se tidligere blogginnlegg for marmeladeoppskrift her

Det finst en mening

Hand painted doll, GinaBambino

Hva er meningen med livet? Det er å finne mening i det, tenker jeg. Å gjøre meningsfulle ting. Å treffe venner for eksempel. I dag har jeg truffet Kari, som jeg ble kjent med som 16-åring. Vi mistet kontakten etter fire år. I dag har vi, takk være facebook, truffet hverandre igjen. Mer enn tre intense timer på Dromedar. Og med avtale om å møtes igjen etter en måned. Noe så meningsfullt! Og så fint!