Sau i Fiaten

Forrige helg var vi hjemme i Eidsvåg, og da vi kjørte nyveien fra Eidsøra og oppover, og såg gammelveien slynga seg, tenkte jeg enda en gang på en fantastisk historie som utspant seg med en Fiat og en sau involvert, blant annet. Farmor og farfar hadde et lite småbruk, ikke nok å leve av, og når sant skal sies, tror jeg ikke farfar var særlig interessert heller. Han gjorde det som måtte gjøres, selvfølgelig. En vits jeg har hørt går på mannen som sier (med den undertonen du vet), at det som ikke blir gjort med traktor her på garden, det blir ikke gjort. For farfar sin  del kan man vel nesten si at det som ikke ble gjort med Fiaten, ble ikke gjort. Det var selvfølgelig ikke sant, men han brukte den til mye. Foreksempel tok han ut alle setene, og brukte den for å frakte poteter fra åkeren og inn i potetkjelleren. Og satte oss ungene på taket i takgrinda! Det var ikke mye HMS og hjelmbruk i den tida, nei.

Og så var det historien jeg skulle fortelle om Fiat og sau. Vi snakker Fiat 600 her, ikke særlig større enn en ryggsekk med hjul på. Farmor og farfar hadde sauer som ble sluppet på Meisalfjellet om sommeren. Av og til hendte det at sauene gikk over ei elv som jeg ikke husker navnet på, og havnet i Jordalsgrenda, på Sunndalsfjordsia. Da kom de seg ikke hjem på egen hånd (eller fot, siden det er snakk om sau), og måtte hentes. Så fikk de beskjed da, om en stakkars villfaren sau som hadde valgt den smale sti og havnet akkurat der. Siden det bare var en villfaren, dro farmor og farfar avsted i nettop Fiaten. Passasjersetet framme ble fjerna før de for hjemmefra. Farmor satte seg baki, og skulle holde sauen. Det gikk greit, helt til de kom til Eidsdala'n. Da greide den å løsrive seg, for frammi og tråkka på gasspedalen akkurat i det de var i en sving. Bilen skjøt fart og havnet uti geografien, og i skrekken gjorde den fra seg både løst og fast i bilen. Jeg ble påmint historien igjen i dag, da jeg så en hvit Fiat 500. (Scroll down for an english translation)

Dette er bilde av et flyfoto av gården. Det henger nå på rommet
 til farmor på aldersheimen. Hun blir 100 år i november

I cannot translate all this in english, but I will give it a try, and write an exerpt;
The post is about my grandfather, who had a little smallhold farm, and what I am to write about here happened in 66 or 67 I think. The only animals in the farm were a few cows and sheep, and no horse, or tractor. Not that the tractor is an animal, but. They used to let the sheep go all summer in the mountains, all by themselves, and now and then, the sheep went down in the wrong village. Once it was only one sheep, so my grandad decided to fetch it in his small Fiat 600. And it is small. The passanger seat was removed, and my grandma sat at the back, trying to get a steady hold of the wandering ewe. She managed to do that most of the way, but suddenly, in a sharp bend in the road, her hold on the sheep missed, and in catapulted down at the accelerator pedal. What happened next was that the car itself catapulted out in the geography. All went well with grandparents and sheep.

To the Lighthouse - Til fyret

Endelig fikk jeg gjort det! Jeg har begynt gang på gang,kommet langt ut i boka også,  men ikke kommet inn i rytmen , tror jeg. Ja, for det er noe med rytmen til Virginia Woolf, enten må du være med på den eller så er du så i utakt at det er vanskelig å finne ut av det, og få noe ut av det også. Men denne gangen; denne gangen har jeg kommet meg inn i To the Lighthouse. Og det er en fantastisk leseopplevelse.

Jeg har skrevet om det før, (her) at når vi forteller en historie, eller når det skrives en bok, så er det ofte strengt kronologisk. En start, et hendelsesforløp, og en slutt. Men i hodene våre er det jo ikke slik, vi , eller i alle fall jeg, og  Mrs Ramsay, har alle tider i oss på en gang, og mange plan i virkeligheten på en gang. Både det dypt eksistensielle, kanskje, nå skal jeg ikke skryte på meg noe, og det helt timelige; jeg må huske på å kjøpe oppvaksmiddel. Begge deler kan være inne i hodet omtrent samtidig. Det er en bevissthetsstrøm, A Stream of consciousness. Denne fortellerteknikken har nok vært latterliggjort, og jeg tror heller ikke at det ville passe til alle bøker, men  Virginia Woolf er en mester her. Hun er utrolig flink til å skildre stemningene, det usagte, følelsene mellom personene, det dypt menneskelige.

Detalj Fisker, Anne-Tove Huse, for hele bildet se her

Noen skildringer er utrolig vakre;
Mrs Ramsay sitter ved middagsbordet, og hører de andre snakke, uten helt å høre på dem:
"Now she need not listen.It could not last, she knew, but at the moment her eyes were so clear that they seemed go round the table unveiling each of these people and their feelings, without effort like a light stealing under water so that its ripples and its reeds in it and the minnows balancing themselves, and the sudden silent trout are all lit up hanging, trembling. So she saw them; she heard them; but whatever they said had also this quality, as if what they said was like a movement of a trout when, at the same time, one can see the ripple and the gravel, something to the right and something to the left; and the whole is held together.

Dette minner meg om diktet De voksnes fest av Andre Bjerke, som jeg alltid har vært veldig glad i; barnet som ligger i senga si, og hører lydene fra de voksne som konkylielyder.

Teksten blir til mens du går

Jeg liker ikke dette været i det hele tatt jeg! Ikke minst har det ført til at jeg skriver mye dårligere tekster. Problemet er at jeg får ikke gått til jobb. Det er alt for glatt, så jeg tør ikke gå. Og når jeg ikke går, surrer ikke hodet. Det  er ikke slik at hodet ikke surrer ellers heller, det er bare at det surrer bedre når jeg går. Surrekvaliteten øker,det surrer  rundt tema og tekster, rundt historier som må fortelles, idéer som må prøves ut, bilder som må formidles, tråder som skal spinnes. Det blir bedre kvalitet på oppspinnet, tror jeg! Uten hodesurr, blir det bare surr.

Bellapuzzles, etsy

Og nå koker jeg suppe på en spiker. Og det fører meg tilbake til godnattregla fra i går. Til tante Marit sin spikarsuppe. Selv etter at oldefar døde, fortsatte tante Marit, som flyttet hjem fra livet sitt i byen for å ta seg av sin gamle far, å lage to-eller treretters middag. Det var enten suppe og hovedrett, eller hovedrett og dessert, eller alt på en gang. På enhver hverdag, til fiskerimeldinga; doggerbank og mussa på stampen, korni med smør.

I alle fall: spikarsuppe. Tante Marit pleide å lage suppe. Hva slags suppe lager du, tante Marit? Jau, det er spikarsuppe det. Og jeg var overbevist om at det var krydderet som lukta så godt, som hette spikar. Jeg måtte bli mye eldre før jeg skjønte at spikar egentlig hette timian. Og den dyrka tante Marit selv, og hengte til tørk på loftgangen.

Og her har jeg fått hjelp til finne teksten til eventyret av Portofritt. Hun fant den her.

Bilde fra Th. Kittelsen



 DET VAR ein gong ei gammal kone som var ganske velberga, men fælande gjerrig og uvillig av seg. Seint ein ruskete haustkveld kom ein vandringsmann til henne og bad om å få låne hus over natta.

"Nei," sa den gamle kona, "dette er ingen gjestgivargard."

"Ja men kjære søte mor," bad vandringsmannen, "Det er så fælt ver ute. Kan eg ikkje få bli likevel og liggje på golvet i stova?"

"Ja, du få vel få det då, sia du er så einvis," sa den gamle kona.

"Skulle du ikkje også kunne gi meg litt mat, kjære mor?"

"Nei, det er då heilt uråd," sa ho. "Korleis skal eg kunne dele med andre når eg ikkje har noko å ete sjølv?"

"No, det kan vel vere det same," sa vandringsmannen, "berre eg kan få låne ei gryte. Ein spikar har eg sjølv, og den kan ein koke god suppe på."

"Kva for slag? Koke suppe på ein spikar?"

Slikt hadde den gamle kona aldri hørt om. Sia spikarsuppe måtte vere overlag billig mat, blei ho overlag nyfiken på korleis den skulle lagast. Den kunsten ville ho gjerne lære. Ho fór etter gryte og vatn, og vandringsmannen sette gryta på elden, tok ein vanleg tretomsspikar opp av lomma og la den i vatnet.

"Det her skal bli ei god og nærande suppe," sa han, "men om ein hadde litt mjøl og litt gryn i den, skulle den bli mykje betre. Men når det ikkje finst, får ein klare seg likevel."

"Det finst vel noko i huset einkvan stad," sa den gamle kona, og vandringsmannen fekk det han trengte.

Han rørte skikkeleg om i gryta.

"Det her blir ein prektig suppe som ein kan by herrar på," sa han.

"Ja, sei det!"

"Men med litt mjølk blei den enda betre."

"Jaså, seier du det?"

"Ja då, men når det no ikkje finst noko mjølk, får vi greie oss utan."

"Å, for all del, det finst nok litt mjølk," sa den gamle kona og kom med ei bøtte.

Han slo mjølka i gryta, rørte flittig om og sa: "Om vi no hadde litt salt kjøt og nokre gulrøter og poteter å leggje i og litt smør å frese den av med, så skulle det bli ei suppe å by sjølve kongen."

"Å blå kors," sa den gamle kona, "å by sjølve kongen på suppe!"

"Jojo men, men når det no ikkje finst, så."

"Å jo, for den del finst det vel."

Den gamle kona gav han alt han ville ha, og då suppa var ferdig, tok han opp spikaren, stappa den i lomma og baud den gamle kona å smake.

Ho smaka og smatta.

"Var den ikkje god, kanskje?" spurde han.

"Jo heilt framifrå. Tenk at ein kan koke så god suppe på ein spikar. Det er då underleg."

Den gamle kona kunne ikkje rose kokekunsten hans nok. Og då vandringsmannen ville leggje seg til å kvile på golvet, gav ho han heller den beste senga si. Då han skulle gå neste morgon, fekk han ein blank riksdalar i vennegåve.

"Takk og heider!" sa den gamle kona. "No har eg fått lære meg å koke suppe på ein spikar."

"Ja, men det trengs jo noko meir til enn berre spikar," sa vandringsmannen.

Og slik oppstod ordspråket: "Det er ingen kunst å koke suppe på ein spikar om ein berre har noko å jamne den med."

Jeg forteller, derfor er jeg

En lett omskriving av Descartes, dette. Når en historie blir fortalt, er det gjerne kronologisk, fra A til Å. Det var en gang, så skjedde det, så skjedde det, og så endte det slik. Særlig er skreven historie slik.


Men det er ikke slik vi lever, i alle fall ikke jeg. I hodet mitt er det mange historier eller fortellinger på en gang, og de gjør seg gjeldende temmelig hulter til bulter etter assosiasjonsmetoden. Dette får mine stakkars venner og kolleger merke, for opplever jeg noe, så popper alle fortellingene som ligner, opp i hodet mitt, og vips, noen av dem fyker også ut før jeg har fått sagt kake.


Og det er ikke bare mine egne fortellinger som kommer, også de jeg har lest, eller fått meg fortalt, trenger seg frem. Hører jeg ordene "Når teppet går ned etter siste akt", eller noe som ligner, er jeg straks på bedehuset i Leirvika, minst 10 år før jeg ble født, der det ble lest opp en prolog som begynte slik. Til og med tonefallet og trykk på ord popper opp, for dette har blitt hermet i stor stil i familien.Disse historiene beriker livet mitt, men kan kanskje bli litt plagsomme for andre. Den dagen jeg slutter å assosiere slik, tror jeg likevel ikke jeg lever lenger, i alle fall ikke mentalt. 


Anne-Tove Huse forteller litt på samme måte i noen av bildene sine.I det ene;STED, kan vi ane mange fortellinger på en gang, de ligger nærmest i sedimentære lag, som erindringer, noen historier er vage, andre trer tydelig fram fra underliggende lag, men alle er der, på en gang.Dette bildet henger på veggen vår, i all sin historiefortellende stillferdighet..